Are Tomasgard, LO-sekretær

Det er forståelig, men farlig, å tro at den gode utviklingen av det norske samfunnet de siste tiårene kommer av seg selv. Når vi både oppnår bedre fordeling av levekår, bedre effektivitet, bedre likestilling og større tillit mellom folk enn i andre land – og blir kåret til et av verdens beste land å bo i, må vi også koste på oss å tenke over hvorfor. Og en av grunnene er den norske fellesskolen.

Den menneskelige og sosiale læringen i skolen, det å bli gangs menneske i et fellesskap, må ikke forvitre.

Norsk skole kritiseres kontinuerlig, blant annet fra OECD. Det sporer til debatt og press for nødvendige forbedringer, blant annet når det gjelder faglig basiskunnskap. Samtidig skygger det for mange positive sider ved den norske måten å tenke og drive skole på.

Når Norge og de andre nordiske landene har utviklet seg så godt, henger det mye sammen med at folk her i nord stort sett har større tillit til hverandre og til storsamfunnet enn i verden rundt oss. Det gjør det både lettere å gjøre forretninger og å omfordele fra dem som har mye til dem som har lite. I det lange løp tjener alle på at ulikhetene i samfunnet ikke blir for store. Også økonomene legger stadig større vekt på tillit for å forklare den norske og nordiske modellens suksess. Uten tillit intet samarbeid om å løse små og store problemer i samfunnet.

Dette handler også om norsk skole. Ja, vi skal lære den oppvoksende slekt å lese og regne, språk og naturfag — og på det må vi så absolutt bli enda bedre – men den menneskelige og sosiale læringen i skolen, å bli gangs menneske i et fellesskap, må ikke forvitre, men snakkes om, hegnes om og videreutvikles. For den er et av fundamentene for tilliten vi nyter så godt av i voksensamfunnet.

Jeg er i denne sammenheng bekymret for særlig to utviklingstrekk i norsk skole. Det første er den nye regjeringens forslag om å liberalisere privatskoleloven, ikke helt som i Sverige, men et langt steg i samme retning. En avgjørende kamp om fellesskolen kan komme til å stå det neste året. Jeg er redd for at en markedskultur i skolen med konkurranse om de mest lønnsomme elevene, vil føre til økende segregering, langs flere dimensjoner. Dette vil igjen svekke fortroligheten med andre mennesker i et fortsatt ganske forskjellspreget og stadig mer mangfoldig Norge — og dermed innlevelsesevnen og tilliten.

En avgjørende kamp om fellesskolen kan komme til å stå det neste året.

Det andre er den nærmest uverdige testkulturen som synes å ha bredd seg over skole-Norge de siste årene. Den bidrar til overdreven oppmerksomhet mot det som enklest kan måles, og er generelt blitt en tidstyv også for konflikthåndtering og sosial læring. I den grad testresultatene ikke hjelper den enkelte lærer i undervisningen, men heller skal gi rektor og skoleeier kontroll- og styringsmuligheter, bidrar den også direkte til å undergrave lærernes følelse av autonomi — og tillit. Det skal ikke mye fantasi til for å tenke seg at disse effektene fører til mindre god sosial læring i klasserommet.

Jeg vil også slå et slag for at det brede samfunnsperspektivet, og da inkludert arbeidslivets og organisasjonenes betydning, må tas på alvor i pensum og undervisning. Dessuten er det viktig at ungdom trenes bedre opp til å forvente at alle arbeidsgivere skal behandle dem anstendig, med arbeidskontrakt, ryddige forhold og rettferdig lønn.

LOs økende engasjement i oppvekst og undervisning har sammenheng med vår ambisjon om å være en bred samfunnsaktør. Vi er opptatt av lønn, men også så mye mer. Det henger igjen sammen med at vi organiserer mange hundre tusen arbeidstakere; vi er på mange måter et tverrsnitt av befolkningen. Vi har like mange medlemmer i offentlig som privat sektor, og like mange kvinner som menn. Vi har medlemmer i alle bransjer, yrker og på alle nivåer. Dermed er vi både nødt til og ønsker å ta et helhetsperspektiv.

Skolen skaper daglig grunnlaget for det norske samfunnet i hele det 21. århundret. Jeg tror derfor det er særdeles viktig at norsk skole ikke styres fra OECD eller følger Sveriges friskolereform, men satser videre med utgangspunkt i fellesskolen. La oss ikke, om det er uforvarende eller ikke, miste de kvalitetene ved vår norske skole som virker byggende på tilliten i samfunnet.