Eirik Dahl Viggen

edv@lomedia.no

– Det er ei ønsket utvikling at folk med bistandsbehov skal bo hjemme og bo der lenger. Men på et tidspunkt blir byrden veldig stor, sier forsker Hilde Hatleskog Zeiner.

I 2020 leverte hun og kolleger ved Oslo Met, By- og regionforskningsinstituttet NIBR, en pårørendeundersøkelse til Helse og omsorgsdepartementet. De undersøkte hvordan pårørende og helse- og omsorgstjenesten samarbeider.

Hun forteller at selv om pårørendes innsats trolig minst er på nivå med kommunal helse og omsorg, så er ikke omfanget kartlagt.

– Tallene mangler. Pårørende må i større grad synliggjøres i offentlig statistikk. Det er da interessant å se på hvor mange som blir syke på grunn av ansvaret sitt, og som må trappe ned arbeidet. Vi registrerer om sykefravær er jobbrelatert, men ikke om det er omsorgsrelatert, sier Zeiner.

Ulønnet omsorgsarbeid: Lærer Vibeke (48) bruker egenmeldinger for å ta seg av sin kreftsyke mann

OsloMet

Den politiske interessen for pårørende vokser. Før jul lanserte regjeringa sin pårørendestrategi, med 32 tiltak for å synliggjøre og styrke pårørende. Interessen må strekke seg lenger enn til å hylle pårørendes innsats, mener Zeiner.

– Bruk erfaringene til pårørende på alle nivåer av helsetjenesten, opp til nasjonale myndigheter. I møte med pårørende burde første utgangspunkt være å avklare forventningene, hva kan tjenesten stille opp med, og hvilke forventninger stilles til pårørende.

«Morgendagens omsorg», ei snart ti år gammel stortingsmelding, beskriver utfordringa: Framtidig knapphet på arbeidskraft og frivillige omsorgsytere krever løsninger som gjør det lettere å kombinere arbeid og omsorg, med større fleksibilitet både i arbeidslivet og tjenestetilbudet. Ett punkt ble det ikke gjort noe med: Lønnskompensasjon for pårørende i form av flere omsorgsdager. Bare statsansatte har inntil 12 dager velferdspermisjon med lønn, takket være sin hovedtariffavtale.

NIBR-forskninga har så langt funnet at pårørende er mindre fornøyde med helsetjenestene enn både ansatte og brukere. De er minst fornøyd med sykehjemmene, der de tross avlastninga opplever å få mindre kontakt og mindre innflytelse enn de hadde mens personen bodde hjemme.

Pårørende til personer med psykiske lidelser, ruslidelser og sammensatte eller uavklarte behov synes å ha den største belastninga, ifølge Zeiner. Det samme gjelder steder der tjenestene er lite utbygd.

– Mange pårørende sier det tyngste er kampen med tjenesteapparatet, ikke selve omsorgen.