I dag sender Kriminalomsorgsdirektoratet sin innstilling til Justis- og beredskapsdepartementet om hvor kriminalomsorgens nye enhetsadministrasjoner skal ligge. Som alltid, er geografiske avgjørelser viktig i Norge.

Lite motstand mot omorganiseringen

Enhetsmodellen, også kalt tonivåmodellen, innebærer at regionskontorene legges ned og at kriminalomsorgen går fra tre til to forvaltningsnivåer. Direktoratet tar over forvaringssaker og klagesaker fra regionalt nivå, og enhetene slås administrativt sammen.

Motstanden mot en ny organisering av kriminalomsorgen har mildt sagt fortonet seg som en flau bris. Til tross for at beslutningen om å finne ny organisering ble tatt 10. juni 2014 samtidig som direktoratet presiserte at prosessen ikke måtte ta unødvendig lang tid på grunn av ansattes usikkerhet og psykososiale arbeidsmiljø, vil ny organisasjon tidligst være på plass i 2017.

Tilslørt kamp mot ny modell

Det er imidlertid ikke det forvaltningsmessige, det personalmessige eller det geografiske som er epokegjørende for kriminalomsorgen. Det er endringen i organisasjonsnivå og arbeidsgivers instruksjonsmyndighet.

Når direktoratet uttalte for halvannet år siden at regionalt nivå skulle legges ned, så trodde alle at det var nettopp det som skulle skje. Noen få som hadde interesse av det, begynte en tilslørt motstand mot en ny organisering.

Legger ned lokalt nivå med ny organisering

Det var naturlig nok ikke en kamp for å bevare lokalt nivå slik vi kjenner det i dag. Det skulle jo bestå og til og med styrkes. Nei, det var en liten kamp mot å legge ned regionkontorene fordi regionalt tilsatte stod reelt i fare for å miste jobben. I tillegg opplevdes det fornærmende og lite troverdig at vårt eget direktorat mente tjenesteproduksjonen kunne og burde bli bedre med færre ledere og administrativt tilsatte.

Enhetsmodellen innebærer i praksis at det er lokalt nivå som legges ned og ikke regionalt nivå. Selv om man kaller det kriminalomsorgsenheter, etableres det i realiteten elleve nye kriminalomsorgsregioner og to typer sammenslåtte spesialenheter. En for kvinner og en for utlendinger. Kun Ila fengsel fremstår uberørt.

Med dette mener jeg selvsagt ikke at det er soningsplassene som nedlegges, men lokalt nivå som organisasjonsnivå slik vi kjenner det i dag. Hva så kan sikkert mange spørre seg?

Tillitsvalgte mister medbestemmelsesretten

Forskjellen er at når enhetene blir avdelinger i den nye organisasjonen, så har ikke lenger disse styringsrett og når medbestemmelse følger styringsretten bortfaller også den. Det betyr at tillitsvalgte på lokalt nivå i dag ikke lenger har medbestemmelsesrett og det betyr at alle lokalforeningene med unntak av Ila opphører. Alle fengselsledere og kontorledere mister styringsretten sin, og alle tillitsvalgte mister medbestemmelsesretten sin. Det burde noen mene noe om og noen burde synes at det er dramatisk.

Nå vil selvsagt direktoratet hevde at lokalt nivå ikke fratas noe som helst, men at det etableres robuste enheter og at lokalt nivå styrkes. Det er i teorien like riktig som det i praksis er helt feil. Det er nettopp her den gode ideen eller bedraget ligger. Det avhenger helt av hvordan man definerer lokalt nivå og hva man definerer som en enhet.

Nytt samordnende regionalt ledd

Paradokset er at ved beslutningen om å legge ned regionskontorene, så måtte direktoratet etablere et nytt samordnende regionalt ledd fordi kontrollspennet over en fragmentert soningskapasitet var for stort. Når det først var vedtatt en tonivåmodell, var det selve fengslene og friomsorgskontorene som måtte bøte med instruksjonsmyndigheten.

Forskjellen på nåværende og fremtidig organisering er at lokalt nivå ikke lenger er der hvor straff faktisk gjennomføres, men der hvor den administreres. Det utfordrer ikke bare de grunnleggende prinsipper som norsk straffegjennomføring er tuftet på som skjønnsutøvelse og individuell behandling. Det forskyver også partssamarbeidet og den reelle medbestemmelsen, og utfordrer kriminalomsorgens egen målstyring og resultatoppnåelse.

Større administrativ avstand med i framtida

For lokalt nivå og for forbundet har det i flere år vært en tapt kamp for å få tilstrekkelige ressurser til å drive god straffegjennomføring. Fengsler og friomsorgskontorer har vært tvunget til å redusere tjenesteproduksjonen for å nå budsjettkrav.

En av tingene lokalt nivå frykter ved ny organisasjon er hvorvidt det etableres større avstand til den som styrer, og om oppsettet og oppdekking av tjeneste vil fungere eller ikke. Det er imidlertid ikke lenger lederen av avdelingen som eier og forvalter dilemmaet mellom det operative og det administrative.

Rettighetene til å styre og medbestemme faller bort

Styringsrett og medbestemmelse er kjente grunnpilarer for god tjenesteproduksjon i Norge. Når rettighetene til å styre, medbestemme og ansvaret for å iverksette målrettede tiltak bortfaller, faller også incitamentet for eierskap til utfallet og resultatet bort.

Forslaget til ny organisering åpner imidlertid for at noen avdelinger kan få fullmakter dersom nye enhetssjefen finner det formålstjeneslig. Ved å gi noen avdelingsledere fullmakter og andre ikke, åpner man ikke bare for at noen gjøres avhengige og andre uavhengige av overordnet nivå for gjennomføring av daglig drift med de utfordringer det medfører. Når kriminalomsorgen sliter med å bli en institusjon og direktoratet ønsker en tydeligere og mer enhetlig etatsledelse, så er det ikke et skritt i riktig retning å etablere en organisasjonshybrid med semiautonome aktører.

Omorganisering kan også føre til effektivisering

Det uttalte sentrale formålet med omorganiseringen er at kriminalomsorgen skal forbedre tjenesteproduksjon med færre ressurser. Dersom konsekvensen av omorganiseringen og enhetsmodellen er at direktoratet gjennomfører en ekstern effektivisering fra sentralt til lokalt nivå og det blir slutt på fengsler og friomsorgskontorers interne effektivisering, så er enhetsmodellen en veldig god ide. Det er det imidlertid og dessverre ingen som tror noe på.

For noen år tilbake var en kunnskapsorientert kriminalomsorg i vinden. Man snakket om innhold og endringsarbeid, og at til og med fengselsskolen kunne bli en høyskole. Nå, etter at vårt eget fagdirektorat ble etablert, er denne kunnskapsreformen reversert. Vi snakker ikke lenger om god straffegjennomføring, men om soningsplasser og kapasitet. Hvor mange og hvor hen?

Hvordan etater organiserer seg er viktig, fordi det avgjør hva som kommer på agendaen og ikke. I stedet for å tilføre fengsler og friomsorgen mer kunnskap og bemanning for nettopp å være kunnskapsorientert, fratas dette ved å etablere i realiteten et nytt regionalt nivå uten et lokalt organisasjonsnivå.

Tommy Fredriksen, NFFs leder i region sør og medlem i sentralstyret