Bjørn Sandnes

Frifagbevegelse@lomedia.no

Det er likevel en overordnet sammenheng mellom konfliktene. Arbeidsgiverne kjemper nemlig for å bli kvitt de registrerte (og organiserte) havnearbeiderne, og redusere ILO-konvensjon 137s betydning og virkeområde, og fortrinnsretten til arbeidet som er regulert både i konvensjonen og tariffavtalene. En registrert havnearbeider er en som har sin hovedinntekt fra lossing og lasting. Jeg skal komme tilbake til alle disse konfliktene, men først litt historie:

Løsarbeid

Før i tida var lossing og lasting utelukkende løsarbeid. Sjauerne møtte opp på havna om morgenen. Var det behov for lossing og lasting, hadde de arbeid og lønn den dagen. Var det ikke noe arbeid, hadde de heller ikke lønn.

Siden lossing og lasting var løsarbeid, fikk bryggearbeiderne etter hvert innarbeidet i sine tariffavtaler at de i alle fall skulle ha fortrinnsrett til dette arbeidet. Dette var deres minimumsgaranti for arbeid og inntekt.

FNs arbeidsorganisasjon ILO laget i 1973 sin konvensjon 137. Der ble det slått fast at de registrerte bryggearbeiderne skulle ha fortrinnsrett til lossing og lasting i havnene. Norge ratifiserte denne konvensjonen i 1974 og overlot til partene i arbeidslivet å administrere og sette denne konvensjonen ut i livet.

Organisering

Lossing og lasting er organisert på en annen måte enn andre arbeidsplasser. Bryggearbeiderne er ansatt i losse- og lastekontorer. Disse kontorene administrerer all lossing og lasting i ei havn, og er enten eid av arbeidstakerne, eller av arbeidstakerne og arbeidsgiverne i fellesskap. Der disse kontorene eies i fellesskap, har arbeidsgiverne flertallet i styret og i den komiteen som ansetter losse- og lastearbeidere. Dette er situasjonen blant annet i Oslo havn.

Risavika

Den største konflikten er ved Risavika terminal ved Stavanger. Terminalen har nektet å inngå slik avtale. De vil heller bruke innleide terminalarbeidere fra en oljebase i Risavika samt underbetalte skipsmannskaper til å utføre lossing og lasting. Terminalen betaler heller ikke for arbeidet skipsmannskapene gjør. Bruken av skipsmannskaper til slikt arbeid, kaller vi sosial dumping, og det er i strid med nasjonale og internasjonale tariffavtaler på dette området.

1. november i fjor, satte NTF i verk boikott av Risavika terminal. Vel en måned etterpå, tok vi losse- og lastearbeiderne i Mosjøen og Tromsø havn ut i sympatistreik. Arbeidsgiverne har stevnet oss både for Arbeidsretten og tingretten, de mente boikott er ulovlig. De tapte så det suste i begge rettsinstansene.

Monopol

Arbeidsgiverne påstår at våre tariffavtaler i havnene er ulovlige, at NTFs losse- og lastearbeidere har monopol, og at dette er i strid med EØS-avtalen. Forstå det den som kan. De samme arbeidsgiverne har annethvert år i mange tiår forhandlet om disse tariffavtalene, og undertegnet dem hver gang, senest i 2012. Men i forbindelse med sympatistreiken i Tromsø havn, gjelder plutselig ikke disse påstandene lenger. NHOs forhandlingsdirektør Rolf Nergård sier i et brev til arbeidsgiverne i havna at losse- og lastearbeiderne ikke har monopol på lossing og lasting, kun fortrinnsrett. Dette bruker NHO naturligvis som begrunnelse for å kunne sette inn streikebrytere i havna under streiken. Snakk om å snu kappa etter vinden!

Holship

Også i Drammen kjemper vi for å opprette tariffavtale for lossing og lasting med Holship AS, og NTF har varslet boikott av selskapet. De vil heller bruke sine egne ansatte som er organisert i Arbeidsmandsforbundet til lossing og lasting. Dette er renholdere som er ansatt for å rengjøre fruktkasser.

I begynnelsen av januar, var det rettssak i Drammen tingrett om denne boikotten. Der klarte arbeidsgiverne ikke å dokumentere en eneste av påstandene de framførte verken om monopol, ulovlig tariffavtale, eller organisasjonstvang.

Oslo havn

Konflikten i Oslo havn er annerledes. Der har vi tariffavtale, men arbeidsgiverne prøver å sabotere avtalen og trakassere havnearbeiderne på en måte som en ikke har sett i norsk arbeidsliv på denne siden av siste verdenskrig. I desember i 2012 vedtok havnestyret et hemmelig strateginotat der de beskriver hvordan de sammen med arbeidsgiverne skal gå fram for å kvitte seg med havnearbeiderne i forbindelse med at havna skal privatiseres. Der beskrives alt fra mediepåvirkning til obstruksjon av havnearbeiderne.

Det har haglet med usanne påstander om havnearbeiderne i Oslo havn, og mange medier har dessverre ukritisk gjengitt disse påstandene. Styreleder Bernt Stilluf Karlsen i Oslo havn, har kalt losse- og lastearbeiderne for late, overbetalte gammelkommunister! Han påstår at de tjener 605 000 i året, og har verdens dyreste lunsj. Karlsen hadde nok sølt mye Møllers tran i kalkulatoren da han fant ut årslønna til havnearbeiderne. De godkjente regnskapene viser at de har ei gjennomsnittlig årslønn på 537 000 inklusive feriepenger. Med ei grunnlønn på vel 330 000, kan en selv tenke seg hvor mye overtid og ulempetillegg som skal til for å oppnå selv denne årslønna.

Matpause

«Verdens dyreste lunsj» er kanskje den største bløffen. Losse- og lastearbeiderne i Oslo havn blir beskyldt for å stoppe arbeidet i havna et antall ganger i døgnet for å ha matpause sammen. Sannheten er at arbeiderne flere ganger har foreslått hvordan man kan få til kontinuerlig drift, også i matpausene. Men det innebærer at man må ansette flere losse- og lastearbeidere slik at dette arbeidet kan foregå på forsvarlig vis. Et arbeidslag på havna består i dag av tre losse- og lastearbeidere og en kranfører. Det kan nevnes at det for tida er 38 kranførere og 37 losse- og lastearbeidere i Oslo havn. Arbeidsgiverne vil naturligvis ikke ansette flere, de har jo bestemt seg for å kvitte seg med losse- og lastearbeiderne.

Retten til arbeid

Konfliktene i norske havner er i bunn og grunn en kamp om retten til arbeid. Alle andre fast ansatte arbeidstakere i Norge har en slik rett. Tenk om sjefen din en dag kommer til deg og sier at du trenger ikke å møte på jobben den neste uka, for han har funnet en som kan gjøre jobben din mye billigere. Hvem ville godtatt noe slik? Arbeidsgiverne skal få erfare at Norsk Transportarbeiderforbund kommer til å slåss for denne retten — i årevis om det må til.

Bjørn Sandnes,
Informasjons- og utredningsansvarlig i
Norsk Transportarbeiderforbund