Det var grisebonde hun egentlig skulle bli. Nå blir Henriette (44) nestleder for LO Stat i stedet

Morten Hansen

morten.hansen@lomedia.no

Hun er i sitt rette element der hun sitter og ler midt i en kulisse som er stuet bort i snekkersalen på Det Norske Teatret i Oslo. Midt i byen. Langt vekke fra Jømna, sørøst for Elverum. Mye lenger enn de snaue to timene det tar å kjøre til grisegården der Henriette Jevnaker vokste opp. Gården hun hadde odel på. Som en skuffet far måtte selge fordi ingen ville ta over livsverket hans. Familiens livsverk.

Det er også veldig langt fra bygdeungdomslaget, svineavlslaget og grendeskolen med 50 elever til arbeiderbevegelsen og nest øverste etasje i Statstilsatte hus. Hennes nye jobb og tillitsverv: Nestleder i LO Stat.

Henriette Jevnaker ler når avstanden blir påpekt.

– Det var ikke akkurat noe aktivt teater- og kunstmiljø. Og selv om mamma og pappa var aktive i foreningslivet – svineavlslaget og sånt – var de jo bønder og selvstendig næringsdrivende. Så jeg er ikke vokst opp med arbeiderbevegelsen og de greiene der. Det er mer en kjærlighetshistorie fra da jeg kom inn i arbeidslivet selv.

Saken fortsetter under bildet.

Ole Palmstrøm

Pen pløgst

Det var grisebonde hun skulle bli. I alle fall hadde faren et håp om det. Jenta som kjørte traktor og fikk skryt for pløgslen sin. Som vasket grisebinger og måket møkk.

– Jeg har måket mye møkk. Veldig mye. Og jeg har kjørt mye traktor.

Jevnaker slår smilende fast at hun ikke er jålete. I alle fall ikke når det gjelder å få møkk under neglene.

Så forklarer hun hva pløgsle er. Det vi andre kaller for «de sporene som man får på en åker når man pløyer»

– Når man vender jorda, så skal det ikke bare gjøres ordentlig. Det skal se fint ut. Det skal være rette spor. Å ha pen pløgsle er et av de fineste komplimentene en bonde kan få.

Nok en gang ler Jevnaker.

Ærlig arbeid

Hun ler mye. Det er lett å skjønne at hun blir omtalt som en det er gøy å jobbe med. En frisk vind, har de beskrevet henne som. En vind som kan pløye.

– Jeg er stolt av å ha pen pløgst, slår hun fast.

Og hun er stolt av bakgrunnen sin. Bondelivet er ærlig arbeid. Viktig arbeid. Mat på bordet.

Det var ikke arbeidet i seg selv som gjorde at hun takket nei til odelen. Det var respekten for arbeidet. Respekten for hvor mye det krever å ha ansvaret for levende dyr.

– Det er et stort ansvar. Det er en grunn til at mine barn ikke har fått andre dyr en hamstere.

Å skuffe noen

Jevnaker valgte som 19-åring Oslo og kunststudier. Hun reiste ikke tilbake for å bli bonde. Det gikk ikke som faren hadde håpet. Hun vokste ikke kunstgreiene av seg.

– Det var ikke med tungt hjerte at jeg sa nei. Men jeg kjente jo på at jeg skuffet noen, og det er ikke noen god følelse. Men jeg måtte velge hva jeg ville gjøre. Samtidig var det et valg jeg også tok for mine framtidige barn. Det er en verdi i å vokse opp på gård og bo på landet. Men det var ikke det jeg ville.

Hun ville jobbe på teater. På kunstskolen fikk hun praksisplass som rekvisitør på Det Norske Teatret. Det var en drøm som gikk i oppfyllelse.

Nødløsning som ble fast

En Midtsommernatts drøm. To uker før premiere. Jevnaker har praksisplass som rekvisitør. Så blir hennes mentor og læremester sykemeldt. Det er for kort tid til å få tak i en erstatter. 20 år gamle Jevnaker, praktikanten på stykket, blir nødløsningen. Det får briste eller bære. Det bar. Ett år senere ble hun fast ansatt.

– Jeg har alltid likt teater. Og jeg hadde vel et håp om å jobbe med det. Men jeg hadde jo ikke en plan om hva jeg skulle jobbe med. Jeg visste vel ikke hva en rekvisitør var før jeg kom hit. Men det traff noe i meg.

Det var en jobb hvor bondejenta kunne smelte sammen med finkulturen. Jevnakers hjerte og hender kunne være med på å bringe Garborg, Dostojevskij og Ibsen til scenen.

Hun fikk være med på å visualisere den kunstneriske ledelsens ideer. Være med på å gi liv til Evita, Romeo og Julie, og Bikubesong.

Hun må uten tvil ha vært dyktig. I tillegg til …

– Flaks. Det er jo ikke så mange jobber som blir ledige innenfor denne bransjen. Folk som blir ansatt på teatrene, slutter ikke før de må. Det er lite turnover. Jeg var utrolig heldig som fikk fast jobb så kjapt. Og så var det utrolig heldig at jeg fikk jobbe her. Det er så mange flotte folk – flinke folk – som jobber her. De er kunstnere. Jeg er jo egentlig bare en som fusker i faget, ler Jevnaker.

Saken fortsetter under bildet.

REKVISITØR: Henriette Jevnaker jobbet som rekvisitør på Det Norske Teatret. Hun tror ikke hun hadde ­fungert særlig godt som det i dag.

Ole Palmstrøm

Teaterrotte

En godt likt fusker, tydeligvis. Selv etter sju år som frikjøpt tillitsvalgt, som leder av Fagforbundet Teater og Scene – sju år utenfor teaterhusets vegger – er det ingenting som tyder på at det er en fremmed som er på besøk. Kollegaer kommer bort for å gratulere. For å slå av en prat. Jevnaker selv er nysgjerrig på hvordan det går når publikum må være hjemme. Hvordan det er å spille forestillinger for en korona-tom sal.

Du kan ta teaterrotta ut av teateret, men ikke teateret ut av rotta.

– Teaterrotte er en hedersbetegnelse. Når du får den betegnelsen for første gang, vet du at du er inne. At man er en ordentlig del av teatermiljøet.

Musiker: – Gjør som svenskene, legg deler av kulturbransjen under Næringsdepartementet

Ansvar for å si ja

Jevnaker snakker varmt om det å samarbeide for å visualisere en kunstnerisk idé. Om å jobbe sammen for å oppnå noe. Dialogen mellom regissør, de som står på scenen og de som er bak. Et trepartssamarbeid i miniatyr. Litt som godt fagforeningsarbeid.

– Jeg ble spurt. Og det blir man vel som oftest av en grunn.

Det var ikke sånn at Jevnaker higet etter å bli tillitsvalgt. Det bare ble sånn. Hun følte hun måtte si ja. At hun skyldte noen det.

– Som dame føler jeg at man ikke kan si nei. At man har et ansvar for dem som har tråkket opp stien før oss – og et ansvar for dem som kommer etter. Jeg har tre døtre og føler at jeg må si ja blant annet for dem. Så derfor har det blitt til at jeg har sagt ja.

Første kvinne

Ja til klubbstyret. Ja til å bli hovedtillitsvalgt. Ja til å sitte i foreningsstyret. Og ja til å bli leder av Fagforbundet Teater og Scene – den første kvinnelige lederen i foreningens 90 år lange historie.

– Da kan man i alle fall ikke si nei, fastslår Jevnaker.

Og selv om livet i teateret var spennende og interessant, angrer hun ikke. I løpet av sju år har hun vært med på å samle fire scenetekniske foreninger til en. Vært med på å få individualister til å trekke sceneteppet sammen.

Jevnaker konstaterer at det er en pussig sektor å være tillitsvalgt i.

– Samtidig er vi som jobber i teatrene, ikke så spesielle som vi tror. Etter at jeg kom inn i Fagforbundet, har jeg oppdaget at alle yrkesgrupper har sine særegenheter. Og likevel er det veldig mye likt.

For første gang krever Fagforbundet et toppverv i LO Stat. Henriette Jevnaker tar gjerne nestleder-vervet

Aldri si aldri

Jevnaker har beveget seg stadig lengre vekk fra Det Norske Teatret. Som foreningsleder hadde hun i det minste jevnlig kontakt med sine medlemmer. Som nestleder i LO Stat er hun enda lenger unna scenekanten. Enda lenger unna rekvisitør-håndverket. Så langt unna at hun må erkjenne at det ikke er sikkert det er noen vei tilbake – selv om hun fortsatt er ansatt der.

Teaterrotta har mistet litt av sansene.

– Jeg er blitt en jævlig dårlig rekvisitør. Det er det ikke noen tvil om. Jeg var skikkelig stolt over jobben min. Glad i den. Men skulle jeg kommet tilbake nå, hadde jeg vært nervøs. Timingen man må ha, er borte. Men man skal aldri si aldri. Det var jo ikke sånn at jeg tok disse vervene fordi jeg ikke likte jobben min, understreker Jevnaker.

Premierenerver

For hun må innrømme hun av og til savner trykket og magien før forestilling. Og ikke minst savner hun folkene. Og kanskje savner hun også å høre applausen fra salen etter forestilling.

Et lite paradoks er det: At hun som har jobbet i en bransje hvor applausen er en liten del av bonusen, ikke fikk en sjelden mulighet til å oppleve applaus selv.

På grunn av koronapandemien ble også valgene til LO Stat flyttet, fra Kartellkonferansen på Gol til de mer stusslige digitale møtesalene. Bare litt spinkel klapping var å høre fra PC-høyttalerne da hun valgt.

– De prøvde så godt de kunne. Men det var tamme greier. Jeg må innrømme det. Det fjernet likevel ikke det fine med det å bli valgt. Noe som man ikke får når man blir ansatt. Det gir en forankring, en kraft og en motivasjon, sier Jevnaker.

Og så innrømmer hun at det var litt som i teateret før forestilling.

– Den siste uka før valget synes jeg var utrolig spennende. Jeg må innrømme at jeg hadde skikkelig premierenerver.