Moderniser LOs aldersgrense
I en alder av 65 år ble Jan Davidsen valgt til leder av Pensjonistforbundet. I fagbevegelsen er det ingen plass for eldre.
Kristin Margrethe Johansen
Det er naturligvis ikke noe oppsiktsvekkende at en 65-åring velges til leder av et pensjonistforbund. Men langt fra alle 65-åringer er pensjonister. Og mange som ikke kjenner reglene i fagbevegelsen, blir overrasket og forundret når de får vite at det i LO og i de fleste forbundene råder en aldersgrense på 60 år for valgbarhet. Og det i en tid hvor fagbevegelsen arbeider aktivt for at folk skal stå lengst mulig i jobb. Gjerne til de har passert 70 år.
Alle som er medlemmer av en organisasjon bør være valgbare til et tillitsverv. I fagbevegelsen øker gjennomsnittsalderen til de organiserte. Det betyr at stadig flere vil passere den grensen hvor de ikke lenger kan inneha et sentralt verv i et LO-forbund eller LO. Det er vel for sterkt å karakterisere det som udemokratisk, men det er i hvert fall aldersdiskriminerende.
Vanskeligere er det at fagbevegelsen setter mål for samfunnet som de ikke ønsker å innfri selv. Det svekker troverdigheten.
Aldersgrensen har med ujevne mellomrom vært tema både på LO-kongresser og i forbindelse med landsmøter. Ofte har det vært knyttet opp mot personer, direkte eller indirekte. Da blir det en vanskelig debatt med lettere skjulte agendaer. Og mange vil sikkert lese denne kommentaren som et innlegg for å gjenvelge sittende LO-ledelse. Det finnes mange gode argumenter for at dagens LO-leder som enda ikke har fylt 60 år, bør gå løs på fire nye år i 2017.
Samtidig kan dagens LO-ledelse bli den siste som følger utdaterte aldersgrenser. Det åpner for at LO-kongressen i 2017 etter at valgene er foretatt, vedtar å endre grensene for valgbarhet slik at de er samkjørte med reglene i arbeidslivet. Slik er det mulig å få en saklig debatt uavhengig kabaler, strategier og personer.
En slik modernisert tilpasning til resten av samfunnet har sine åpenbare utfordringer. Vi kan risikere at tillitsvalgte blir sittende i tiår etter tiår. Det kan håndteres ved å innføre begrensninger på antall perioder man kan velges. Eller man kan sette sin lit til at demokratiet fungerer i organisasjonen. Og at det til enhver tid er de «beste» som velges – uavhengig alder. Den muligheten har man ikke alltid i dag.
