DET NYTTER: Etter at de fikk rutiner for å identifisere ofre for menneskehandel, klarte Ida Lindmo og fengselsbetjentene å tilbakeføre flere til et bedre liv.
Ole Palmstrøm
Fengselsbetjent Ida fanget opp at tolv innsatte var ofre for menneskehandel
Ida Lindmo jobber med trafficking-ofre i fengsel: – Når du går hjem etter vakta, legger du igjen jobben i porten. Ellers holder du ikke lenge.
edv@lomedia.no
ole.palmstrom@lomedia.no
«How do you spell love? You don’t spell it, you feel it»
Ole Brumm-sitatet er tatovert langs Ida Lindmos venstre underarm. Det er et godt minne fra tida med småbarn i huset, og en påminnelse om aldri å miste den menneskelige faktoren.
Den trengs når du jobber på en fengselsavdeling for kvinner som soner i påvente av uttransportering fra kongeriket.
I mai gikk hun ut i Dagsavisen og advarte om det hun har sett litt for ofte på kvinneavdelinga på Kongsvinger: Kvinner som soner en fengselsstraff mens de samtidig er ofre for menneskehandel.
– De har levd under grov utnyttelse. Skjebnene er tragiske helt fra barndommen. De har blitt utnyttet uten noen gang å ha blitt tilbudt hjelp. Det er kvinner som jobber i en bilvaskehall fra sju om morgenen til sju om kvelden, så blir de kjørt rundt resten av kvelden og natta til kunder for å ha sex.
En øyeåpner
Ida Lindmo utdannet seg til fengselsbetjent i 2003. Hun jobbet et år på Ullersmo før hun ble ansatt på Kongsvinger, den gang utelukkende et mannsfengsel.
Da de åpnet en egen anstalt for utenlandske kvinner i 2017, ble hun leder der. Bak de gamle fengselsmurene fra 1864 sonet inntil 20 kvinner, mange dømt for alvorlige forhold med strafferammer opp til 21 år.
De hadde et undervisningsopplegg med ROSA, en organisasjon som arbeider med å spre informasjon om og bistå ofre for menneskehandel, og de begynte å se tegnene på at noe skurret.
– Når innsatte fortalte hvordan de kom til Norge, ufrivillig og uten reisedokumenter. Når de fortalte hva de jobbet med før de ble tatt. Når jeg leste dommer som nevnte personer dømt for hallikvirksomhet.
Sammen med ROSA laget fengselet en rutine for å identifisere trafficking-ofre. Etter litt graving, fanget Lindmo opp minst 12 innsatte som var ofre for menneskehandel.
De sonet for ulike forhold: Sex med mindreårige, ran, salg av piller i forbindelse med tigging.
Fengselet laget et tilbakeføringsopplegg for kvinnene, i samarbeid med ROSA og organisasjoner som Frelsesarmeen og FN-organet International Organisation for Migration. De opprettet også kontakt med kriminalomsorgen i flere land.
HARD TRENING: For å jobbe i kvinnefengsel, måtte Ida Lindmo måtte lære å lytte uten å bli utbrent.
Ole Palmstrøm
– Det som skiller mannsfengsel fra kvinnefengsel, er nærheten til de innsatte, omsorgen kvinner trenger, og som de gir oss ansatte. De kunne komme til meg og si «herregud nå må du ta deg av hun kollegaen din, for hun ser helt utafor ut».
Det fungerte helt til pandemien. Med stengte grenser og lite tilsig av utlendinger, bestemte Kriminalomsorgen i 2020 å stenge kvinnefengselet i Kongsvinger på ubestemt tid. Lindmo tok da permisjon for å arbeide i en prosjektstilling på ROSA-kontoret i Oslo.
Les også: Fengslene kutter i ansatte for å spare. Nå håper forbundslederen på gehør hos justisministeren
Bakmennene glipper
En ung kvinne tas med narkotika på toget. Retten gir henne en dom på seks års fengsel. Det som ikke kommer fram under rettssaken, er at bakmannen satt i vogna bak henne, med barna hennes i hjemlandet som gisler. Det er slikt jentene fortalte Lindmo om i fengselet.
– De ville gjerne slippe å dele historiene sin med alle de andre, så de delte den med meg.
– Jeg skjønte etter hvert at jeg måtte sette noen grenser for meg selv. Vi hadde en dame som hadde en veldig tung historie. Siden hun ikke snakket så godt norsk, måtte hun forklare visuelt det hun hadde opplevd. Jeg klarte aldri å snakke med henne i mer enn én time, og aldri en fredag.
Lindmo spurte fengselspsykologen hvordan hun lytte aktivt til kvinnene uten å bli utbrent. Hun lærte å la fortellingene deres gå inn det ene øret og ut det andre.
– Jeg har tenkt mange ganger at jeg har blitt følelseskald, men jeg tror egentlig ikke det. Da jeg jobbet på Ullersmo, lærte jeg at når du går hjem etter vakta, så legger du igjen jobben i porten. Ellers holder du ikke lenge.
Ole Palmstrøm
Menneskehandel var mye oppe i media midt på 2000-tallet. Da kom forskriften om refleksjonstid, som er en seks måneders oppholds- og arbeidstillatelse ment for trafficking-ofre. Forutsetningen var at de vitnet mot bakmenn.
Når det kriminelle nettverket holder familien i et jerngrep, fungerer dette dårlig. Også internasjonal politikk spiller inn.
– Bildet har endret seg med EU-utvidelsene østover. Kvinner fra EØS-land regnes ikke å ha det samme behovet for opphold. Flere fikk avslag fra UDI etter å ha vitnet i straffesaker. Riksadvokaten må presisere lovverket for trafficking-ofre, hvem som har rett til hva, sier Lindmo.
En innsatt skulle utvises til Italia etter soning. Hun virket tilfreds med tanken på å kunne fortsette med prostitusjon der.
– Det var verre for henne å sitte i fengsel, for da kunne hun ikke forsørge sønnen hjemme i det afrikanske landet hun kom fra. Det kan være frustrerende for oss nordmenn å tolke det som at de har akseptert skjebnen sin.
Uniform kan også beskytte psyken. Du bare tar den av og lar jobben sitte igjen i stoffet. Hektisk familieliv gir lite tid til tankespinn. Ellers hjelper det å lufte joggeskoene, eller kajakken.
Les også: Kvinnefengselet måtte stenge en avdeling for å spare: – Vi klarer ikke å hjelpe de aller sykeste
Tvilen
Fengselsbetjenter har som oppgave å drive rehabilitering av innsatte. For å klare det, kreves tillit og menneskelighet. Men hvordan er det å bygge en relasjon til et menneske som du vet skal utvises til en uviss skjebne?
– Hvis du klarer å snu det til at de skal hjem og gjenforenes med familien sin, eller tilbake til livet sitt i hjemlandet, hvis du klarer å interessere deg og være nysgjerrig på hvordan de får det, så hjelper det. Da er det nesten en fordel at de soner lange dommer, så vi kan bli kjent.
Flere løslatte har ringt Lindmo eller kontaktbetjenten sin for å oppdatere om sitt nye liv. Det varmer. Mange forteller at fengselet var det første stedet der de opplevde omsorg og trygghet.
– Andre ganger har jeg hatt en vond magefølelse. En tidligere innsatt ringer for å si at det går bra, før jeg hører en mannsstemme i bakgrunnen og samtalen blir brutt. Det er ikke så lett å legge bak seg, men jeg vet at vi har gjort alt vi kunne.
Profesjonell veiledning skulle vært en selvsagt del av arbeidshverdagen i fengsel, mener Lindmo. Slik er det ikke.
Fengselsbetjentene bruker hverandre til å ventilere på vaktrommet. Som stedlig leder har Lindmo prøvd å være til stede og ta del i praten på gulvet.
Etter at kvinneanstalten på Kongsvinger ble stengt, har Norge bare to rene kvinnefengsler på høy sikkerhet, med til sammen 55 plasser. Begge stedene, Bredtveit og Evje, er fullsatt. Lindmo har et budskap til politikerne.
– Kriminalomsorgen trenger et mye bedre tilbud til kvinner, og et eget tilbud til utenlandske kvinner, som det ikke blir færre av. Menneskehandel er bare én del av alt det som vi i kriminalomsorgen skal kunne noe om. Med all den spesialiserte kunnskapen som trengs, holder det ikke å bare kunne sende kvinner til ett eller to steder.
For nå, etter pandemien, er de utenlandske kvinnene på vei tilbake i de fengslene som er igjen – med nye historier å fortelle den som orker å høre.
Ida Lindmo (43), seniorrådgiver i ROSA
1. Hva har du ennå ikke gjort i livet?
Reist jorden rundt et år.
2. Hva gjør du når du skal unne deg noe godt?
Setter meg ned med en god skjønnlitterær bok og et glass rødvin.
3. Hva er ditt første barndomsminne?
Sykkelturer bakpå sykkelen til bestemor på Elverum.
4. Hva er du lei av?
Urettferdighet og signalfeil på jernbanen.
5. Hva gjør deg bekymret?
At jeg en dag ikke skal være til stede i livet til barna mine.
6. Hvem har imponert deg mest?
Døtrene mine.
7. Hva vil du anbefale?
Å leve litt mer hver eneste dag, være mer til stede i hverdagen og tørre å utfordre seg selv.
