Leif Martin Kirknes

leif.kirknes@lomedia.no

Den norske kjernekraft-debatten gått i bølger, ifølge Martin Smedstad Foss.

Han er divisjonsdirektør for energi- og miljøteknologi ved Institutt for Energiforskning (IFE).

IFE ble opprettet i 1948 og har på det meste drevet fire atomreaktorer i Norge i forskningsøyemed. I 1951, tre år før farge-TV ble oppfunnet, åpnet de Norges første atomreaktor. 

– IFE er i en særstilling når det gjelder kjernekraft, i og med at vi har drevet fire reaktorer opp igjennom historien. Vi har flere hundre ansatte som har jobbet med dette i over 75 år, sier han.

På 70-tallet var det konkrete planer om kjernekraftverk i Norge. Men så mistet kjernekraften støtte utover 70-tallet. På 80-tallet var det såpass upopulært at man knapt kunne snakke om det.

– Det er litt av det samme som har skjedd med olje og gass. Når det viste seg at Co₂ ble et kjempeproblem, så ble den politiske motstanden hard mot olje og gass. Det ligner litt på dette, sier Foss.

Mot toppen av bølgen igjen

Synet på kjernekraft ser ut til å ha snudd etter at det viser seg at vi ikke har nok kraft med tanke på det grønne skiftet. Det snakkes om kraftunderskudd på sikt, i takt med framveksten av nye kraftkrevende industrier.

I løpet av de siste fem årene har regjeringsmedlemmer, stortingsrepresentanter og lokalpolitikere uttalt seg positivt om kjernekraft. Særlig KrF og FrP har sagt klart og tydelig «ja». KrF har i april spilt inn et representantforslag på Stortinget.

Mange partier er mer ulne eller sier «tja».

Arbeiderpartiet sier «nei», men er åpne for å bytte standpunkt hvis mer forlystende kunnskap kommer på bordet, blant annet er partiet bekymret for at atomkraft vil gi høyere strømpris i Norge.

Leder for Stortingets energikomité Marianne Sivertsen Næss (Ap) har foreslått en utredning. Også SV sier nei, ifølge en oversikt laget av Minenergi.no.

Samtidig har flere kommuner sagt ja til å utrede kjernekraft hos seg. Noen av dem har gått sammen og etablert organisasjonen NKK, Norske kjernekraftkommuner.

En undersøkelse fra Opinion i februar 2023 viste at 51 prosent av landets befolkning var for kjernekraft.

Ting tar tid

Men den gryende entusiasmen til tross, det er flere som poengterer at atomkraft er mer komplisert enn mange kanskje tror og at det i alle fall vil ta tid.

Foss er enig med dem som sier at det ikke er realistisk med kjernekraft i Norge, i alle fall ikke før 2040-tallet. Det skyldes særlig mangel på nok kompetanse i Norge, regulatoriske mangler, og på toppen kommer teknisk infrastruktur.

Det er ingen som noensinne har søkt om å bygge atomkraftverk i Norge. Det finnes ingen rutiner eller prosesser for dette. Dette vil da tid å få på plass. Det vil deretter ta tid å behandle søknader. 

Det mangler også kompetanse til å bygge og jobbe på anleggene. Det tar flere år å utdanne atomfysikere. Her har Norge bare nylig startet. Myndighetene ga i 2023 finansiering til opp mot 40 studieplasser innen kjernefysikk og kjerneenergi, forklarer Foss.

Det tar flere år før disse er gjennom utdanningen. Det kan hende en andel faller fra underveis. Og det er ikke gitt at alle 40 vil jobbe med kjernekraft.

Kraftindustrien er i konkurranse med blant annet farmasibransjen om arbeidskraften, poengterer han.

En kan forsøke å rekruttere folk fra utlandet, men med svak krone kan den kampen bli seig. Det trengs sikkert tusen folk med kompetanse om Norge skal sette i gang, tror Foss.

– De må også ha sikkerhetsklarering, legger han til.

Vindkraft er mye billigere

Å bygge atomkraftverk er komplisert og dyrt. Prisanslagene som er lagt fram så langt, har blitt enda dyrere etter inflasjon og at krona har falt i verdi.

For Norge er det klart mest samfunnsøkonomisk lønnsomt heller å bygge ut vindkraft på land, mener Foss, selv om det på sin side følger med naturvern-problemstillinger.

Solkraft koster noe mer enn vindkraft, men vil også sørge for kraft til industrien. Vann på hav er også med i ligningen. Atomkraft havner langt ned på lista for Foss.

Han mener det er enklere for Norge å dra nytte av nabolandene Sverige og Finland, som allerede har atomkraft i sin energimiks, enn å starte opp egne prosjekter. Norge har elleve overføringslinjer til Sverige.

– Fordelen med å se til Sverige er at de har god kraftutveksling med oss, og at de har atomkraft nå, sier han.

Norge har vannkraft

Atomkraft er best egnet som grunnlast, ikke som variabel strømforsyning, ifølge Foss. Norge har tilstrekkelig med grunnlast, mener han.

Han sier vi må ha mer kjernekraft i den globale energimiksen for å nå klimamålene, men mener at Norge ikke trenger å stresse med det.

– Vannkraften setter Norge i en særstilling siden den kan reguleres, sier Foss.

De fleste land har ikke vannkraft som kan brukes til å produsere energi når sola ikke skinner på solcellepanelene og vinden ikke blåser på turbinbladene.

– Så det å ha den grunnleggende kraften som kjernekraft gir er helt nødvendig for mange land, hvis det ikke blir fryktelig mye billigere med annen type lagring, sier Foss.

Han peker da på batteri for korttidslagring og hydrogen for langtidslagring av energi, begge to teknologier som det jobbes med, men som ikke fullt ut er modne for oppgaven ennå. IFE forsker selv på begge deler.

Tidkrevende også med småanlegg

Men det har kommet kjernekraft-­teknologi som hadde vært lettere å få til i Norge.

Små, modulære reaktorer (SMR) som har dukket opp i atomkraftdebatten den siste tiden, der et knippe produsenter legger opp til et mer økonomisk rasjonelt løp. Med stordriftsfordelene av masseproduksjon og gevinstene som kommer ved å lage byggeklosser på fabrikk, heller enn å bygge hele anlegget fra grunn der det skal være.

– Små modulære anlegg er veldig i vinden fordi det omgår noe av problemene enn de store kompliserte kraftverkene som det tar tiår å bygge, sier han.

Men også disse må inn i byråkratiets kvern, og det kommer til å ta lang tid å få det regulatoriske under kontroll. Så må innvendinger avklares. Byggingen er komplisert og vil ta tid i seg selv.

Kostnadene for prosjektet kan øke i løpet av årene du brukte på å få tillatelsen. Det er foreløpig heller ikke bygget noen slike anlegg, oppsummerer Foss.

– SMR har som mål å standardisere en type reaktor, og i å få til det, må man på et mer overordnet nivå høyere enn kun i Norge, samkjøre regelverk, eksempelvis på EU-nivå. For i dag har man ulik tolkning regulatoriske krav, som gjør en standardisering vanskelig, legger han til.

Sikrere nå

Foss understreker at IFE sentralt anser seg som nøytrale i atomkraft-debatten, og at han baserer sine synspunkter på vitenskapelig grunnlag. Det savner han i atomkraft-debatten generelt.

Det er mye lobby-uttalelser som preger debatten, mener Foss. Han ønsker seg en offentlig utredning for å få fakta på bordet.

Et viktig moment i diskusjoner om kjernekraft er sikkerhet. Mye har skjedd innen atomkraft-teknologi siden de første kraftstasjonene kom på plass for vel 70 år siden.

Teknologien er mye sikrere enn hva som var tilfellet med Tsjernobyl, mener Martin Smedstad Foss fra IFE. Både reaktorene i seg selv og måten de drives på.

– Hvis du tar et historisk perspektiv på det, så kommer atomkraft kjempegodt ut av det. Det er mer frykten for det ukjente som henger igjen. Og så blir man litt dømt på hvordan det var. Nå er risikoen lavere, men sånn har det vært med mye. Det var mye farligere å fly før, påpeker han.

Men han legger til at det likevel er viktig å diskutere sikkerhet, for selv om risikoen er lav, så er konsekvensene ved en ulykke veldig store og kan være langvarige.

Meningsmålingene kan «bølge» videre

De siste reaktorene i drift i Norge, en i Halden og en ved Kjeller, ble stengt i 2018 og 2019. Nå forsker IFE på såkalte dekommisjonering, altså hvordan bygge ned slike reaktorer.

ATOMREAKTOREN PÅ KJELLER: Det er ikke lenger lov å ta bilde av reaktoren på Kjeller etter siste oppdateringer i sikkerhetslovverket, har vi fått vite, men den ser fremdeles omtrent slik ut, bare med tykkere gjerder. Dette arkivbildet er fra 2014.

Ole Palmstrøm

Nettopp håndtering av radioaktivt avfall er en av de øvrige gåtene som må løses hvis det skal være aktuelt med atomkraft i Norge.

– Det viser seg at det er arbeidskrevende å dekommisjonere. Det tar tid. Ingen har gjort det før, sier Foss.

Det er både komplisert å pønske ut en plan, å søke om tillatelse for planen og å sørge for at den kan gjennomføres som den skal. Foss legger til at flere nasjoner har kommet et stykke i prosessen, slik som Finland som har satt i gang en prosess med å bygge deponi for dekommisjonering.

IFE opplever at kommunene de er i kontakt med om langtidslagring er positive akkurat nå. Samtidig er det også mange kommuner som er generelt positive til kjernekraft, og historien har vist at det kan endre seg, poengterer han.

– Hvis man har levd en stund; man vet ikke hvor stor motstand det er på ting før det kommer motstand. Det er ingen atomkraftgrupper som har mobilisert ennå. Man må ta på skikkelig alvor aksept-delen av det, sier Foss.

Staten skal utrede kjernekraft

Mot slutten av mai ble det kjent at energiminister Terje Aasland vil opprette et offentlig utvalg (NOU) for å greie ut om kjernekraft i Norge. Det vil imidlertid ta litt tid, ifølge E24.

Et til to år anslår Aasland at arbeidet vil ta.

– Kan det være en fordel for Norge om 15–20 år? Har vi behov for det? Det blir også viktig å få belyst den sikkerhetspolitiske og geopolitiske situasjonen, avfallsproblematikken og utsikten for de ulike teknologiene, som fisjon og fusjon. Jeg tror det er viktig med en NOU for å få inn nødvendig kunnskap, har han uttalt til E24.