Mira er nyutdannet sosionom og jobber i NAV. Hennes brukere er mennesker som av ulike grunner har havnet i vanskelige livssituasjoner. Målsetningen hennes er å hjelpe dem tilbake til et stabilt liv gjennom problemhåndtering, jobb og bolig. Hver gang hun lykkes sparer hun samfunnet for store beløp. Med tre års høyskoleutdanning etter videregående har Mira et solid studielån, og skulle gjerne hatt en lønn tilsvarende den som tilbys for nyansatte i privat sektor med tilsvarende utdanningslengde. I dag er lønnsforskjellen mellom høyskoleutdannede i privat og offentlig sektor mer enn 100.000 i året.

Mons er erfaren barnevernspedagog og jobber i barnevernet. Han møter barn og ungdom i utsatte situasjoner; familievold, seksuelt misbruk, pårørende med rusproblemer og psykiske vansker. Han møter ungdom med vansker på skolen, på vei ut i kriminalitet eller med andre problemer. Gjennom arbeid med både barna og familiene prøver Mons å hjelpe barna ut av vanskelighetene; i de fleste tilfellene gjennom ulike hjelpetiltak i familien, i noen gjennom fosterforeldre eller institusjonsplassering. For hvert vellykket tiltak sparer han barna og deres foreldre for lidelse, og samfunnet for framtidige kostnader. Etter 20 år i frontlinjen, synes Mons han burde få like stor lønnsmessig uttelling for sin lange erfaring som kompisen som jobber som lærer i ungdomsskolen. I dag er topplønna til en lærer på grunnstigen mer enn 30.000 kroner høyere enn barnevernspedagogens.

Mette er vernepleier og boveileder. Hun sørger for hjemmetjenestene til 8 mennesker med utviklingshemming, mange av dem med store hjelpebehov som krever døgnbemanning. Hun leder og veileder 30 ansatte, skaffer vikarer, setter opp turnus, har møter med pårørende og bidrar til at hver enkelt av brukerne kan mestre sitt liv ut fra sine forutsetninger. Om hun gjør et godt arbeid, gir hun brukerne et verdig liv og reduserer belastningen på de pårørende. Med ansvar for 30 ansatte og et betydelig driftsbudsjett, synes Mette hun burde ha det samme lønnsnivået som mellomlederne i teknisk sektor i kommunen. I svært mange kommuner er avlønningen av ledere gjennomgående høyere i teknisk sektor enn i helse- og sosialsektoren. Kravet til utdanning, personalansvaret og budsjettansvaret er sammenlignbart, og på ingen måte mindre krevende i helse- og sosialtjenestene.

Velferdsstatens frontsoldater har valgt jobbene sine fordi de har et engasjement for de mest utsatte i samfunnet. De har høy kompetanse, og utgjør en forskjell for enkeltmennesker hver eneste dag. Men fortsatt verdsettes arbeid med mennesker lavere enn arbeid med teknikk og administrasjon. Vi kaller dette verdsettingdiskriminering. For barnevernspedagogene, sosionomene og vernepleierne i Fellesorganisasjonen (FO) er det dette likelønnskampen handler om; vedsetting av utdanning, verdsetting av kompetanse og verdsetting av arbeidet i velferdstatens frontlinje.

Derfor må frontfagsmodellen aldri bli så rigid at den blir til hinder for arbeidet for likelønn. I Holden III utvalget slås det fast at ulike virkemidler må tas i bruk innenfor frontfagsmodellens rammer. FO vil jobbe for at fagbevegelsen samles om en modell for likelønn som gir de nødvendige resultater. En slik modell må bygges på høyere verdsetting av kvinnedominerte yrkesområder og gjenspeile at utdanning skal lønne seg.

Av forbundsleder Mimmi Kvisvik, Fellesorganisasjonen (FO)