Eirik Dahl Viggen

edv@lomedia.no

Noe har skjedd med norsk kriminalomsorg. I næringslivet ville man kalt det outsourcing, marketsourcing eller noe annet engelsk. En etat der budsjettet hvert år skjæres til beinet, iblant dypere, ser ut til å vakle.

Da er det kanskje like godt at et knippe ideelle organisasjoner kan overta?

Sylvia Koffeld-Hamidane forsker på temaet. Etter mer enn 20 års fartstid i kriminalfeltet, inkludert fengsel og en institusjon for rusavhengige i straffegjennomføring, ble hun nysgjerrig på samspillet mellom staten og de ideelle.

Som del av en doktorgrad ved Universitetet i Sørøst-Norge, gjennomførte hun fem gruppeintervjuer med ansatte i friomsorgen og ideelle organisasjoner i tre byer på Østlandet.

De beskriver et systemskifte. Men det skjer så gradvis at det ser ut til å gå under den politiske radaren.

Sirkelen sluttes

Hva har skjedd? Fra midt på 1800-tallet ble det opprettet private foreninger for å ivareta løslatte straffanger på vei tilbake i samfunnet.

Arbeidet ble på 1900-tallet videreført av vernelagene, etter hvert med betydelig statsstøtte. Fra 1980 ble virksomheten overtatt av staten under navnet Kriminalomsorg i frihet, fra 2002 kjent som friomsorgen.

Nå ser det ut til at viktig tilbakeføringsarbeid vender tilbake til private, ideelle foreninger.

Hele 29 organisasjoner står på Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI) sin liste over private organisasjoner og stiftelser som tilbyr tilbakeføringsoppdrag. Tilbudene deres omfatter samtaler og aktivitet, sosiale nettverk, rådgiving og ledsaging.

Flere springer ut av organisasjoner med religiøst funderte formål, andre er etablert av tidligere straffedømte. For å få utløst midler, inviteres de hvert år til å konkurrere om anbud.

Gratisarbeid

– Når du ikke klarer oppgavene selv og har stadig mindre penger, så kommer de frivillige og banker på døra og vil hjelpe deg med god kvalitet for lavere pris, da takker du ja, sier Koffeld-Hamidane.

Forskeren stiller spørsmål ved hvor gjennomtenkt dette egentlig er.

– Det er en fallitterklæring fra staten når mye av det gode arbeidet fra de ideelle aktørene er i ferd med å overta mye av det gode arbeidet fra kriminalomsorgen. Du tar noen ut av samfunnet og stenger dem inne, for så å slippe dem igjen. Alt det trøbbelet som da oppstår, overlates til frivillige. Og jo mer trøbbel kriminalomsorgen opplever, jo mer hjelp tar de imot, sier Koffeld-Hamidane.

– Fra å ha drevet relasjonsarbeid over lengre perioder, opplever de ansatte i friomsorgen å ikke lenger ha tid. De skryter av de frivillige, men sier at det de frivillige gjør er oppgaver de pleide å gjøre selv.

Les også: «Tor» (80) har det travelt med å sone ferdig

Kun en støttespiller

Johan Lothe, leder i stiftelsen Wayback, en av de 29 organisasjonene, kjenner seg igjen i beskrivelsen.

– Vi er inne i fengslene og forbereder innsatte på løslatelse. Vi bidrar med egenerfaring, men bare som et supplement til de offentlige tjenestene, det er kriminalomsorgen som står som hovedansvarlig for tilbakeføringa. Vi er med fengslede og straffedømte i møte med Nav, med friomsorgen og så videre, men det er en annen rolle, sier Lothe.

Han tror ikke det er styrt eller villet politikk som ligger bak utviklinga.

– Dette har skjedd fordi kriminalomsorgen ikke får de midlene de trenger. Jeg velger å tro at det så ikke kuttes midler fordi vi er inne. Fordelen vår er at vi kan svinge oss raskt rundt og identifisere oppgaver. Men vi skal ikke gjøre friomsorgens oppgaver.

Mye for pengene

Lønn og arbeidstid utgjør en vesentlig forskjell. De 29 organisasjonene delte i 2021 en statlig anbudspott på bare rundt 36 millioner kroner.

Men de utretter mye, for mens rådgiveren i friomsorgen legger igjen telefonen på jobben, fortalte de ansatte i organisasjonene om stor tilgjengelighet og mye ubetalt arbeidstid.

– Fordelen er at de blir godt kjent med de straffedømte, men de strekker seg veldig langt, sier Koffeld-Hamidane.

Johan Lothe i Wayback vedgår at det er noen ildsjeler som strekker seg langt, men sier det ikke er lagt opp til at deres ansatte skal ha åpen telefon.

Overføringsmøtene fengslene pleide å ha med friomsorgen er i stor grad avviklet, fortalte deltakerne.

En større andel enn før har for korte dommer til at de vurderes for prøveløslatelse. De soner isteden hele dommen i fengsel, uten at friomsorgen påkobles.

– De som løslates på endt tid, hva med dem? Hvilket ansvar har staten, som faktisk setter dem i fengsel, spør Koffeld-Hamidane.

De aller fleste løslates fra fengsel uten noen oppfølging fra friomsorgen, som opplever utviklingen med sorg, ifølge forskeren. Hun spør om ikke flere burde slippes ut før endt tid for å sikre oppfølging i friomsorgen.

De frivillige ser ut til å ha tatt over den ideelle måten å jobbe på: Å gi støtte til å møte barrierene man møter etter soning, gjennom god tid og relasjoner.

Les også: Studenter må løse problemene til fengselsinnsatte

Kriminalomsorgen svarer

Vi har spurt Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI) om det stemmer at staten støtter seg på frivillige for å spare penger.

KDI viser i en e-post til tilbakeføringsarbeidets lange tradisjon innen frivillig sektor, lenge før staten startet med friomsorg.

Tilskuddsordninga til ideelle og frivillige organisasjoner ble i 2022 evaluert av konsulentfirmaet Rambøll. De konkluderte med at ordninga skaper stor merverdi både for organisasjonene og sluttbrukerne. 

«Hvis noen ønsker å fjerne den frivillige innsatsen fra kriminalomsorgen, så er det en beslutning som bør tas av våre politikere og ikke av KDI» skriver etatens kommunikasjonsavdeling i en e-post.