Heretter vil regimet vurderes ene og alene på basis av dets leveranser, eller manglende sådanne. Det kan bli tøft for ANC og den sittende presidenten Jacob Zuma.

Sør-Afrika rives av store problemer. De har verdensledelse i ulikhet. Selv om middelklassen har vokst raskt, lever nesten halvparten av befolkningen under fattigdomsgrensen. Rundt 40 prosent er uten arbeid, ønsker seg jobb, men har nesten gitt opp å lete. Landet er omtrent på verdenstoppen når det gjelder både voldskriminalitet og vold i nære relasjoner. Kriminaliteten er skyhøy. Sør-Afrika har beveget seg fra et rasedelt til et klassedelt samfunn.

Like rettigheter.

Det nye Sør-Afrika under Mandelas presidentskap oppnådde mye. En progressiv grunnlov. Like rettigheter for alle. Boliger, strøm og vann for millioner. Men det var sørgelig langt fra å dekke behovene. Fra 1996 overtok Thabo Mbeki som president og rundt ti år etter Jacob Zuma. Historien deretter kan oppsummeres slik: en økonomisk politikk som på ingen måte var i stand til å drive effektiv utjevning og fattigdomsbekjempelse; et sivilsamfunn som stolte for mye på at ANC ville klare å gjenoppbygge landet, og samtidig en frigjøringsbevegelse som slet med omstillingen til et demokratisk parti.

Sosial uro.

Når vi nå følger Mandela til graven vet vi med sikkerhet dette: at demokrati krever langt mer enn stemmerett for å feste grep. Deltagelsen i valg har gått ned siden 1994. Folk er dårligere organisert enn før. Sosial uro har spredd seg de siste par årene. Mye av det er uorganisert. Mye av det voldelig. Mange sørafrikanerne mener nå at man lettere oppnår resultater med voldelige aksjoner. Rommet har åpnet seg for karismatiske, manipulerende ledere som ønsker å fremme egne agendaer.

Sivilsamfunn.

Det var ikke sånn Sør-Afrika pleide å være. Det var ikke dette Sør-Afrika som bekjempet apartheid og som Mandela var ledestjerne for. Det Sør-Afrika som kjempet frem apartheids fall og presset frem løslatelsen av Mandela og andre politiske fanger, legaliseringen av ANC og tvang frem politiske forhandlinger, var karakterisert av et gjennomorganisert sivilsamfunn. Det var sterke demokratiske organisasjoner og en svart befolkning som i snitt var medlem av tre, fire organisasjoner hver. De var vant med å gå i møter. De var vant med å mobilisere i demokratiske kollektive aksjoner, men det var fredelige sådanne og de passet nøye at det skulle fortsette sånn.

Refererer til Madiba.

Optimismen ligger tildels i nettopp dette. For nå organiserer sørafrikanerne seg igjen. Partene i arbeidslivet vurderer om trepartssamarbeid kan hjelpe dem å finne nye løsninger. Folk refererer også stadig oftere også til Madibas ord og virke. Mandela var først og fremst en demokrat. Han trodde på folkestyret og sterke organisasjoner. Han fikk fagbevegelsen og andre til å love at de ville mobilisere i protest dersom ANC ikke leverte. I løpet av få år vil vi trolig se splittelse i ANC. Det er ikke usannsynlig at det etableres et nytt arbeiderparti med utgangspunkt i dette.

«Ydmyk tjener».

Første gang Mandela talte til folket etter at han kom ut fra fengsel, sa han «Jeg står her foran dere ikke som en profet men som en ydmyk tjener av dere, av folket». Nå må nye ledere som lever etter samme prinsipp, reise seg opp, enten de befinner seg i ANC eller utenfor. Hvis ikke, er det stor fare for at folkets sinne vil koke over blant de mange som nå har mistet tro på demokrati.

Av Liv Tørres, generalsekretær i Norsk Folkehjelp