Erlend Angelo

Harald Henmo

erlend@lomedia.no

harald@lomedia.no

YORKSHIRE: – Sorry, love. Vi er tomme for fisk.

Ikke mer fisk – i Grimsby? Her, i det som en gang var verdens største fiskerihavn?

Naboen i pubkøen deler vår forundring. Må være første gangen, sier han, som nok har bestilt fisk flere ganger i Grimsby enn NNN-arbeideren.

– En skam!

Det kan være fristende å overtolke vårt ikke-tilfredsstilte sug etter den lokale delikatessen røkt kolje, som et tegn på det totale forfall for denne lille byen på Englands østkyst. Sannheten er at Grimsby fortsatt er landets fiskehovedstad, med mange arbeidsplasser knyttet til fiskeindustrien.

I dag er det ikke en eneste båt som lander hvitfisk i Grimsby, og det er flere fiskere på byens fiskemuseum enn i virkeligheten. Fisken kommer stort sett til byen på containerskip og bil fra Island, Færøyene og Norge.

Og fiskerne som en gang ruvet i byen, har ikke fått det oppsvinget de ønsket seg av Brexit. Som er grunnen til at vi gjester byen. Mange fiskere deltok i kampen for å få Storbritannia ut av EU i 2016.

LOVET MER FISK: Boris Johnson besøkte Grimsby under valgkampen i 2019. Lovnader om mer fisk og flere arbeidsplasser ble brukt både da og under Brexit-avstemmingen tre år tidligere.↔

Stefan Rousseau / Pa Photos / NTB

– Vi i Unite var tilhengere av å bli i EU, siden så mye av våre arbeidslivsregler kommer derfra. Men klubblederen vår på et av fiskemottakene her fortalte oss: «Det er bare å glemme det. Alle her stemmer for å melde seg ut».

UNITES MANN: ... i Grimsby: Dave Monaghan.

Erlend Angelo

Det sier Dave Monaghan. Han nærmer seg tidlig-pensjon, og står midt oppi lønnsforhandlinger om dagen. Ikke bare en, men flere av fiskeforedlingsfabrikkene skal forsøke å løfte lønna. Om det er dyrtid i Norge, så er det superdyrtid i England, så det er mer enn nok å jobbe med i lønnsforhandlingene. Som opptar både Dave og de lokale klubblederne, som dermed ikke har tid til å vise fram sine arbeidsplasser. Men Dave kjører oss rundt og forteller: Denne er bra, der er det tariff og flere hundre jobber. Der, ikke like bra. Der er den gamle isfabrikken som er verna og snart faller sammen. De små der kjenner han ikke til, mens de på hjørnet der har greie forhold. Den store på andre siden av byen har både tariffavtale og en dyktig tillitsvalgt.

HARRY THE HADDOCK: Fotballaget Grimsby Town kalles gjerne bare «The Mariners», altså «Sjøfolk», har fisk i draktlogoen og de har Harry the Haddock – Hysa Harry – som oppblåsbar maskot.

Ashley Western/Colorsport/Shutterstock / Shutterstock editorial / NTB

Joda, det finnes både fiskehistorie og fisk i dagens Grimsby, selv om vi var litt var uheldig den ene kvelden.

– Det er mulig lønningene har steget noe etter Brexit, siden det ble litt mer knapphet på arbeidskraft en periode. Men utover det har vi nok ikke fått noe stort oppsving her, nei, sier Monaghan.

– Brexit var en avledning

– Egentlig var Brexit mest en avledning, sier Sam Morecroft.

TIL UTLANDET: Sam Morecroft.

Erlend Angelo

Vi har forflyttet oss fra fiskerbyen Grimsby til et møterom på Sheffield Hallam-universitetet, sammen med ledelsen i Sheffield TUC, eller «LO i Sheffield». Her har vi vært før. I 2018 dro vi til Sheffield for å se om vi fant noen som hadde stemt for utmelding av EU, og som ikke passet med karikaturene i hovedstadspressen. Den beskrev «Leave»-velgerne som utelukkende en gjeng av – i beste fall naive og villedede, i verste fall onde og rasistiske – nasjonalister og imperie-nostalgikere. De var gamle, bodde på bygda, og stemte enten på de konservative, eller det nasjonalistiske UKIP – UK Independence Party. 

Men Sheffield er ikke bare en storby med 550.000 innbyggere. Den er i tillegg så rød at det konservative partiet i praksis er irrelevant. Ved EU-avstemningen i 2016 hadde det ingen representanter i bystyret (UKIP hadde riktignok 4), og i 2023 har det én (og UKIP null) av 84.

Og i Sheffield var det flertall for Brexit ved folkeavstemningen i 2016.

– Jeg stemte for at vi skulle melde oss ut, og ville gjort det samme igjen. Men jeg ventet egentlig ikke at ting skulle bli så mye bedre av det. Tvert imot har mye blitt verre, men det har lite med Brexit å gjøre. Ting hadde blitt verre i Storbritannia i mange år før det, sier Morecroft.

Bob Jeffery er enig.

KAMPKLAR: Bob Jeffery

Erlend Angelo

– Det vi ser tydelig nå, er at EU ikke egentlig var problemet. Ergo var ikke Brexit løsningen. 

Og delvis Martin Mayer.

EKSKLUDERT: Martin Mayer.

Erlend Angelo

– Jeg så ikke helt poenget med å melde oss ut av EU. Det ville vært bedre å endre EU innenfra. Men jeg ser ikke at Brexit har ført til spesielt store problemer. Derimot ser jeg ingen fordeler heller.

Syndebukken er borte

Sist vi var her, i 2018, fortalte Mayer oss at han hadde stemt for å bli i EU, for heller å reformere systemet innenfra. Jeffery hadde stemt det samme, riktignok litt motvillig, sa han, av den pragmatiske grunn at EU i hvert fall har noen lovfestede rettigheter for arbeidstakere. Det var et helt nødvendig bolverk mot de fagforeningsfiendtlige lovene og planene til de konservative i Storbritannia, mente han.

Morecroft var derimot Leave-velger, med det samme argumentet som EU- og EØS-motstanderne i den norske fagbevegelsen: EUs regler åpner for utnyttelse av arbeidskraft, mente han. Han var den gangen student og tillitsvalgt ved Sheffields andre universitet, med ansvar for en kampanje mot løse og midlertidige arbeidskontrakter for de mange utenlandske arbeiderne der.

Nå går han selv på løse kontrakter, som lærer for utenlandske studenter, på en outsourcet, privat utdanningsinstitusjon som har kontrakt med universitetet.

Både han og Jeffery er medlemmer av UCU, forbundet for universitetsansatte, og de er midt i en disputt med arbeidsgiverne. Det er de ikke alene om. Storbritannia har hatt et streikeår man ikke har sett maken til siden 1970-tallet (se egen sak), og dét, sier de, det er poenget nå.

Brexit, schmexit.

STÅLBYEN: «Made in Sheffield» var lenge assosiert med stålbyen Sheffield og de mange produktene som ble proodusert her.

Erlend Angelo

– Nå som Brexit er unnagjort, fins ikke EU som syndebukk lenger, verken for høyre- eller venstresiden, sier Jeffery.

– Så den politiske kampen må foregå her. Denne våren har vi hatt tidenes første streik blant sykepleiere. Ambulansearbeiderne har streiket, lærere, jernbaneansatte, postansatte ...

– Og det har vært mange lokale streiker i privat sektor også, som har gått litt under radaren, sier Mayer, som er fra Storbritannias nest største forbund UNITE.

– Offentlig sektor har i praksis hatt lønnsfrys siden 2010. Folk er desperate. De har ikke råd til mat.

Gruvearbeid og askese

Det er to årstall som er starten på de sosiale forfallshistoriene man hører fra britisk fagbevegelse. Det ene er 2010. Da fikk landet den konservative regjeringen som fortsatt sitter – de første årene i tospann med et kuet liberaldemokratisk parti – og som i kjølvannet av finanskrisa innførte «austerity». Det oversettes gjerne med «innstramminger», men har egentlig en mer moralsk overtone, av strenghet, selvfornektelse, askese – en form for tvungen klostertilværelse. Alt ble kuttet: Helsetjeneste, skoler, offentlig administrasjon – og altså lønninger.

MUSEUM: Den gamle møtesalen til gruvearbeiderforbundet er nå mest en historisk utstilling. Tidligere gruvearbeider Paul Darlow gir omvisninger, og flammende taler om fagbevegelsens betydning. – Barn og ungdom skjønner hva jeg mener. Det er foreldrene som ikke alltid gjør det, sier han. 

Erlend Angelo

Flere vi traff i 2018, også blant ihuga EU-tilhengere, mente Brexit var et direkte svar på «austerity»; en finger til regjeringen som innførte det. Og et desperat håp om at en hvilken som helst endring var bedre enn sånn det var.

Det andre årstallet er 1985. Da ga de britiske gruvearbeiderne opp sin årelange streik mot Thatcher-regjeringens nedleggelser. Streiken er et slags skjebnepunkt for den britiske fagbevegelsen. Den har aldri blitt den samme etterpå.

Gruvearbeiderstreiken var komplisert, splittende og til dels lovstridig (regjeringen låste forbundets midler, sånn at de streikende måtte leve på almisser), men har også blitt et symbol på samhold og solidaritet. Og regjeringen la ikke skjul på at de aggressive mottiltakene handlet vel så mye om å strupe fagbevegelsen som sådan, som de dreide seg om kullbudsjetter og streikelov.

Lederen for det hele var legendariske Arthur Scargill.

Og her sitter vi på kontoret hans. 

Bakere i Barnsley

– Tallene henger sammen. Det de gjorde i 2010, ville aldri vært mulig uten det som skjedde i 1985. Da ville vi fortsatt hatt en organisert arbeiderbevegelse i 2010 som kunne kjempe mot, sier Gareth Lane.

HISTORISK GRUNN: - Lokalsamfunnene var mye tettere sammensveiset før, da man hadde bred fagorganisering, mener Gareth Lane i Bakers Union, som holder til i det gamle hovedkvarteret til gruvearbeiderforbundet NUM.

Erlend Angelo

Som altså ikke er Arthur Scargill, men organisator i det gamle bakerforbundet BFAWU, gjerne kjent som Bakers. Gruvearbeiderforbundet har i dag færre enn 100 medlemmer, og Bakers har inntatt kontorene deres i Barnsley.

De var ett av få fagforbund som gikk aktivt inn for utmeldelse av EU i 2016. Og det standpunktet står både forbundet og Lane for fortsatt.

– Vi mener EU er et udemokratisk system, sier han. 

– Men det var vanskelig å få til en progressiv Brexit-allianse. Og framstillingen i mediene var jo veldig rar. Siden dette var et pro-Brexit-område, sendte avisene fra London journalister hit som vaset rundt i byen på leting etter rasister. Og det kan man jo alltids finne hvis man leter.

Brudd med Labour

Bakers var sterkt knyttet til den tidligere Labour-lederen Jeremy Corbyn, og – for å si det pent – mindre fornøyd med hans etterfølger Keir Starmer. I 2021 brøt de med partiet de selv hadde vært med på å stifte i 1900.

– Det var blant annet fordi Labour kastet ut vår forbundsleder, etter at han hadde vært på et møte med en organisasjon de forbød. Selv om det hadde hendt lenge før de forbød den, forteller Lane.

Organisasjonen heter «Labour Against the Witchhunt». En rekke partimedlemmer er blitt ekskludert for påstått antisemittisme, noe organisasjonen mener er et skalkeskjul for å kvitte seg med venstreaktivister og Corbyn-tilhengere. Corbyn er selv utestengt fra partiet.

Lane har derfor mistet troen på å nå fram partiveien. Nå handler det om å organisere nedenfra.

– Vi har et prosjekt som heter «Sheffield Needs a Pay Rise», og et tilsvarende i Leeds. Der hadde vi suksess med å organisere folk som jobbet i hurtigmatbransjen. Eller det vil si: Få dem til å organisere seg selv, forteller han.

– Det er nøkkelen. Dette må skje på arbeidsplassen, og drives fram av de ansatte selv.

SNAP-suksess

En av dem som drev dette i Sheffield var Annie Lawson-Foley.

– Jeg jobbet på et sted som virkelig var gig-økonomien i et nøtteskall: Vi hadde nulltimeskontrakter, fikk vaktliste tidligst en uke på forhånd, hadde elendig HMS, og så videre. Dette var ganske gjengs i bransjen, forteller hun.

Så hun og kollegene organiserte seg. De fikk kontakt med «Sheffield Needs a Pay Rise»-kampanjen, eller SNAP, og meldte seg inn i BFAWU.

– Men vi hadde egentlig ikke så mye direkte kontakt med forbundet, forteller Lawson-Foley.

De tok heller saken i egne hender, og skrev et «klagebrev» som de framførte for ledelsen.

– Vi var ganske nervøse. Det var litt som et prosjekt i en drama-time. Vi øvde på forhånd, på hvem som skulle si hva og så videre, smiler hun.

Da det ikke hjalp, prøvde de med kundepress, eller «community callout», som er en mye brukt SNAP-taktikk.

– Det betyr at man får folk til å gå innom for å fortelle at dette ikke er akseptabelt, at det er organisasjonsfrihet her i landet, og at de ikke vil spise på et sted som oppfører seg sånn mot de ansatte. Vi fikk mange til å gå innom, forteller hun.

Og det virket. Det ble lønnspålegg og ordnede forhold. 

– Jeg håper SNAP kanskje kan fungere som en slags skole for fagorganisering, sier Lawson-Foley, som har byttet arbeidssted og nå er SNAP-frivillig.

– Det er et klima nå for mer direkte aktivisme. Folk ser at myndighetene ikke har tenkt å gjøre noe med prisøkningene og de store forskjellene. Jeg er 23 år, og har levd over halvparten av livet mitt i «austerity», sier hun.

– Streikene det siste året har gjort folk mer oppmerksomme på fagbevegelsen igjen. Kanskje den kan ta rollen de politiske partiene ser ut til å ha gitt opp. 

Fagbevegelsen revitalisert

Martin Mayer er også kastet ut av Labour, av samme grunn som BFAWU-lederen.

– Og Martin satt i landsstyret til Labour i seks år!, utbryter en oppgitt Bob Jeffery.

Panelet vårt på Sheffield Hallam er neppe helt representativt for den britiske fagbevegelsen, selv om vi har både ja- og nei-stemmer til EU representert. De har alle vært uttalte støttespillere til tidligere Labour-leder Corbyn, og ditto skeptiske til etterfølger Starmer.

Og er derfor enige med Gareth Lane om at det nå bare er å konsentrere seg om fagorganiseringen. Det samme har den nye lederen Sharon Graham i det mektige Unite gjort. Der forgjengeren Len McCluskey var opptatt av å bruke Labour som verktøy, har Graham skrevet i en kronikk at forbundets oppgave er å «jobbe hardt for medlemmenes jobber, lønn og arbeidsbetingelser» i stedet for å «vente på å få valgt en Labour-regjering som skal ordne opp for oss».

– Streikene vi har sett det siste året har ligget i kjømda lenge, helt uavhengig av Brexit, sier Sam Moreccroft.

– Vi har fått en revitalisert fagbevegelse.

Og som han og de andre understreker: Storbritannia er fortsatt en del av Europa, selv om de ikke er med i EU. Britene er ikke nødt til å sitte hjemme og spise fish and chips.

– Til helgen skal jeg i utdrikningslag i Amsterdam, sier Morecroft. 

EU-lovene består

Storbritannias brudd med EU har åpenbart kostet noe, uten at noen fortsatt vet hvor mye. En spådom fra budsjettovervåkerne i OBR, en slags riksrevisor-instans, sier at den britiske økonomien vil krympe med 4 prosent over 15 år.

På den annen side økte lønningene i endel sektorer da det ble vanskeligere å importere billig arbeidskraft, noe arbeidsgiverne ifølge Bob Jeffery «har valgt å møte med motangrepet inflasjon».

Og EU er ikke så lett å bli kvitt. Den konservative regjeringen har lenge lovet at alle EU-lover og -direktiver og -forordninger skulle strykes i 2023. Denne våren har den måttet gå tilbake på det, og nøyd seg med å stryke 600 – av totalt 4000. Ellers blir store sektorer i Storbritannia bokstavelig talt lovløse.

Uansett: De samme hovedstadsavisene og samfunnselitene som advarte mot Brexit i 2016, tar det nå for gitt at Leave-stemmerne innser at de tok feil, og angrer bittert.

Dialog på tvers – og tverke

Det gjør ikke Jonathan Marsden.

INGEN ENDRING: En ting som ikke har endret seg i Gleadless Valley, er at det fortsatt bare er ett fotballmål – uten nett. I 2018 var det et uttalt mål for Marsden og lokalaktivist og pubeier Steven Sheppard å skaffe penger fra bystyret til å gjøre noe med det, og de fikk positive signaler på telefonen nettopp mens vi var der. Den planlagte lekeplassen er stadig like gjengrodd. (2018 øverst, 2023 nederst.)

Erlend Angelo

– Jeg ville stemt Leave igjen, om ikke annet så for å se hvordan dette har fått det konservative partiet til å implodere, sier han.

– EU er bra for middelklassen, men der jeg kommer fra, stemte 78 prosent for Brexit.

Sist vi var i Sheffield tok Marsden oss med til bydelen Gleadless Valley, for å vise oss hvor stusselig store deler av britene bodde – med suppekjøkken i stedet for lekeplasser, nedlagt bibliotek og puben som eneste samlingspunkt.

Så vi har bedt ham ta oss med en tur dit igjen, for å se om ting har endret seg.

MØTEPLASS: Universitetslærer Matthew Wood (til venstre) stemte for å bli i EU. Lokalaktivist Jonathan Marsden stemte for utmelding. Sammen satte de i gang et dialogprosjekt i Gleadless Valley, for at de to sidene skulle forstå hverandre bedre. Det ble en begrenset suksess.

Erlend Angelo

Denne gangen har vi følge av Matthew Wood, som underviser i politikk ved Universitet i Sheffield. I 2018 satte han og Marsden i gang et «oppsøkende prosjekt», der Wood og andre akademikere fra byens to universiteter skulle ut i byens utkanter for å høre hvorfor folk der i så overveldende grad hadde stemt for utmelding av EU, når bare én av ti universitetsansatte hadde det.  

De varte i et halvt år, og var – innrømmer Wood – mislykket. 

– Vi kom aldri ordentlig i gang, sier han.

– Veldig få møtte opp.

Det kom ikke flere da de prøvde å få virkelig sving på prosjektet ved å flytte det fra den lokale puben – som ble nedlagt – til metodistkirken over veien, som også drev det lokale suppekjøkkenet. Prosjektet som skulle forsøke å forstå kulturforskjellene mellom universitetsansatte (Ja til EU) og dem uten universitetsutdannelse (Nei til EU) møtte seg selv i døra. Det ble offer for sitt eget studieobjekt:

– Vi hadde ikke fått med oss at det var fotballandskamp den kvelden.

INDUSTRIELT: I julekrybben i katedralen i den gamle stålbyen Sheffield er ikke Josef tømrer. Han er stålarbeider.

Erlend Angelo