EVA LER NILSEN

eva.ler.nilsen@lomedia.no

Pensjonsutbetalingene til norske arbeidstakere kommer fra alderspensjonen man har opptjent i folketrygden, fra eventuell avtalefestet pensjon og fra tjenestepensjonene på jobben. Sistnevnte er det ikke alle som har nytt godt av opp igjennom årene. Tjenestepensjoner har tradisjonelt vært et gode forbeholdt ansatte i større og veldrevne bedrifter. For å bøte på ulikhetene ble det innført en lovbestemt, obligatorisk tjenestepensjon her i landet i 2006. Dette ble gjort for å sikre alle ansatte mer enn utbetalingene fra folketrygden – en pensjon man ikke akkurat blir feit av, og som har skapt mange minstepensjonister, blant dem et flertall av kvinner.

I dag er det bedriftene som ensidig har styringen over tjenestepensjonene, det vil si hvilke ordninger som velges, størrelsen på innbetalingene og eventuelle endringer. Hva slags utbetaling den enkelte kan forvente seg av tjenestepensjonen avhenger av hva arbeidsgiveren foretar seg. Trenden er at stadig flere bedrifter setter av en viss prosent av de ansattes lønn til framtidig pensjon. Mange velger lovens minimum på to prosent. Eventuelle endringer skjer på bedriftens premisser.

Fagbevegelsen, med Handel og Kontor i spissen, vil ha et ord med i laget. Derfor krever de bestemmelser inn i tariffavtalene som gir de ansatte medbestemmelse både når pensjonsordninger skal velges og dersom de eventuelt skal endres. HK ville ha dette som hovedsak i årets lønnsforhandlinger i et såkalt samordnet oppgjør. LO vedtok imidlertid at forbundene skulle forhandle hver for seg, etter den såkalte frontfagsmodellen. Resultatet ble at flere av forhandlingspartene vedtok å utrede hvordan framtidas tjenestepensjoner skal se ut. Disse utredningene skal være klare før neste hovedtariffoppgjør i 2016.

Utredningene må ta for seg mer enn spørsmålet om å sikre de ansatte medbestemmelse over pensjonsordningene. Utredningene bør også gjennomgå og luke i jungelen av pensjonsvarianter. Innenfor bransjene hvor HK organiserer er det antakelig mye å ta av. Det forbundet vet, er at det store flertallet av medlemmene jobber i bedrifter som har en innskuddsbasert pensjonsordning med innbetaling av lovens minimumskrav. Det er imidlertid kommet for en dag at enkelte arbeidsgivere er «kreative» i hva de regner inn som pensjonsgivende inntekt. Vi har hørt om tilfeller hvor de to prosentene regnes av den ansattes avtalte arbeidstid, og ikke det vedkommende faktisk jobber. Å jobbe mer enn arbeidskontrakten tilsier er svært vanlig i handelen, og med en slik praksis taper ansatte mye i pensjon.

Dette, og mye annet bør partene nå ta for seg. Målet må være å sikre en så rettferdig pensjon som mulig. Vi anbefaler derfor utrederne å lytte til dem som ikke sitter med fete ordninger, men som frykter livskvaliteten som gammel. Pensjon er utsatt lønn og følgelig må man selv ha en viss innflytelse på hvordan den forvaltes underveis. Hva vi skal leve av som gamle kan ikke være avhengig av om vi har en grei eller gnien sjef.