Svart økonomi kan bekjempes med plastkort, uttaler LO-sekretær Trude Tinnlund i forrige utgave av LO-Aktuelt

Det er overraskende at en så velorientert person som henne går i den fella, men mer velorienterte folk har foreslått det samme før, så det får tjene til unnskyldning.

Først kan vi minnes økonomen John Kenneth Galbraiths definisjon av kontanter: En rektangulær papirbit dekket med passende kruseduller og med bilde av en død helt, en Rubens-figur, en samling grønnsaker eller et minnesmerke – og tilsvarende for mynter. Staten lager dem, og gir dem til de som leverer et eller annet produkt eller tjeneste til den. Så håper begge parter at de blir akseptert også av resten av samfunnet, og det blir de nesten alltid.

For en 20-25 år siden leste jeg en lengre artikkel om en byttering:

Mennesker som på idealistisk grunnlag ville redusere jaget etter rikdom og nye gjenstander, og hadde begynt å bytte tjenester seg imellom i stedet:

Hårklipp byttes mot plenklipp. Men problemene oppstod raskt: Hva gjorde en når frisøren ikke hadde plen? Byttelapper ble neste trinn, frisøren byttet til seg en bilreparasjon fra en som hadde bruk for plenklippen i stedet. Så økte fenomenet på, og snart så betegnelsen «gryn» dagens lys:

En papirlapp med tall på, som viste et tilgodehavende. På dette tidspunkt var det Norges Bank hadde grepet inn, for dette var så godt som penger, og det hadde banken enerett på å lage.

Jeg vet ikke hvordan det gikk, for reportasjen sluttet der, men trolig avviklet bytteringen gryna sine, for de var sakmodige og lovlydige mennesker.

Saken viser at det eneste som trengs for å lage penger, er at et tilstekkelig stort antall personer føler seg forpliktet overfor en slik papirlapp. Forsvinner kontantene, kommer derfor gryna igjen, og da kanskje særlig blant folk som ikke har samme sakmodige innstilling til saken som medlemmene av bytteringen. Og så oppstår det forskjellige typer gryn innen forskjellige personkretser, og da åpner det seg ubegrensede muligheter for kreative «valutameglere».

Må vi bruke kort, vil vi alle etterlate oss elektroniske spor som er lette å følge, som det amerikanske NSA nylig og høyst ufrivillig har dokumentert til overmål. Men ærlig talt: Det er da ingen sak å vanskeliggjøre sporingen av tvilsomme transaksjoner bak en haggelbyge med proforma overføringer i et elektronisk nettverk? Det var jo en av forutsetningene for Enron-skandalen og det internasjonale Lehman-året 2008, og profesjonelle kriminelle nettverk behersker kunsten til fullkommenhet.

«Bitcoin» er jo allerede blitt et begrep.

Ved tvungen kortbruk får vi tatt småfisken, mens de store greier seg - og finner nye beitemarker blant kreative «gryn»-valutaer.

Odd-Arne Helleberg