Roy Ervin Solstad, ansvarlig redaktør, Transportarbeideren

res@lomedia.no

Onsdag 27. november møter et nesten samlet LO og representanter for internasjonal fagbevegelse til fanemarkering utenfor portene til Risavika Terminal ved Stavanger. I nesten fire uker har Transportarbeiderforbundet (NTF) oppfordret til boikott av terminalen fordi arbeidsgiverne ikke vil gå med på en tariffavtale for terminalen som gir havnearbeiderne den fortrinnsretten de har til losse- og lastearbeid.

På samme sted halvannen time tidligere er det en annen demonstrasjon mot den boikotten som både Oslo Tingrett og Arbeidsretten har kommet fram til er lovlig. På denne demonstrasjonen deltar arbeidsgiverne. Og LO-forbundet Industri Energi.

Utgangspunktet for striden er ikke veldig komplisert. Arbeidsgiversiden ved terminalen er organisert i NHO Logistikk og Transport, og da det skulle avgjøres hvilken tariffavtale som skulle gjelde for de som skulle foreta losse- og lastearbeid ved terminalen, fant den faste tvistenemnda med medlemmer fra både NHO og LO ut at ingen av de eksisterende avtalene var dekkende for arbeidet der. Terminalen ble erklært som et tarifftomt rom.

Da LO skulle avgjøre hvilket forbund som skulle få organisasjons- og tariffrett for Risavika Terminal AS, stemte 14 av medlemmene i organisasjonskomiteen for at Transportarbeiderforbundet skulle få den retten. Den siste stemmen kom fra Industri Energi. De ville ha retten selv.

I etterkant av dette møttes NTF og Industri Energi. Sammen meislet de ut en avtale hvor Industri Energi gir NTF full støtte i at det er NTF som har tariffretten for terminalen, og at de to forbundene ikke skal utfordre hverandres tariffavtaler ved området. Avtalen ble signert av forbundslederne for begge forbund. Transportarbeiderforbundet tolket dette som at hele LO nå stod samlet bak kravet om at NTF skulle få opprettet tariffavtale med fortrinnsrett for Risavika Terminal AS.

Nå er ordlyden en helt annen fra Leif Sande og Industri Energi. Torsdag i forrige uke skrev Sande i avisa Klassekampen: «Når NTF sier at arbeidet ved Risavika Terminal ikke dekkes av tariffavtale, er dette en tilsnikelse.» Argumentet er at Risavika Terminal AS ikke har egne havnearbeidere, men at de leier dette inn fra selskapet NorSea. Arbeiderne der er organisert i Industri Energi og går på Landbaseavtalen.

Det burde være åpenbart hvem som prøver seg på den største tilsnikelsen, all den tid tariffnemnda har kommet fram til at ingen av de eksisterende tariffavtalene kan benyttes for terminalen og LO har vedtatt at det er NTF som skal ha organisasjonsretten.

NTF hevder at kampen for tariffavtale også er en kamp mot sosial dumping, da terminalen benytter seg av lavtlønte utenlandske sjøfolk når skipene kommer inn for å losse og laste.

Dette har Industri Energi sin forbundsleder Leif Sande gjentatte ganger påstått ikke er riktig. I det før nevnte leserinnlegget i Klassekampen forklarer han hvorfor:

«Alle ITF-godkjente tariffavtaler for sjøfolk har klausuler som slår fast at sjøfolkene skal slippe å utføre laste- og lossearbeid. Men om dette likevel skjer skal det være frivillig og etter avtale med den lokale havnearbeiderforening. Sjøfolkene har ofte svært dårlig betaling, rundt 30 kroner timen som minimum for en matros etter ITFs avtaler. Når de utfører losse- og lastearbeidet har de krav på nesten dobbel betaling. Svært lav lønn, men likevel nesten det doble av den vanlige timelønn.»

Den Internasjonale Transportarbeiderføderasjonen, ITF, har støttet NTFs kamp for tariffavtale, ikke minst fordi det er sosial dumping dersom sjøfolkene gjør jobben fordi de er billigere enn havnearbeiderne. Sandes begrunnelse bekrefter at det nettopp er det som skjer, fordi arbeidsgiverne hele tiden har nektet å gå inn på en tariffavtale som gir havnearbeiderne fortrinnsrett til losse- og lastearbeid med det argumentet at det blir dobbelt så dyrt som den ordningen de har nå. Hvis man skal ta Leif Sandes argumentasjonsrekke på alvor, kan det få store konsekvenser for norsk arbeidsliv, da det er helt greit å bruke utenlandske arbeidere i stedet for norske, dersom de får bedre betalt enn normal lønn og får godkjenning av den lokale arbeidstakerforeningen.

Slik argumentasjon har man hørt ofte før, men da fra arbeidsgiversiden. Det Leif Sande og Industri Energi nå gjør, er å gå fra tidligere inngåtte avtaler og bokstavelig talt stille seg på samme side av porten som arbeidsgiverne i sistnevntes kamp for å hindre å få på plass en tariffavtale der havnearbeiderne gis fortrinnsrett til losse- og lastearbeid.

Det gjør de mot resten av LO, mot Den Internasjonale Transportarbeiderføderasjonen, mot Den Europeiske Transportarbeiderføderasjonen og mot den Nordiske Transportarbeiderføderasjonen som alle støtter Norsk Transportarbeiderforbund.

Hele kronargumentet for at man som arbeidstaker skal organisere seg er at sammen er man sterkere enn hver for seg. Det gjelder også om man snakker om enkeltforbund i forhold til om man har et samlet LO i ryggen. Den slagkraften har Leif Sande og Industri Energi gjort hva de kan for å svekke, og arbeidsgiverne sitter vel trolig bare og gnir seg i hendene over å få ryggdekning fra et LO-forbund for sin kamp mot tariffavtale.

I Transportarbeiderforbundet lurer man nok mer på hva man egentlig skal med fiender når man har sånne venner.

Les forbundsleder Leif Sande i Industri Energi sitt svar på kommentaren her.