Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Jeg har denne uka vært på pensjonskonferanse. Der hørte jeg arbeidsmedisiner Ebba Wergeland stille spørsmålet: Hva er en rettferdig pensjon? Spørsmålet er betimelig, men vanskeligere å svare på.

For historien om den nye pensjonsreformens konsekvenser er sånn at de urettferdighetene som fins i samfunnet fra før av, for eksempel at noen er fattige og andre rike – uten noen god, saklig eller menneskelig grunn for at det må være sånn – skal forplante seg gjennom hele livet. Ja, helt til vi dør.

Har du vært arbeidsløs i lengre tid, deltidsansatt eller på andre måter ute av det fulle og hele arbeidslivet for en stund, får du dårlig pensjon også. De som tjener lite som arbeidstakere, skal heller ikke få rare greiene når de blir pensjonert.

Pensjonsreformens skapere spør ikke om det kan være en årsak eller to til at noen tjener lite i samfunnet, eller at andre av ulike grunner må jobbe deltid. Den bygger i stedet på den amerikanske tankegangen om at enhver er sin egen lykkes smed. Du er sjøl ansvarlig for din egen arbeidslønn – og dermed også pensjon. En gang fattig, alltid fattig – en gang rik, alltid rik.

Pensjonsreformen åpner for at noen kan få mer i pensjon enn de hadde i lønn da de ble pensjonert, mens andre i beste fall må nøye seg med en minstepensjon som i dag i kroner og øre er verdt langt mindre enn den en gang var.

Dessuten baserer det hele seg mye på hva den enkelte velger av pensjoneringsalternativer. Og spekulasjoner om når det er mest gunstig – økonomisk sett – å gå av. Det meste avhenger av individuelle valg. Mens grunnlaget for valget, altså det faktiske regnestykket, er en så vanskelig algebra og pakket inn i et så kryptisk og teknokratisk språk, at det er umulig å forstå for folk med normal skolegang.

På byråkratisk heter det følgende om pensjonsreformen som trådte i kraft 1. januar 2011: «Det nye pensjonssystemet innfører regler om alleårsopptjening, levealdersjustering og fleksibelt uttak av pensjon i alderen 62 til 75 år. Det er også mulig å ta ut gradert pensjon, og å kombinere arbeid og pensjon fritt uten avkorting av pensjonen.»

Så vakkert og poetisk kan en forlengelse av klassesamfunnet beskrives!

Det var den rødgrønne regjeringen som la pensjonsreformen fram for Stortinget, som vedtok den. Og jeg som trodde at sosialdemokraters viktigste misjon er å jobbe for sosial og økonomisk utjevning mellom klassene – jobbe for likestilling.

Du har misforstått, hører jeg stemmer som sier – det dreier seg om å skape like muligheter. Til sånne stemmer burde det være nok å si: I et klassesamfunn blir ingen født med de samme muligheter. Derfor må ofte ulikhet møtes med ulik behandling – hvis likhet er målet.

Det er prisverdig at store deler av fagbevegelsen, herav opptatt LO, ikke er spesielt fornøyde med pensjonsreformen. Ropet om likepensjon, samme ordninger i privat som offentlig sektor, er et rop om endring. Det samme er viljen til å gjøre noe med urettferdigheten innad i privat sektor.

Det må da være rettferdig at de som jobber mye, og dermed ofte med god grunn også har høy lønn, i tillegg får en bra pensjon, synes mange av de som i dag har til smør på brødskiva og vel så det å mene.

Men spør du lavtlønte, hvorav det fortsatt befinner seg mange kvinner, og deltidsansatte, hvorav det også befinner seg flest kvinner, så får du muligens en annen definisjon av begrepet rettferdighet. Disse gruppene kobler kanskje rettferdighetstanken til det snart antikvariske begrepet solidaritet, og mener at koblingen har noe for seg?

I dag har tenkningen omkring pensjon sporet helt av i individualistisk retning. Ikke bare tenker vi «hva er best for meg», men vi mener også at toppen av all rettferdighet er at vi får igjen nøyaktig det vi gjennom et langt liv har betalt av lønna vår til pensjon.

Når det gjelder alle andre samfunnsgoder som vi i vår moderne velferdsstat betaler inn via lønnsslippen til gode fellesformål, krever vi aldri at vi skal få akkurat det samme igjen i helse, skole, omsorg og så videre som vi har betalt inn. Fordi hele velferdsstaten hviler på en solidarisk fellesskapstanke der du skal betale etter evne, og få etter behov.

Det vi betaler i skatt og avgifter går til fellesskapet – som fordeler pengene etter behov. Trenger du ikke så mange offentlig finansierte helsetjenester gjennom livet, så skal du sjølsagt ikke ha igjen penger ved livets slutt fordi du har betalt mye skatt. Ser du ikke så mye på NRK, skal du sjølsagt ikke betale en redusert kringskastingsavgift.

Hvorfor kan ikke den samme solidariske tenkning gjelde pensjon også – hvorfor skal alle ha igjen nøyaktig det de har betalt inn? Hva er mest rettferdig?

Norsk fagbevegelse har alltid kjempet for at arbeidstakerne skal ha ei anstendig lønn å leve av. Nå bør den også kjempe for at alle tidligere arbeidstakere skal få en anstendig pensjon å leve av.