SVEIN-YNGVE MADSSEN

sym@lomedia.no

Mange drømmer om blå himmel og sol, dag ut og dag inn. Jeg drømmer alltid om det som er på veg. Nå ser jeg fram til høsten. Klar kjølig luft og praktfulle farger. Når høsten kommer er det bare å lengte etter det første snøfallet som får mørket til å lysne. Evige årstider er ikke noe å strebe etter.

Ei heller evig ferie. I hvert fall ikke hvis ferie betyr fravær av arbeid. 1,3 millioner mennesker får sin lønn av Nav; men ikke feriepenger. Voksne har ikke ferie når de ikke har arbeid. Kanskje trenger nettopp de et brudd i hverdagen; noe å se fram til. Men for mange er ferietid en ny grå dag, lik alle de andre. Bare litt roligere, fordi naboen er bortreist. Eller enda mer ensomt siden familien ikke kommer på besøk i helga slik de pleier.

Vi trenger kontrastene. Stillhet er den vakreste lyden etter noen timer på konsert. Mat smaker best når du er sulten. Hvile er mest kjærkommen når du er sliten. Og mange takker en alvorlig sykdom for at de virkelig har forstått hvor verdifullt livet er. Det kan virke som en floskel, men er sant. Du bør leve hver eneste dag som om det er den siste. Carpe diem!

Men det klarer vi naturligvis ikke. Og hverdagen er nødvendig for å verdsette fridagene. Derfor er det verdifullt for samfunnet at ikke alle dager er like. La søndagen overleve som ukens fremmede fugl; den vi legger merke til og husker. I min barndom hadde både lørdagen og søndagen sitt særpreg. Lørdag var det pølser og tippekamp. Søndagen kjedet vi oss halvt i hjel. Ingenting skjedde; hvis vi da ikke ble kommandert ut på en skogstur.

Når du ligger i teltet og regnet høljer på tredje døgn, da vet du hva det vil si å kjede seg. Slik var den norske sommeren før internett og mobiltelefoner. Mine godt voksne barn vet ikke hva det vil si å virkelig kjede seg. De bare tror de kjeder seg med et halvt øye på skjermen og musikk i ørene. Det er viktig å kjede seg, sa jeg til dem da de var små. De husker jeg sa det, men har ennå ikke forstått hva jeg mente.

Og det bekymrer meg. For hvordan kan vi virkelig sette pris på velstanden vår når vi ikke kan ta inn over oss hvor heldige vi er. Når vi lever i et samfunn hvor det enkleste er å forby kontrastene i bybildet, som fattige tiggere. Vi er så trygge i vår egen velferd at vi ikke en gang reflekterer over muligheten for at vi selv en gang må tigge for å kunne leve. Eller at vi må flykte til et annet land for å redde livet.

Da mine besteforeldre levde fortalte de oss barnebarna om krigen. Om frykten og volden. Redselen for å si noe galt som kunne få konsekvenser for familien og andre. Snart er det ingen igjen som har opplevd på kroppen hvor viktig frihet og fred er. Takk og pris for at vi har flyktninger og asylsøkere.

Og har du en flott sommerferie er det nettopp fordi den ikke er som alle de andre dagene i livet ditt. Det som er annerledes er også verdifullt. Vi trenger mangfoldet og variasjonene, både som mennesker og samfunn!

God sommer!