NAV = Nå Avslår Vi
Det finnes en ung kvinne i min nære sfære. Beklageligvis ble hun syk og var borte fra jobb en periode. En stund, fullt sykemeldt og en periode delvis sykemeldt. En vanskelig sak. Flere vanskelige prosenter. Arbeidsgiver sendte grønne skjemaer til NAV, som ifølge en venn, er en forkortelse for Nyetablert Avsindig Virksomhet.
Nå kan man si mye om hvordan Posten har blitt i Norge, med Bring og nye koster, men de fleste brev kommer likevel fram. Det varte og det rakk, men ingen penger dukket opp på den unge kvinnens konto. Det spøkte for husleien. Telefonrundene ble innledet.
Trinn 1: Hvordan få kontakt med saksbehandler: «Ja, hva gjelder det? Da er det… skal vi se… nei hun er ikke her før kl. 12. Kan du ringe tilbake?» Jo da, hun kan prøve. «Ja, hva gjelder det? Skal vi se…nei, hun er i møte. Dessverre, hun er nok ikke å treffe før i morgen». I Morgen: «Nei, dessverre, jeg vet ikke hvor hun er jeg. Beskjed?... Nei, systemet vårt er nede, nei, de sitter ikke her, så jeg kan ikke gi beskjed. Nei, jeg har ingen beskjed på henne.» Etter mye om og men, med helg imellom – første sykeperiode var i januar – fikk hun kontakt med saksbehandler. Som fortalte at de manglet lønns -og skatteopplysninger, så det måtte arbeidsgiver fakse over. Problemet var at da hadde arbeidsgiver reist på påskeferie.
Trinn 2: Arbeidsgiver fakser opplysninger. NAV-kontoret kan ikke bekrefte at faksen er mottatt. Saksbehandler ikke til stede. Ung kvinne får beskjed om å ringe Forvaltningsavdelingen, som har ansvaret for å betale ut penger. Ung kvinne ringer Forvaltningsavdelingen, som jo ligger et helt annet sted. «Navnet ditt? Ja, nei, vi mangler originalpapirer på deg her. Da kan vi ikke betale ut noen penger. Dessuten har du flyttet, ikke sant? Da sender jeg saken dit.» Hun protesterer, og sier at hennes opprinnelige kontor har bedt om at saken ferdigbehandles. Nei, det beste hadde nok vært om hun skaffer nye originalpapirer. Hun fortviler. Hva skal hun gjøre? Må hun ta fri på jobb for å skaffe nye sykemeldingspapirer, lenge etter at hun er friskmeldt? Og hun blir ikke veldig populær på jobben heller, med alle telefonene som hun egentlig ikke har tid til å ta, mellom kundene.
Trinn 3: Det er nå jeg kommer inn i bildet: En hjelpende stemme i telefonen. Og det skal jeg ha, jeg gir meg ikke så lett. Jeg klarer å komme forbi hinder én: Telefondamen som skal sluse deg videre inn. Saksbehandler er ikke til stede: Ikke gi deg, før de setter deg over til en annen. Den andre sa: Nei, vi har ikke mottatt skjemaer fra arbeidsgiver, OG hun sa: Vi sender disse skjemaene til Forvaltningen hver dag, hver dag, hver dag.. Stopp en halv. Har hun ikke fått dem, og likevel sendt dem? Ja, her er de i alle fall ikke, og det er svært sjelden at de blir borte. Spørsmål: Beskylder du arbeidsgiver for å lyve da? Nei, hun gjorde ikke det. Neivel? Vi klarte å bli enige. Hun lette, fant ingenting, tok kontakt med legen, fikk utstedt nye «originalpapirer», selv om de ikke var grønne lenger, som vi hentet for ikke å vente flere dager i postgang, ny underskrift, levere inn igjen til NAV-kontoret, som skulle sende til Forvaltningen på nytt. Hun lovte å snakke med dem selv. Dette tok jo noen dager. Så ble det helg igjen gitt. Og slik går no dagan… Husleia skulle jo vært betalt for lengst. Og snart kommer studielånet. Før neste helg inntraff ringte jeg Forvaltningen for å høre hvordan det gikk.
Trinn 4: «Ja, dette er Forvaltningen. Navnet? Nei, vi har ikke registrert noe på henne her. Vi mangler orginalpapirene. Den saken er jo sendt fra oss, hun har flyttet.» Da ble jeg sint. Skikkelig sint. Og jeg tror jeg stavet saksgangen for henne. Hun svarte: «Et øyeblikk» og ble borte. Da hun dukket opp igjen spurte hun om å få ringe tilbake. Jeg svarte med store bokstaver: NEI! DET KAN DU IKKE! Klok av skade, de ringer jo aldri opp igjen. Hun forsvant igjen, og jeg hørte diskusjonen i bakgrunnen. De lovte å ringe tilbake før kl. 13. Jeg ga meg, men tenkte i mitt stille sinn at mitt neste trekk blir å reise dit personlig, med slegge. Jeg knuser skrivebordet. (Jeg innrømmer det gjerne – slik er det å ha vokst opp i et voldsomt hjem).
Trinn 5: To minutter på ett ringer mobilen. De har rykket meg oppover i systemet. Damen i telefonen er hyggelig, rolig og saklig. Hun beklager saksgangen, tiden det har tatt og problemene med å nå fram på telefonen. Dessuten, opplyser hun, nå er pengene postert. Om et par dager skal de være inne på konto. Jeg takker hjerteligst. Og ber om navnet. Hun var særdeles hyggelig. Enten fortjener hun blomster, eller så vet jeg hvem som skal få besøk – om pengene ikke kommer likevel.
LO-Aktuelt nr. 8/2009
