Så roer den seg ned akkurat da svetten begynner å komme. Og tankene. Jeg tenker på Haruki Murakami, den feirede japanske forfatteren som skrev romanen Norwegian Wood. For det var ikke The Beatles som skrev den, det var Murakami.

Han har også skrevet boka, Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping.

Murakami er god, men det er det mange andre som også er. For eksempel min favorittforfatter i mange år, den østerrikske rabulisten Thomas Bernhard som er den eneste jeg kjenner som kan være dønn reaksjonær i den ene setningen for så å være revolusjonær og nyskapende i den neste. En politisk ubestemmelig type som jeg ikke klarer å slutte å tenke på. Hvor hører han til?

Jeg lider av den sjukdommen at jeg ser alt i et politisk lys. Også når jeg spiser, tenker jeg bestandig på hvilket land maten kommer fra, hvem som har laget den og under hvilke arbeidsforhold maten er skapt. Er de som har lagd maten fagorganiserte? Hvilket politisk parti stemmer de på? Sånt tenker jeg på – også når jeg løper – ja, kanskje særlig når jeg løper.

Og apropos Bernhard, forfatteren, han døde i 1989, det fantastiske året da LSK ble seriemester i fotball for femte – og foreløpig siste gang. Men da var Bernhard allerede gravlagt. Av ord var han kommet, til ord skal han bli – til ord skal han gjenoppstå.

Jeg løper videre innover grusveien, forbi bondegården og de brune kuene på høyre hånd. Griselukta river i nesa, Lørenskog er bøndenes mekka. Her er mjølkepriser og kjøttpriser minst like viktige som børskurser. Bokpriser betyr ingenting. Rart Vålerenga er laget med stor L her, tenker jeg. Hver eneste gang Vålerenga spiller tippeligakamp, vaier det hundrevis av vimpler fra blokkleiligheter og sørlikroer. Og mange gir seg ikke før minst 10 halvlitere, og fire hamburgere er fortært. Og det meste har gått i gult og svart.

Jeg nærmer meg Losby Gods som ligger staselig der oppe på høyden. Rundt Godset slanger golfbanen seg, 18 hull og minst en birdie. For øvrig en fantastisk film, tenker jeg, Birdie. Nicholas Cage i hovedrollen, en bølle av en fyr som ender opp i Vietnam-krigen, den verste av alle kriger, USAs største forbrytelse mot menneskeheten (og USA har mange å velge i!), blir dødelig skadet av krigen og kommer hjem som et nervevrak. Han glemmer aldri sin gode venn Birdie, fugleelskeren som nå opplever verden som et jævlig sted – ikke bare for menneskene, men for kanarifuglene med.

Da jeg runder Losby, kommer runners high, alle løperes nirvana. En tilstand av eufori der du kan løpe sammenhengende fra Lindesnes til Nordkapp. Alt går på skinner når du er i runners high. LSK slår Vålerenga 3-0 på Bislett, du vinner et titalls millioner i Lotto, du skriver en bestselgerroman, og verden smiler bare til deg. LO passerer en million medlemmer. For en vakker dag! Runners high er dypest sett meningen med all løping. Det er når du er der at alle de praktfulle tankene kommer, det er da du skal slutte i jobben fordi sjefen er lite å henge på juletreet, og du vil være fri som kanarifuglen. Du vil være din egen herre, og ingen bondetrell fra gårdene i Østmarka og dalstrøka innafor.

De tankene må du aldri løpe fra.

Janke