Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

«Det er viktig at likelønnskampen løfter kvinnerike lavlønnsyrker opp, at vi ikke ender med den nyliberale Kristin-Clemet-varianten. Clemet argumenterer for likelønn mellom kvinner og menn gjennom prestasjonslønn, framfor strategiske kollektive lønnstillegg, noe hun mener vi ikke har råd til».

Dette skriver historiker Bodil Christine Erichsen i en epost. Hun er historiker og ga i 2017-2018 ut et innholdsrikt tobindsverk om norske kvinners liv og kamp i perioden 1850 til 2000.

Et formål med bokprosjektet «har vært å løfte fram og tolke det mangfold av historisk kunnskap om norske kvinners liv og kamp som er produsert, og gi det en samlet framstilling».

Erichsen fremhever videre den økonomiske politikken og velferdsstatens betydning for den grad av likestilling vi har i Norge i dag.

I dag, når de fleste familier er avhengig av to inntekter, er likelønn viktigere enn noen gang, sier forfatter og historiker Bodil Chr. Erichsen.

Res Publica

Strid utad og innad

I de to kvinnehistoriske bøkene hun har skrevet skildres ikke bare kampen om rettigheter og likestilling, men også forholdet mellom de borgerlige feministene og arbeiderbevegelsens kvinner. De førstnevnte var kjernen i kvinnekampen fram til 1970-tallet. Da ble det virkelig venstreradikal fart i sakene. Skjønt, det var ikke alltid like stor enighet innad da heller. Den politiske venstresida i Norge legger sjelden fingrene mellom internt, stridighetene har vært mange – om stort og smått, vil nok mange mene. Den radikale kvinnebevegelsen på 1970-tallet var intet unntak.

I bind 1 går Erichsen kronologisk gjennom de ulike periodene i kvinnekampen. Husmorrollen, opprørene, kampen for fødselspermisjon, likestillingsloven, stemmerettskampen, og de mange ulike forsøkene på å tøyle kvinners begjær og krav – så vel i privatlivet som i arbeidslivet, tas opp. Andre bind er mer temaorientert der ekteskap, moderskap, abortspørsmålets mange fasetter, prostitusjon og debatten om horekunder, idrett, krig og fred – er noen av temaene. Alt ses i et kvinneperspektiv. Og sjølsagt tematiseres det kjønnsdelte arbeidslivet hvor likelønnsspørsmålet står som det mest sentrale – og uløste – problemet.

1. mai 1968 i Oslo. Demonstrasjonstoget i Karl Johansgate Parole: Likelønn også i praksis! Handel og Kontor

Arbeiderbladet/Arbark

Fyrstikkarbeiderne

Når fag- og arbeiderbevegelsens tidlige historie beskrives, svært ofte av mannlige historikere, er det menns kamp for å danne fagforeninger som dominerer. Men det er interessant å merke seg fyrstikkarbeiderstreiken i 1889 – det Erichsen kaller arbeiderkvinnenes startskudd. 20 prosent lønnsnedslag nektet de å godta. Seks uker streiket de uten å få gjennomslag, men sosiale forhold kom under debatt. Det ble forbud mot barnearbeid i industrien, innskrenket bruk av helsefarlige stoffer, nattarbeid ble avskaffet, arbeidstida ble redusert og kravet om åttetimersdagen ble satt på dagsorden. Kampen nyttet! Og viktigst av alt: Fyrstikkarbeiderne i Kristiania dannet fagforening – de var de første kvinnene som fagorganiserte seg i Norge. Journalisten Margrethe Vullum ble fagforeningsleder.

Res Publica

Kvinnedagen

Men det er nok 8. mars, den internasjonale kvinnedagen, som de fleste forbinder med kvinnenes kamp for rettigheter og likeverd. Som så mye annet kom denne også fra USA som i forbindelse med stemmerettskampen første gang markerte dagen som nasjonal kampdag i New York i 1908. I 1915 feiret Arbeiderpartiets Kvinneforbund dagen for første gang med et stort folkemøte for fred i Kristiania. Etter splittelsen i arbeiderbevegelsen i 1923 da Norges Kommunistiske Parti ble dannet, var det på 1920- og 30-tallet en så stor rivalisering mellom kvinnene i Arbeiderpartiet og Kommunistpartiet at de markerte 8. mars hver for seg. Også i en periode på 1970-tallet slet de med å samle seg om felles markering.

1. mai 1974 i Oslo Demonstrasjonstoget gjennom Akersgata Transparent: Sjølbestemt abort nå

Arbeiderbladet/Arbark

Feminisme

I et avsluttende kapittel i Bind 1 Feminisme og velstand” skriver Erichsen: «På 1800-tallet talte feminismen til borgerlige kvinner med høy levestandard. I forrige århundre var det kanskje nok å komme ut av kummerlighet og fattigdom. Det ser ut til at økonomi og familiens ve og vel til alle tider har vært viktigere for kvinnene enn likestilling. Vi kan definere feminisme som et velstand- eller middelklassefenomen. Det kan forklare både hvorfor motsetningene mellom kvinnesakskvinnene og arbeiderkvinnene ble så sterke i første halvdel av 1900-tallet, og hvorfor kvinnesak og feminisme fikk så stort gjennomslag i 1970-årene. Det er likevel grunn til å se på selve politikken når motsetninger og samarbeid skal analyseres. Kravet kvinnesakskvinnene stilte på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, var lite egnet til å mobilisere arbeiderklassens kvinner. Uenighetene viste seg i sak etter sak.»

Historikeren belyser poenget ovenfor med at kvinnesakskvinnenes krav om lik stemmerett for menn og kvinner ikke var relevant for arbeiderkvinnene før stemmeretten var blitt allmenn for menn. Og mens uønskede svangerskap var et stort problem i arbeiderklassen, ønsket ikke kvinnesakskvinnene å lette tilgangen til prevensjon. I arbeidslivet var arbeiderkvinnene opptatt av å forby nattarbeid for kvinner. Det ble stoppet av kvinnesakskvinnene. Arbeiderkvinnene var heller ikke så opptatte av likestilling når det gjaldt lønn som kvinnesakskvinnene.

Betzy Kjelsberg ved en vevstol fra Nydalens Compagnie på Arbeiderbeskyttelsesutstillingen på Verdensutstillingen på Frogner i 1914.

Ukjent/arbark

Arbeidslivet

I bind to vier Erichsen et helt kapittel til det kjønnsdelte arbeidslivet. Hun er lite imponert over LO og fagbevegelsens kamp for likelønn. Riktig nok var LO pådriver for å få innført ILOs konvensjon om lik lønn for likeverdig arbeid, men hun mener LO nøyde seg med å kreve lik lønn for samme arbeid i samme bedrift. Hun fyrer av følgende salve: «På 1990-tallet stilte LO-krav om likelønn ved sentrale forhandlinger, men som regel forsvant det i de lokale oppgjørene. Fagbevegelsen har vært motvillig både til å la politikerne gripe inn i den frie forhandlingsretten, og til å kreve høyere lønn for kvinner generelt – det vil gi mindre i fordelingspotten for menn. Med den betydelige innflytelsen fagbevegelsen har hatt i Norge i etterkrigstiden, må LO ta en stor del av ansvaret for at kvinnelønna fortsatt er lavere enn mannslønna – den utgjør cirka 85 prosent av mannslønna.»

I en e-post forteller Erichsen at hun er mest kritisk til tendensen til å framstille kampen for likelønn som uproblematisk i fagbevegelsen, og fortsetter:

«Jeg har forståelse for ambivalensen i tidligere tider. I dag derimot, når de fleste familier er avhengig av to inntekter, er likelønn viktigere enn noen gang. Det kunne jeg jammen sagt mye om! Og om det altoppslukende, krevende og omskiftelige arbeidslivet, som gjør det svært slitsomt for småbarnsforeldre å dyrke to karrierer.»

Betzy Kjelsberg ved en vevstol fra Nydalens Compagnie på Arbeiderbeskyttelsesutstillingen på Verdensutstillingen på Frogner i 1914.

Arbeiderbladet/arbark

Freia

Bildet har endret seg en del nå, men en gang var næringsmiddelindustrien en utpreget kvinnearbeidsplass. Freia sjokoladefabrikk, etablert i 1898, var intet unntak. Mellom første og andre verdenskrig (1918-1940) var det tidvis stor arbeidsledighet i Norge. Dermed fikk kvinner en ekstra svak posisjon. I 1926 ble det også fagbevegelsens politikk å begrense gifte kvinners deltakelse i arbeidslivet. En inntekt per familie burde være nok. Gifte kvinner måtte i en krisetid vise solidaritet og vike plassen for en arbeidsløs mann eller ugift kvinne. På Freia nektet i 1936 18 av 46 kvinner å gi fra seg arbeidet da bedriften skulle kutte 150 stillinger. Mot NNN-klubbens vilje. Arbeiderne truet med arbeidsstans. Det ble diskutert om de 18 skulle ekskluderes fra forbundet. De 18 fikk støtte av LO-statistiker Johanne Reutz. Saken ble behandlet på LO-kongressen i 1938. Freiakvinnene vant. Midlertidig. Så kom krigen og spørsmålet dukket opp igjen. På nettstedet kvinnerifagbevegelsen.no kan vi lese: «I 1940 kunne Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund melde at de hadde «løst spørsmålet» på Freia. Gifte kvinner med menn i arbeid hadde sluttet i jobben mot en godtgjørelse på 350 kroner.»

Antagelig er de fleste, også i fagbevegelsen, glad for at dette nå er 80 år siden. For sånne tilstander ønsker vel ingen i norsk arbeidsliv?