DEBATT: Wegard Harsvik, forfatter og leder for samfunnskontakt og strategi i LO

Politiske kommentatorer spør stadig hvorfor Frp får holde på med sitt merkverdige løp der de både sitter i regjering og er i konstant opposisjon til den. Svaret er innlysende – Venstre, KrF og Høyre vet at dette, og stadige utspill fra statsråder i ytterkanten av anstendigheten, er prisen man betaler for å få styre landet.

p

Det er et forutsigbart og gjenkjennelig mønster i måten vestens tradisjonelle høyrepartier opptrer på i møte med høyrepopulismen. Vi har sett det i land etter land:

1. Det vokser fram nye partier og bevegelser på ytre høyre, med ytterliggående holdninger.

2. De møtes med motstand og skarp kritikk fra et samlet politisk miljø.

3. De tas inn i varmen av landets tradisjonelle konservative partier, som bruker dem til å danne flertall for sin økonomiske politikk.

Slik går man fra å mene at Frp står for «en forstenet kynisk liberalisme – uten menneskelig ansikt», slik det stod i Høyres politiske håndbøker tidligere – til å synes det er en glitrende ide å gjøre Per-Willy Amundsen til øverste ansvarlige for statens voldsmonopol.

Og fra å mene at selve «menneskesynet» utelukker regjeringssamarbeid med Frp – til å gjøre Sylvi Listhaug til statsråd i ikke mindre enn tre departementer? Det er faktisk slik at man kan formulere det som en slags lov. Når slutter høyrepopulisme å være et problem for vanlig-høyre? Når de trenger stemmene deres, for å kutte skatter, velferd og flytte makt.

Et blikk på Høyres søsterparti, republikanerne i USA, viser den samme utviklingen der. Ledende republikanere møtte Donald Trump med sterk kritikk og total avvisning. Han ble ble kalt en «patologisk løgner» og «fullstendig amoralsk» av senator Ted Cruz, en «skamplett» av senator Marco Rubio og daværende leder i Representantenes Hus, Paul Ryan, mente at hans utsagn var «selve definisjonen på rasisme». Rubio ba velgerne om å «gjøre slutt på denne galskapen».

I dag stiller alle disse seg bak Trump – sammen med en så godt som samlet amerikansk høyreside. Og det er ikke fordi Trump har forandret seg til det bedre. Men han leverer massive skattekutt til de rikeste.

Tilsvarende har vi sett i Sverige når det gjelder Sverigedemokratene, et parti som Fremskrittspartiet i Norge vil samarbeide med. Tidligere statsminister Frederik Reinfeldt beskrev Sverigedemokratene som et parti som «samler de fleste av landets rasister og kraftig fremmedfiendtlige».

Nå samarbeider det svenske Høyre med Sverigedemokratene stadig flere steder lokalt, og man er villige til å danne regjering med støtte fra partiet. I Østerrike, Finland, Danmark, Ungarn, Sveits og i Nederland har vi sett det samme. De gamle høyrepartiene finner sin plass som partnere for de nye ytterpartiene.

p

Prosjektet om å omfordele makt og ressurser i samfunnet er så viktig for den gamle borgerligheten at det trumfer det som måtte finnes av motvilje mot outrert retorikk og holdninger. Det gir seg av og til ekstreme utslag. Oscar Dybedahl har vist hvordan skepsisen til offentlig sektor og arbeiderbevegelsen gjorde Civitas «husfilosof» Friederich Hayek skeptisk til hele det demokratiske system, og drev ham – sammen med høyreideologen Milton Friedman – til å støtte og rådgi den brutale diktatoren Pinochet etter at den valgte sosialdemokratiske presidenten Salvador Allende ble drept i kuppet i Chile i 1973.

I noen avgjørende saker gir nemlig høyrepopulistene støtte til de øvrige høyrepartiene. Store skattekutt til de rikeste har alltid solid ryggdekning fra de selverklærte representanter for folk flest. Og i kampen for en dårligere arbeidslivslovgiving og en svekket fagbevegelse er det tradisjonelle høyre og høyrepopulistene alltid på samme lag.

(Innlegget sto først i Klassekampens papirutgave og Agenda Magasin 13. juni 2019.)