Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

Dette tallet, utregnet av økonom Christin Warloe og gjengitt i Aftenposten, gir klar beskjed til ungdommen om hvilken retning de bør gå i hvis de vil ha uttelling for å investere i utdanning. Det passer også godt inn i retorikken om at verdier skapes i privat sektor og forbrukes i offentlig.

Velferdsstatens yrker har sitt utspring i veldedig arbeid drevet gratis og frivillig av kvinner. Mange kvantesprang er tatt siden den gang, til dagens spesialiserte og profesjonaliserte velferdstjenester, som vi liker å tenke på som best i verden. Men lønnsnivået gjenspeiler på ingen måte at velferdsstaten drives av høyt utdannede og kompetente fagfolk. Faktisk er det for ansatte med inntil fire års høgskole- og universitetsutdanning at lønnsgapet mellom kvinner og menn er størst her i landet.

Som tallene fra Teknisk beregningsutvalg viste tidligere denne uka, økte dette gapet i 2013 etter noen år med museskritt i riktig retning.

Den gamle sannheten om at det er mer lønnsomt å bygge broer enn å fikse en ødelagt barndom blir altså mer, ikke mindre, sann. Fra tid til annen får vi forklart at kommuner er nødt til å skru opp lønnsnivået i typiske mannsyrker for å trekke for eksempel ingeniører til kommunen. Vi har ennå til gode å høre om en kommune som løftet vernepleierlønna for å erstatte ufaglært arbeidskraft i et bofellesskap for utviklingshemmede.

Og her er vi ved kjernen i det ekstremt seiglivede lønnsgapet mellom kjønnene; den lite uttalte forestillingen at typisk kvinnearbeid er noe hvem som helst kan utføre, og i hvert fall ikke noe å betale dyrt for. Som FOs drevne tariffpolitiker, og vernepleier, Odd Ravn uttrykte det på en likelønnsfrokost tidligere i år: «Jeg kan også tegne hus, de vil neppe bli stående særlig lenge, men jeg kan tegne.»

Skal velferdstjenestene utvikle seg og svare til framtidas behov, i omfang og kvalitet, må det lønne seg å utdanne seg til velferdsyrkene. Dette løftet må koste penger. Ikke bare i et tariffoppgjør, som så kan omtales som likelønnsoppgjør og fungere som alibi for at privat sektor drar fra i neste runde, men i hvert eneste oppgjør. Helt til gapet er tettet.