Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

Lærerne Marius Andersen og Joakim Volden får beholde jobbene sine, bestemte Sandefjord kommune i går kveld. De to har vært truet med oppsigelse fordi de nektet å fylle ut kommunens skjema for måloppnåelse. Med 70-80 evalueringspunkter for hver elev to ganger i året så dette mest ut som en parodi på målegalskap. Men det har blitt forsvart med nebb og klør fra den høyrestyrte kommunen, ikke minst fra ordfører Bjørn Ole Gleditsch. At ordføreren selv har bakgrunn fra fargehandel, salg og markedsføring har ikke hindret ham fra å mene sterkt om barn og læring.

I andre kommuner, som Rana og Bodø, har fagfolk blitt kraftig satt på plass etter å ha ytret seg om hvilke konsekvenser planlagte budsjettkutt vil ha for blant annet sykehjemsdekningen. Når man ser ordførere og rådmenn i fri utfoldelse må man nesten spørre: Hvor har det blitt av respekten for fagutøvelse? Her er det åpenbart et statushierarki. For ingen politiker vil vel mene sterkt om hvordan kirurgen lapper oss sammen eller hvilke redskaper tannlegen putter i munnen vår? Men når det kommer til den såkalt myke sektoren, er lysten til å overprøve faglige vurderinger nesten grenseløs. Å passe på barn og gamle og folk som er litt annerledes, det er som kjent noe «alle kan gjøre».

Manglende respekt for fagkompetanse kombineres mange steder med kontrollbehov og frykt for kritikk. I en undersøkelse Redaktørforeningen nylig har gjennomført blant sykepleiere, lærere og politifolk svarer 53 prosent at de vegrer seg fra å delta i den offentlige debatten. Mer enn fire av 10 mener at den administrative ledelsens krav til lojalitet er blitt strengere de siste årene.

«Norske kommuners forsøk på å kneble egne ansatte brer om seg i lys av en nesten religiøs tilbedelse av informasjons- eller kommunikasjonsreglementer. Dette er dokumenter som i stor grad handler om å unngå motstemmer og kritikk», skrev redaktørforeningens leder Arne Jensen i en kronikk i Aftenposten tidligere i år.

Når ansatte opplever at sjefene deres stadig legger flere hindringer i veien for ytringsfriheten, går det utover kvaliteten på offentlige tjenester. Og det er ødeleggende for den offentlige debatten. Hvorfor og hvordan skal vi diskutere barnehage, skole, barnevern, Nav og andre tjenester uten de som kjenner dem fra innsiden? Som Arne Jensen påpeker i sin kronikk er akkurat dette fastslått i den Grunnloven vi feirer i år: «Hensynet til allmennheten er generelt en omstendighet som taler for stor ytringsfrihet for ansatte. Særlig er det viktig å ha for øye at kvaliteten på den offentlige debatt forringes når de som jobber konkret med de aktuelle sakene ikke får eller vil delta i ordskiftet – ikke minst gjelder dette offentlig ansatte», heter det der.

Den massive støtten til Sandefjords-lærerne vitner om at denne paragrafen står sterkt i folket, om enn ikke hos rådmenn og ordførere som vil ha ro i rekkene. Heldigvis for skoleelever i Sandefjord og ellers i landet, og heldigvis for ytringsfriheten og demokratiet, valgte de to modige lærerne å stå hardt på at deres lojalitet går nedover, ikke oppover.

De sier til VG at gårsdagens vedtak er et første skritt på veien. Nå skal Sandefjord kommune evaluere sitt eget skjemavelde. Og de to lærerne får beholde jobben, mot at de «retter seg etter folkevalgte vedtak». Kampen er altså ikke ferdigspilt. Andersen, Volden og andre modige stemmer trenger fortsatt alle heiarop de kan få. Men det er skåret viktige mål i fagfolks kamp mot målemani og munnkurv.