Den 19. mars kl. 23.45 satt jeg alene ved kjøkkenbordet. En av mine beste venner fra Helsingfors hadde vært på besøk noen dager og latt etter seg en halvtom flaske Calvados.

«En siste lille en», tenkte jeg, og skjenket meg et glass. Mens klokka tikket mot midnatt forsøkte jeg å kjenne etter, virkelig kjenne på følelsene mine, sjekke rundt på kroppen og aller mest inni hodet: Hva skjer nå? Om bare få minutter blir jeg 60. Går javascriptet som styrer det hele i stå? Er jeg skrevet med et programmeringsspråk som ikke takler overgangen — og hvilken transformasjon er det nå jeg skal igjennom?

Siden det å runde 60 snakkes om i slike alvorlige ordelag, og med slikt ettertrykk: «Å, blir du 60… » og med en slik ekstra liten pause etter, må det jo nesten skje noe.

Klokka 23.59 hever jeg langsomt glasset mens jeg følger sekundviseren. 23.59.50 drikker jeg glasset til bunns. Ildvannet borer seg ned halsen og brer seg som svovel i magen. 00.00.25 er det over.

Ildvannets virkning, mener jeg. For øvrig ingen forskjell. Armene, føttene, hodet, magen (den skulle gjerne blitt litt mer borte) — alt er som før. Bare facebooksiden min har endret seg. Den er full av gode hilsener.

Noen dager senere satt jeg sammen med en mann som skal dø. Joda, det skal vi alle, men han har fått beskjed. Fra legene. Det er noe helt annet. Han har vært igjennom en livsforlengende operasjon, men beskjeden var usminket og gjennomsiktig klar. Maks fem år. Sannsynligvis bare 15 måneder igjen. Forestill deg de siste 15 månedene, det du har opplevd og tenk over: Hvor lenge er det siden de siste 15 månedene startet?

«Det har ikke sunket inn», sa han, og snakket om livet, om planene for nærmeste fremtid, og om vi kunne plukke ham opp på vei til neste korøvelse.

Helga etter var jeg på partimøte. Refs til ungdommen. Fra seniorene:

«Partiet, samfunnet, landet trenger oss over 60». Jeg hørte knapt etter. Det angikk meg ikke. Dessuten har jeg kastet reklamen for «Vi over 60», og jeg hadde sneket meg inn på gruppemøtet til AUF der de var opptatt av fremtiden, av å utvikle regionene og landet, av bærekraft, grønn energi og en hverdag i pakt med det skaperverk vi selv er en del av. Dette, kjente jeg, dette kan jeg abonnere på.

«Døden, skal vi danse?» spør Per Fugelli i sin bestselger. Min dødsdømte venn tror på Gud. Han sier han er omsluttet av bønner. At han er glad, og at han har det godt og blir tatt vare på av alt som finnes av helsevesen. Han er ikke opptatt av døden, men livet. Sin familie, sine venner og planene for neste uke som han må ha i en bok for å huske det hele.

Klokka har igjen passert midnatt. Det er 17. mai, en dag for jubileum og glede. Jeg hever mitt glass og takker min Gud. For Grunnloven. For privilegiet å være en av Norges så alt for velsignede innbyggere. Jeg takker både min venn i Helsingfors og min dødsdømte venn: La oss danse sammen.

Svenn A. Nielsen, skribent