SOLFRID RØD

solfrid.rod@lomedia.no

Det nye Sammen-Akademiet, LOs nye tillitsvalgtskolering forbeholdt medlemmer som også er medlem i Arbeiderpartiet, har fått god spalteplass i Klassekampen denne uka. Akademiet skal foredle unge talenter og dyrke fram morgendagens toppledere, i bevegelsen og partiet.

Flere forbundsledere raser mot det de kaller et gufs fra fortida. Slik det ser ut, har saken ikke vært reelt behandlet i LOs sekretariat.

Nestleder Tor-Arne Solbakken svarer på kritikken. Hvis noen føler seg forbigått, er det fortsatt sjanse til å henge seg på, forsikrer han. Så lenge det altså følger med en innmelding i Arbeiderpartiet. Det er nesten så man må sjekke årstallet på avisforsiden en ekstra gang.

Det er 2014. Norge har den blåeste regjeringen noensinne. Angrepene mot arbeidsmiljøloven og fagbevegelsen står i kø. Det er sosial dumping, det er privatisering og parodiske anbudsregimer, det er midlertidige ansettelser og EU-direktiver, det er kort og godt nok å gjøre for fagforeningene.

I tillegg har LO gjennom årene bygd ut sitt politiske program og pådratt seg et stort sosialt engasjement, også for folk som står utenfor arbeidslivet, for bostedsløse, papirløse og asylbarn. LO trenger hver eneste engasjerte sjel som kan tenke seg å gjøre en ekstra innsats, uavhengig av partipreferanse.

Som alle andre organisasjoner i et moderne samfunn trenger LO bredde, mangfold, åpenhet og fornying. Og LO er velsignet med mange dyktige, unge tillitsvalgte som skriver godt i avisene og briljerer på talerstoler, men som faller ut av den nye eliteskoleringen fordi de stemmer på feil parti. Noen er likere enn andre. Denne praksisen er udemokratisk og umoderne.

LO passerte nylig 900.000 medlemmer. Men europeisk fagbevegelse sliter i motvind, og det merkes i Norge også. I individualismens tidsalder er det ingen selvfølge å organisere seg. Alle fagorganisasjoner må tenke grundig gjennom hvordan de skal appellere til ungdommen. Det finnes ikke noe fasitsvar på det, men mye tyder på at nettopp fasitsvar ikke er det som etterspørres i vår tid. Troen på at det finnes én sannhet, og at den heter Arbeiderpartiet, gir LO et imageproblem.

LO er mer radikal i sin politikk enn i sin organisasjon. Fra forrige kongress, i 2013, kan nevnes boligpolitikken og vedtaket om å opprette et faglig senter for papirløse. Begge deler lå langt til venstre for det den gang statsbærende partiet.

Men når det gjelder egen organisasjon, kan det bli kamp om selv de mest ufarlige forsøk på å fornye og forynge. I 2013 måtte det kampvotering til for å få ungdommens stemme inn i LO-sekretariatet. Ingen i den nye ledelsen var under 40 år, og alle hadde partiboka i orden.

Takket være intens lobbyvirksomhet kom en representant fra høgskolegruppene for første gang inn i LO-ledelsen. Kongressen bestemte seg for å jakte på medlemmer utenfor Youngstorgets radar. Mange langtidsutdannede er uorganiserte, så her har LO mye å hente. Blind tro på ett politisk parti er neppe veien til deres hjerner og hjerter.

Vi prøver alle å lære barna våre å tenke selv, «tenke sjæl og mene», som Trond Viggo sang en gang. Det gjør av og til vondt, men det må alle foreldre tåle. Det bør også LO.