Av Asta Busingye Lydersen

En time senere er stua forvandlet til en krigssone av popcorn, potetgull og opprevet gavepapir. To timer senere er spisebordet dekket av skitne papptallerkener og ketchupflekker. Tre timer senere har flekkene fått selskap av kakesmuler, muffinsglasur og nedbrente bursdagslys.

Og da skrur de opp musikken.

En lang arbeidsuke bak meg, og jeg lengter etter sofaen. Den kan jeg se langt etter. Mitt hellige land, den dype kremhvite treseteren, er okkupert, fylt med pubertale jentekropper innhyllet i en sky av papayasøt parfyme. Planen var å søke asyl hos naboen, men hun er ikke hjemme. Jeg innser nederlaget og avfinner meg med min skjebne. Min rolle er klar: Ikke ses, ikke høres. Bare sett frem maten og forsvinn.

Etter at min datter begynte på ungdomskolen ble mor plutselig kjempedum, kjempeslem og skjønte ingenting. Avkommet kunne klare alt selv — ja, i år kunne hun faktisk fikse hele bursdagen selv. Jeg trengte egentlig ikke være der i det hele tatt. Jeg kunne bare gå. Dra til byen en tur, lizzom.

Overlate huset mitt til nitten spinnville fjortiser på en fredagskveld?

Over. My. Dead. Body. Dermed er mor bannlyst fra sin egen stue, forvist til et trangt kjøkken, omgitt av stekeos fra pølser og hamburgere, på en pinnestol bak en stengt dør. Nåde den mamma som tør å stikke hodet sitt inn i stua der oppspilte tenåringsbabes med bølgete krølltanghår åler seg rundt til en raptekst som ikke egner seg på trykk, med hoftebevegelser som antyder et kjønnsliv de ennå ikke har erfart.

Jeg har sett det før. Jeg har vært en av dem. Jeg har vrikket rundt i altfor kort skjørt, på altfor høye hæler, med øyenvipper tunge av mascara — en folunge på tynne ben som tar sine første vaklende skritt ut i de voksnes verden. Men vi hadde ikke Facebook. Vi hadde ikke Instagram. Og takk Google som ennå ikke var oppfunnet — det vi gjorde ble mellom oss.

Selfie-time! Jentene er på verandaen, de poser, lager duckface, gjør V-tegn og smiler kokett mot kamera med innstudert, profesjonell mine. Jeg øyner en sjanse og lister meg inn i stua. Bevæpnet med en svart søppelsekk smyger jeg meg usett inn i fiendens territorium og foretar et lynraskt rydderaid. Neste mål? Få avsluttet festen. Hvordan? Skru ned musikken og be alle om å gå? Den sikre død. Nei, jeg satser på diplomati, og fremforhandler en avtale om gradvis tilbaketrekning.

Fire timer etter at de kom er gangen tømt for sko, jakker og vesker. Stuen ligger som en taus, forlatt by etter en orkan. En gjenglemt mobil. Veltede plastglass. Puter i en haug i hjørnet. Jeg åpner verandadøren, slipper inn kjølig høstluft. Vi rydder. Sammen.

Når min datter skal sove, spør hun om jeg kan sitte litt på sengekanten. Så gjesper hun og sier: Takk for hjelpen, mamma. Det var fint at du var der.

Asta Busingye Lydersen, frilansskribent, musiker og nestleder i Norsk Kulturråd.