KOMMENTAR: SVEIN-YNGVE MADSSEN

sym@lomedia.no

Hun skulle juble for en stor valgseier, men resultatet ble en liten tilbakegang. Mette Fredriksen blir likevel ny sosialdemokratisk statsminister i Danmark. I Sverige fortsetter Stefan Löfven tross et historisk dårlig valg. Og i Finland kan sosialdemokraten Antti Rinne overta statsministerkontoret etter et valgresultat som bare for noen år siden ville bli betraktet som et stort nederlag.

Felles for de fire nordiske landene er at de sosialdemokratiske partiene er størst. Og i motsetning til i Norge har statsministerkandidatene klart å bygge parlamentarisk grunnlag som sikrer at det er mulig å danne regjering. Men det betyr ikke en felles venstrekurs i Norden. Stefan Löfven har blitt hardt kritisert for å føre høyrepolitikk på en rekke områder som også er viktig for fagbevegelsen. Samtidig har det vært en aksept for at alternativet er så mye verre. I Danmark og Finland vil nye regjeringer på mange områder trolig dreie politikken mot venstre.

p

Men i Danmark er det ett unntak. Mette Fredriksen har stått for en svært stram innvandringspolitikk som har hentet mange velgere fra det innvandringsfiendtlige Dansk Folkeparti. Det er ingen hemmelighet at den nye danske innvandringspolitikken har skapt store spenninger mellom de nordiske sosialdemokratiske partiene. Men også i Sverige og Norge er kursen justert nærmere partiene som står for en mest mulig restriktiv innvandringspolitikk. Ved det danske valget gikk 12 prosent av velgerne som sist stemte på dansk Folkeparti til sosialdemokratene. Like fullt var ikke det nok til å sikre framgang for partileder Mette Fredriksen.

Det kan bety at innvandring denne gangen ikke var det store spørsmålet i en dansk valgkamp. Flere av partiene som gikk sterkt fram ved valget har en klar miljøprofil. Samtidig opplevde Enhedslisten – De Rød-Grønne, en liten tilbakegang. Tidligere LO-leder og nå FH-leder Lizette Risgaard, konkluderer med at velgerne viste at de vil ha en politikk som styrker velferden, stopper ulikhetene og investerer i utdanning. Det betyr at velgerne ønsker en rødgrønn politikk. Utfordringen til Mette Fredriksen er derfor ikke miljø, velferd og arbeidsliv, men i hvor stor grad hun vil holde på sin restriktive innvandringspolitikk i de pågående forhandlingene med valgvinnerne Socialistisk folkeparti og Radikale venstre.

I motsetning til i Finland, Sverige og Norge ønsker Mette Fredriksen å styre alene. Hun mener det er mulig å forhandle seg fram til flertall i viktige spørsmål. Og i likhet med Stefan Löfven er hun pragmatisk. Det er derfor de som mener at det kan bli «svenske tilstander» i Danmark dersom hun ikke lykkes med samtalene til venstre. Og i motsetning til i Sverige hvor ingen vil nærme seg det innvandringsfiendtlige Sverigedemokraterna, så er Dansk Folkeparti stuerent. Mette Fredriksen har også fått en invitasjon fra daværende statsminister og Venstre-leder Lars Løkke Rasmussen, om å være med på en bred allianse i sentrum av dansk politikk. Hun har derfor også et handlingsrom til høyre, selv om velgerne ønsker en rødgrønn kurs.

Og hva slags politikk kan vi så vente oss av en ny dansk regjering? Ser vi på de sosialdemokratiske valgløftene kan det bety at de som har jobbet 40 år skal få muligheter til pensjon tre år tidligere enn dagens grense. Det skal innføres en velferdslov som sikrer at det offentlige forbruket holder følge med behovet. Det skal satses på flere jobber i helse og omsorg. Dagens skattestopp blir opphevet og arveavgiften øker blant annet for arv over tre millioner kroner. Og klimapolitikken blir langt mer offensiv. Det sosialdemokratiske målet er at drivhusgassene reduseres med minst 60 prosent i 2030, mens de andre partiene på venstresiden ønsker 70 prosent reduksjon.

p

Men det er også dansk sosialdemokratisk politikk å holde fast ved en stram innvandringspolitikk. Og lekkasje til sosialdemokratene kan være en av årsakene til at Dansk Folkeparti 5. juni gikk på et katastrofevalg fra 21,1 prosent til bare 8,7. I de andre nordiske landene har søsterpartiene gjort det langt bedre. Sverigedemokraterna var valgvinner i Sverige med en fremgang på 4,7 prosentpoeng. Sannfinnene er Finlands nest største parti og har bare én plass mindre i Riksdagen enn det sosialdemokratiske partiet. Og i Norge opplever Fremskrittspartiet riktig nok motgang, men de sitter fremdeles i regjering.

Hva kan så Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre høste av erfaringer når han ser på hva som skjer i de andre nordiske landene? Ett av svarene er at tross makt, så er det ikke snakk om noen sosialdemokratisk renessanse i Norden. Velgerne vil ha en rødgrønn politikk, men mange velger partier som har klare profiler framfor å gå til de brede sosialdemokratiske folkepartiene. Det betyr at regjeringsmakt kommer gjennom samarbeid både til venstre og høyre. Og så lenge de sosialdemokratiske partiene er størst får de statsministeren og utfordringen med å forhandle fram plattformen som kan sikre en handlingsdyktig regjering.

Men den særnorske utfordringen er at Arbeiderpartiet ikke bare står utenfor regjeringskorridorene og ikke har medspillere til høyre, men at partiet også er langt fra de svært viktige politiske arenaene i Europa. I en kommentar på Dagens Nyheter skriver Pia Gripenberg at med nå tre nordiske regjeringsparti kan det bli en økt sosialdemokratisk samordning i EU.

Uansett hvordan stortingsvalget går i 2021, så vil norske politikere fortsatt stå på gangen i Europa. Men det vil utvilsomt være lettere for en Arbeiderparti-regjering å forholde seg til sine nordiske kamerater enn andre.

Men to år er lang tid i nordisk politikk.