Leif Martin Kirknes

leif.kirknes@lomedia.no

I årevis har IT-bransjen prøvd å få videokonferanse til å bli hett. Og lykkes noen steder og innen noen områder.

Men i det store og hele er inntrykket (hvor enn dårlig empiri det er å basere seg på inntrykk) at de aller fleste møter har foregått fysisk.

Selv møter med solid reisevei med bil til flyplassen, fly til en annen by, drosje til møtelokalet, og så tilbake igjen i motsatt rekkefølge etter fire-fem timer.

Nå har videokonferanse derimot slått ut i full blomst, og plutselig «Skyper», «Teamer» og «Hangouter» «hele Norge» over en lav sko til enhver tid, som om de aldri har gjort noe annet. Det er på flere måter bra, hvis man ser positivt på det.

Les også: Her er appene som fungerer best til videomøter

For godt over et tiår siden ble det fra IT-bransjen argumentert i det vide og brede om videokonferansens fortreffelighet for både bedriftsøkonomi og klima, lenge før «krigen» som har oppstått mellom «troende» og «ikke-troende» i klimasaken.

Kanskje var det for tidlig. Mye har i alle fall skjedd på tekno-fronten de siste 15 åra, ikke minst for brukervennligheten og sammenkoblingen mellom mennesker.

Vi er vanedyr, og det å ha fysiske møter har nok til nå vært enklere å enn å sette seg inn i videokonferanse, sikkert av frykt for kompliserte knapper og tykke manualer.

I 2005 var DSL-teknologi normalen når det gjelder bredbåndsutbygging (= ikke spesielt kjapt internett på den tiden), og under fem prosent av Norges befolkning hadde tilgang til raskt fiber-bredbånd. Fiber-tallet lå på 71 prosent i fjor (= raskt internett).

Facebook dukket opp i det små i 2004. Youtube i 2005. Iphone ble lansert i 2007. De første Android-telefonene kom i 2008. Ipad ble lansert i 2010. Snapchat dukket opp i 2012. Det har tatt dem tid å komme opp i marsjfart, men de er alle svært populære nå.

Teknologien har langs veien blitt enklere og infrastrukturen bedre. Mange laptoper kommer med innebygget webkamera, mobiler med selfie-kamera, og sosiale medier og chattetjenester med selvrespekt har alle en eller annen form for videokonferanse innebygget.

Man trenger ikke lenger ha et eget rom med gedigen TV-skjerm, fjonge stoler, riktig belysning, vegg-til-vegg-teppe, kondensator-mikrofoner og avansert kamera som kan snurre rundt for å komme kollegaer respektabelt i tale digitalt. Man trenger heller ikke å ha en cand.mag. i EDB for å bruke disse greiene, og heller ikke å leie inn en elektroingeniør for å montere det opp.

Det holder med en laptop eller til og med en telefon.

Videokonferanse passer som hånd i hanske nå som vi oppfordres til mest mulig avstand av frykt for virusspredning.

Omstendighetene og tilfeldighetene har ført det dit hen at de fleste som har jobber som på en eller annen måte involverer møtevirksomhet nå har lært seg en eller annen form for videokonferanse og praktiserer dette.

Som kan være bra, hvis man ser positivt på det.

Det glir for mange også inn i fritiden, nå som det har gått ut bud om å holde seg mest mulig hjemme. Her om dagen hadde samboeren virtuelt kaffetreff med venninner og noen dager senere virtuell pub med noen andre. Folk drar på virtuelle konserter, det arrangeres digital quiz. Et annet tips formidlet via nyhetene her om dagen, var at det gikk an å ha mimelek over slik videolink. Det finnes egentlig få grenser for hva en kan gjøre med litt kreativitet!

Hjemme hos folk begynner det å bli godt tilrettelagt. Trender fra dataspill-miljøet har løftet hjemmekontor-fokuset der ute og gjort at det allerede er etablert et marked for over-gjennomsnittet-gode kontorstoler man kan sitte i timevis uten å drepe ryggen og heftige hodetelefoner med sensitive mikrofon-bøyler og digge tastaturer.

Mens møbelkjeder har startet å ta inn hev-senk-pulter til privatmarkedet uten at det trenger å koste en hel månedslønn for noe sånt. Det begynner å ligne noe i mange hjem!

I andre hjem finner folk roen på mer minimalistiske vis med laptopen pent plassert på middagsbordet, med kort vei til kaffekanna. Det er også helt all right!

Stødig internett er stort sett blitt allemannseie. Jeg skriver «stort sett», fordi det fortsatt finnes bygder i Norge som er dekningshull.

Hvis man ser litt positivt på det, vil det nå oppstå et enda sterkere press om å bygge ut disse, i tillegg til å skape mer robust internett generelt med mer fiber til folket. Nettet må bli bedre, over alt!

Dette kan igjen føre til at det i større grad blir likegyldig for arbeidsgivers del hvor du bor hvis du er av dem som jobber på (hjemme)kontor. Som er fint for dem som har uutholdelig lang reisevei til jobb eller har en helsetilstand som gjør det vanskelig å forlate hjemmet, for eksempel.

Så finnes det mange yrkesgrupper der hjemmekontor ikke er aktuelt fordi jobben krever fysisk tilstedeværelse.

Hvis du er blant dem som ikke har mulighet til hjemmekontor, har du høyst sannsynlig i så fall en jobb som nå en gang for alle er definert som samfunnskritisk. Statusen og den medfølgende respekten yrket egentlig fortjener fra før, har i så fall omsider fått en oppsving. Enten du jobber i matbutikk, kjører lastebil, er sykepleier eller fikser strøm og reparerer fiberlinjer.

Endelig kommer det praktisk talt til syne hvor viktige arbeiderne som faktisk holder samfunnet gående er. Ikke til forkleinelse for HR-direktører og regnearkeksperter i de lekreste dresser, men endelig skinner det av arbeidere som mange vanligvis tar for gitt, som nedlegger heroisk innsats – nå om dagen faktisk potensielt med livet, i alle fall helsa, som innsats.

Hvis man ser positivt på det, er omfavnelsen av videokonferanse bra for IT-bransjen og ekom-bransjen. Det er også sannsynligvis økonomisk fordelaktig for de enkelte bedriftene som kan spare reiseutgifter, fint for ansatte som vil ha mer tid med familien, smart for å minimere smittespredning og bra for klimaet som sparer en hel del kjøreturer og ikke minst flyturer.

Det er ikke dermed sagt direkte bra for flyselskaper, Munchmuseet, Fjordbyen Vandrehjem og Visit Bodø.

Men det er greit å legge til at korona går over.

Forhåpentlig vil en del møtevirksomhet likevel fortsette å gå over videokonferanse. Så kan de øvrige nevnte reiselivsaktører heller satse på at det blir vanskelig å på samme måte digitalisere fritidsreiser og ferieavvikling.

Med det sagt så er også digitale ferieopplevelser en mulighet «up for grabs» for flyselskaper, museer og feriedestinasjoner som kjenner sin besøkelsestid nå som det trolig har oppstått rikelig med tid som kan brukes til å teste ut nye, spennende konsepter og prosjekter. Ha litt vyer!

Virtuell virkelighet (VR) og blandet virkelighet (AR) er begge på fremmarsj (visste du at første VR-brille ble laget i 1968?), og det er mulig for hvilken som helst aktør, ikke nødvendigvis bare i tek-bransjen, å tilby (ferie)opplevelser gjennom disse teknologiene.

Det finnes museer som i disse dager er i full fart med å lage virtuelle «tours» for å vise fram godsakene. Akkurat sydenturen er kanskje ikke like stilig i virtuell utgave, men den er i alle fall kortreist og trygg – og så får man da litt stråler fra skjermen, om en skal se litt positivt på det.

Virtuell strand (eller hytte?) kombinert med dine besteste venner i form av vandrende og chattende/pratende avatarer – jeg drar gjerne dit i påsken!