Kari Kløvstad

nettverk@lomedia.no

Ser du på en del av punktene som montørjenter over hele landet har felles, er det stusslig lesing. De har dårlige garderobeforhold, arbeidsklær som ikke passer og veldig mange har vært utsatt for seksuell trakassering. Dette er det viktig for kvinnene å få rettet opp i, men de vil ikke framstå som sytete, og jobber også meget aktivt for å belyse de mange positive sidene.

– Vi snakker mye fag, er stolte av bransjen, setter pris på det yrket vi har valgt og ønsker å være der fortsett. Men holdningsendringene må fortsette for vi er ikke i mål, sier Heidi Lie, som er leder for utvalget.

LES: Montørjenter over hele landet skal få mer pengestøtte.

Montørjentene vil være gode rollemodeller og rekruttere flere jenter til yrket de liker. Da blir det også en bedre kjønnsbalanse rundt om på arbeidsplassene.

(artikkelen fortsetter under bildet)

ARRANGØRENE: Montørjentene i Vestland fylke arrangerte seminaret i Bergen. I styret sitter fra venstre: Heidi Lie, Elisabeth Engelsen, Line Aasheim og Henriette Thorsen

Kari Kløvstad

Noe som virkelig er blitt lagt merke til er den store aktiviteten for å nå ut med informasjon og bli både sett og hørt. Du kan følge dem på facebook og instagram, for ikke å snakke om snapchat, der de har over 3.000 følgere. Nye muligheter diskuteres stadig. Skal de forsøke seg på TikTok, eller bli enda bedre der de alt er gode?

På todagersseminaret på Hotell Scandic Bergen City kom rundt 40 deltagere fra distrikt over hele landet. Rundt bordet var det også fem menn fra forbundet som ville høre mer om hvordan kvinnene har det på arbeidsplassene sine og hva de er opptatt av. Her var konklusjonen klar:

– Har ikke kvinnene det bra, er det ofte et dårlig arbeidsmiljø i bedriften, som mange av mennene også lider under.

Initiativtager og leder

Heidi Lie var med å ta initiativet til Montørjentene i 2011, og hun har sittet som leder hele tiden. Til daglig er hun telekommunikasjonsmontør hos Bravida, pluss at hun er tillitsvalgt og sitter i forbundsstyret i El og IT Forbundet.

– Jeg kjente meg ofte alene, og det er mange jenter i bransjen som har det på samme måten. Derfor så jeg et behov for at vi kunne treffes. Det er godt å kunne prate med noen som er litt lik deg selv, sier Heidi. Hun var den eneste jenta på grunnkurs i elektrofag da hun gikk på Nordhordaland videregående skole i Knarvik i 1994.

– Hvorfor valgte du den utdanningen?

– Søsteren til ei venninne av meg gikk den veien, så jeg hadde en rollemodell. Og når du vokser opp på bygda, tenker du at du kan bli akkurat det du vil, for du har vært med på mye forskjellig, uavhengig av kjønn.

Heidi var skoleflink og hadde en mor som var lærer, så det var en del som stusset litt over yrkesvalget.

– Men far var en kjempedyktig mekaniker, og mor var veldig stolt over at jeg gjorde mitt eget valg.

Tiden på videregående var tøff, og Heidi forstår hvorfor flere jenter dropper ut. Det er først i ettertid hun for alvor har skjønt at mye av det som skjedde ikke var riktig.

(artikkelen fortetter under bildet)

KOM FOR Å LÆRE: Tonje Fagerbekk (nærmest) kom fra Hitra i Trøndelag for å lære mer om fellesskapet som Montørjentene har. Hun fikk gode råd fra blant andre Henriette Thorsen.

Kari Kløvstad

– Guttene herjet med meg og kunne stenge meg inne. Jeg hadde egen garderobe, men etter å ha skiftet kunne jeg bli dratt inn i dusjen til nakne gutter. Klart det gjør noe med deg.

– Har du opplevd noe av det samme i arbeidslivet?

– Jeg har fått høre at jeg ikke kan noe, og fått spørsmål om hvorfor jeg har valgt denne veien og ikke funnet noe som er mer «jentete». De skulle teste meg, trykket på jenteknappen og ville se hva jeg tålte. For min del har slike kommentarer bare gjort meg enda mer sikker på at jeg har valgt rett yrkesvei. Vi ser en endring, og det er blitt bedre med årene, men dette er en jobb en må gjøre sammen, uavhengig av tittel, alder og kjønn, sier Heidi Lie.

Henriette Thorsen er ansatt hos Taca, sitter også i styret for Montørjentene og har vært med å ta opp tema som tilrettelagte arbeidsklær, garderobeforhold og forholdene under graviditet. Når det gjelder sextrakassering ser hun en endring i løpet av de siste 10 årene.

– Det er ikke så mange som klapser på rumpa lenger, men problemene er flyttet over til sosiale medier etter arbeidstid. Eldre kolleger, som ikke snakker med deg på jobb, kan for eksempel ta kontakt med yngre jenter på en nærgående måte, sier Henriette. Hun mener det er viktig at jentene sier fra til ledelsen, så det blir ryddet opp.

Utvalg i alle fylkene

Under seminaret ble det skapt kontakt på kryss og tvers, og målet er å få opprettet et utvalg i alle fylkene, der Montørjentene i Vestland er moderskipet og kan dele av sine erfaringer.

– Vi må løfte hverandre og spille hverandre gode, lød det rundt bordet.

Heidi Lie kom med råd om hva det kan være lurt å tenke på ved oppstart.

(artikkelen fortsetter under bildet)

KLART BUDSKAP: Det lønner seg å være organisert.

Kari Kløvstad

– Et utvalg kan forankres på årsmøtet i fylkeslaget. Da er det også mulig å søke om penger, slik vi gjør. Tenk enkelt, og ikke gå for hardt ut. Det nytter ikke å gjøre alt på en gang, så en pizzakveld kan være starten. Lag et årshjul for å ha en liten plan. Der kan det være plass til skolebesøk, yrkesmesse og samlinger. Teams kan være bra for å holde kontakten med hverandre rundt om i landet.

Det var enighet om at det må lages en strategi for sosiale medier, og trekke lærdom av det som fungerer bra.

– Vi må fortsette med de mediene vi har og jobbe for å få tak i de unge, mente flertallet av dem som hadde ordet.

Når det gjelderTikTok, var det delte meninger.

– Det er flere måter å gjøre det på, men vi må ikke fremstå som klønete damer som vil ha oppmerksomhet, lød advarselen.

Blir det utvalg over hele landet, er det også flere som kan bidra på sosiale medier.

Vil være synlige

Montørjentene går rundt i egne t-skjørter og jakker merket med egen logo.

– Vi kan le litt av det, men det er viktig å være synlig, og rundt om på arbeidsplassene finner vi også hverandre. Det skaper et fellesskap og fungerer som en isbryter.

Så var spørsmålet hva jentene rundt bordet ønsker av merch.

Handlenett, drikkeflaske, hettegenser, tommestokk, solbriller og refleks­vest. Forslagene rant ut på aktuelle ting som kan merkes med Montørjentene.

– Jeg savner en boks å ha tamponger i. Ligger de løst i lommen skrubbes de ofte rundt, mister plasten og blir skitne.

– Eller enda bedre en egen pose til bind eller tamponger, som ikke kjennes skarp i lommen når du jobber.

Det nikkes rundt bordet.

Noen lurte på om rosa hadde vært en bedre farge enn turkis når klær og utstyr skal merkes.

– Vi vil ikke være en rosa Barbie-gjeng, kom det kontant fra Henriette Thorsen, som sitter i styret.

Bra å ha et fellesskap

Tonje Fagerbekk var en av dem som kom fra Trøndelag for å være med på konferansen. Hun er ansatt hos Elektro Team på Hitra, der det er fire jenter blant de 30 montørene i firmaet.

– Det er viktig for jentene å ha et fellesskap, og vi vil gjerne høre hvordan Montørjentene har gjort det her, for å kunne få til noe lignende i Trøndelag, sier Tonje Fagerbekk. Hun har vært ansatt i samme firma i sju år, og roser det gode miljøet på jobben.

Tema det kan være aktuelt å ta opp i et jenteutvalg er å sikre gode toalettforhold rundt om på arbeidsplassene og hvordan man løser det når du venter barn.

Må jobbe sammen

– Mye av det som er blitt tatt opp under seminaret er ikke bare en jenteting. Er det dårlige forhold for jentene i en bedrift, har ikke guttene det bra heller, mente Torstein Kiland, som er leder av Agder elektromontørforening. Han er litt redd for at de aktive jentene skal bli brukt opp, og skal de for eksempel få flere oppgaver på sosiale medier kan det bli nok.

– Jentene er ønsket inn i klubbene og styrene rundt om, og vi vil gjerne ha dem med på tariffkonferansene, så det er en fare for at de brenner ut.

– Da er det viktig å få med enda flere kvinner som kan dele på oppgavene, ble det kontret fra salen.

ARRANGØRENE: Montørjentene i Vestland fylke arrangerte seminaret i Bergen. I styret sitter fra venstre: Heidi Lie, Elisabeth Engelsen, Line Aasheim og Henriette Thorsen.

Kari Kløvstad