Nå ryddet jeg etter min far, og det var i denne skuffen i teakkommoden han oppbevarte sine private ting, sine klenodier. Skuffen var ikke halvfull. Jeg så flyktig på noen papirer og gamle brev, og stoppet opp ved noen passfoto tatt da han var i 20-årene.

I et lite etui hadde han oppbevart sin eneste offentlige utmerkelse, krigsdeltakermedaljen. Den fikk han for å ha tjenestegjort i de norske polititroppene i Sverige under krigen. I mai 1945 kom han tilbake som norsk soldat og deltok i vaktholdet i Oslo.

Men i skuffen var det noe mer, et skrin med merker og nok en utmerkelse.

«Hva faen», glapp det ut av meg. I hånda holdt jeg et tysk bronsekors. Bak korset var det to sverd og i midten et hakekors. Båndet kunne minne om båndet på den norske utmerkelsen. Pappa hadde aldri fortalt meg om dette. På baksida sto tallet 1939.

I flere uker murret det i bakhodet. Hvor kom medaljen med hakekorset fra? Hadde pappa hatt en hemmelig nazifortid som han hadde holdt skjult og tok med i grava? Ingen å spørre. Ingen til å svare. Nei, det var ikke mulig. Han måtte ha kjøpt den, eller kanskje fått den.

Etter hvert ante jeg en mulig forklaring.

Pappa ble ikke dimittert før på høsten 1945. I månedene etter de hektiske mai-dagene ble han plassert som vakt på et tysk lager med sambandsmateriell. Materiellet skulle brukes til å bygge opp telenettet i Norge og det var viktig at det ikke ble ødelagt. Han fortalte at han hadde mye kontakt med de tyske soldatene. En var en arrogant nazist, en annen en hyggelig østerriker.

Kan østerrikeren ha gitt pappa medaljen? Kan pappa ha fått den i bytte for, ja hvem vet? En tysk medalje med nazi-symbol var kanskje ikke det kjæreste minnet å ta med hjem etter krigen og nederlaget?

Men hvorfor fortalte han aldri om den? Var det mye annet han ikke fortalte? Hva snakket vi egentlig om? Det er ingen å spørre, ingen til å svare.

Jeg åpner den øverste skuffen i skrivebordet. Den er stappfull. Hva har jeg egentlig i skuffen min?

thås,-