Nina Hanssen

nina.hanssen@lomedia.no

I går holdt Bjørn Guldvog sin årlige tale om helsetilstanden i Norge. Det var gode nyheter for de flest av oss. Ifølge Guldvog er nærmere 100.000 av oss sykelig overvektige og overvekt og fedme øker. Det er flere menn enn kvinner som overvektige. I tillegg er det mange flere ungdommer som sliter med depressive sykdommer og bruken av antidepressiva øker. Hvorfor er det blitt sånn i et av verdens rikeste land?

Et svar er antagelig at vi lever over evne. Med den livsførselen det vestlig-europeiske mennesket i dag har, er det klart at et sted må dette vises på regningen. Det er kanskje ett av livets mange paradokser at jo bedre vi lever, desto sykere blir vi.

Det er også forskjeller på levealder og folkehelse fra kommune til kommune. På folkehelseinstituttets websider ser jeg at Lørenskog, der jeg bor, er en god kommune å bo i. Her er overvekt mindre utbredt enn i landet for øvrig, og her er andelen med psykiske symptomer og lidelser lavere enn i landet som helhet. Og hvis arv har betydning har jeg gode odds til å leve lenge, slik det heter i Halvdan Sivertsens vise.

Min mor fyller snart 90 år og har både godt humør og helse.

I mange år har Norge hatt mål om å være blant de tre landene i verden som har lengst levealder. Der var vi for 40 år siden, og vi har absolutt forutsetninger for å komme dit igjen. Det er ingen tvil om at vi har best levekår i verden men lever ikke like lenge som folk i Sverige, Sveits, Island, Italia og Frankrike.

Hvis det er et mål for helsestatsråd Bent Høie å komme på pallen på en av de tre første plassene om forventet levealder i Norge, så må han få flere av oss opp av sofaen.

Alder er bare et tall. De fleste av oss er vi mest opptatt av å ha et godt og verdig liv mens vi er på jorda. Vi har jo bare dette ene livet og da er det opp til oss selv hvordan vi ønsker å leve det. I alle fall hvis du ikke er syk eller har fått en alvorlig diagnose. Kreft, hjertesykdommer, kols og diabetes er fremste dødsårsaker i Norge.

Jeg har mange venninner som lever med kreft. Hos oss har for eksempel ikke dødeligheten for kreft gått ned, mens det har den i OECD.

Nyheten om at bare 40 prosent av kreftpasientene får behandling innen 20 dager, nedslående. For oss alle. Her må myndighetene gjøre et krafttak for kreftpasienter. Vi vet at jo tidligere behandlingen starter, jo større er sannsynligheten for at man overlever.

Vi har stor tillit til at helsevesenet hjelper oss hvis vi blir syke, men det er også mye vi selv kan gjøre for å bedre vår egen helse. Min mor har aldri kjørt bil og alltid holdt seg aktiv og spist sunn mat. Vi kan lære mye av de som har levd lengst. Og vi kan lære av Halvdan Sivertsen som synger:

«Så har du noe du vil forandre. Ta din vom og la den vandre. Vi vil leve lenge vi. Gamle vil vi aldri bli»

En ting kan vi være glade for: Alle skal vi dø en gang, ingen skal leve evig. Om vi tenkte noe oftere på dette, holdt vi oss kanskje friskere. Et paradoks det også?