ANNE SIRI RENÅ

anne.siri.rena@lomedia.no

Folkets Hus sto i kok denne oktoberdagen i 1989. Tilrop og buing fulgte den åpne kampvoteringen om ledervervet.

Dramaet på Landsorganisasjonen i Norges 27. ordinære kongress ble kringkastet, og ifølge politisk kommentator Magnus Takvam i NRK hersket "vilt kaos".

Forsøkene på å roe ned forsamlingen var så krevende at møtedirigenten brakk klubba.

Sviktet av sin mann og en kvinne

Lederkampen sto mellom Yngve Hågensen og Nils Totland. Vant sistnevnte, kunne ikke Esther Marie Kostøl vinne nestledervervet, fordi de begge kom fra Statstjenestemannskartellet, dagens LO Stat.

Jan Werner Hansen ledet Norsk Tjenestemannslag (NTL), det største forbundet i kartellet, og gikk på talerstolen for sin kandidat Totland.

Hågensen fikk til sist et klart flertall, med 193 mot 121 stemmer.

Deretter et historisk øyeblikk – LO valgte sin aller første kvinnelige nestleder.

Da hadde Liv Nilsson, leder i Norsk Kommuneforbund (nå Fagforbundet), sagt fra talerstolen at ingen kvinne her var god nok til å bli nestleder.

– Nils Totland var hennes kandidat, ok. Men måten hun formulerte dette på var ikke hyggelig, kommenterer Kostøl 25 år etterpå.

Han: – Utmerket!

– Etter det hele var over, hva synes du om at hun ble valgt?

– Det var helt utmerket! sier Jan Werner Hansen i dag.

– Jeg kan ikke love revolusjon, men det skal merkes, uttalte Esther Kostøl til ukebladet Kvinner og Klær etter valget.

– Satte du spor etter deg?

– I all ubeskjedenhet, ja, sier Kostøl.

Likestillings- og familiepolitikk og kampen mot barnearbeid er de sakene hun ser tilbake på som de viktigste i den sammenhengen.

Ingen hjemme hos-reportasje

Paret sitter ved siden av hverandre i en sofa. Ikke deres egen, på Skullerud i Oslo, men innenfor den lille kjøkkenkroken hos NTL i Møllergata 10 ved Youngstorget, her de begge en gang jobbet.

Esther Kostøl er for lengst ferdig med hjemme hos-reportasjer.

Som ny nestleder i 1989 sa hun ja til det meste, inviterte journalister hjem og til hytta på Lindøya i Oslofjorden.

Nå vil hun helst sitte et sted fritt for private eiendeler.

– Det var et voldsomt styr. Yngve (Hågensen, red.anm.) var opptatt av at jeg skulle synes, og jeg ble pushet ut på tv og radio. Tiden var kommet for å løfte fram en kvinne, forteller Kostøl.

Før hun ble valgt, gikk hun på LO-kongressens talerstol med disse ordene:

– Bli med meg på et maratonløp under et stort emne – familiepolitikk og likestilling.

Også delegatene som snakket varmt for henne fra talerstolen før det historiske valget, trakk særlig fram disse temaene, kommer det fram av møtereferatet fra 1989.

– Jeg «dilta» i rumpa på Esther

Bakerste benk i Folkets Hus på Youngstorget i 1974. Der møttes de for første gang. Det husket ikke Jan i ettertid, ifølge Esther.

Begge var gift på hver sin kant, med partnere som ikke forsto fagforeningsarbeidets karakter, de sene kveldene på kontoret, de lange helgene på seminar.

Siden skulle de krangle en tid over telefonen om hvem som hadde flest medlemmer i sitt område, hun som tillitsvalgt for NTL Forsvaret i Bergen, han i Oslo.

Eller var dette flørt?

Esther Kostøl hadde en mor som hjalp til da barna var små. Først takket hun nei til å bli NTL-sekretær på forbundskontoret i Oslo, tiden var ikke moden.

– Men så møtte jeg igjen han gubben der, da, sier Kostøl, og nikker skrått mot ektemannen.

Han forsto. Da sekretær-tilbudet som kom for andre gang i 1977, takket hun ja.

– Du kan si at jeg «dilta» i rumpa på Esther. Først var det konkurransen om medlemstall, så overtok jeg jobben hennes som forbundssekretær i NTL, forteller han, og fortsetter:

– Bevegelsen manglet tilstrekkelig med kvinner i viktige posisjoner, men de måtte også være dyktige for å bli tiltrodd verv. Etter min mening hadde Esther begge deler, sier han lunt.

– Du verden! utbryter hun, før hun skotter lett smigret bort på mannen.

I dag har de to 14 barnebarn og to oldebarn, alle dine og mine. De sier «våre», men å få noen sammen ble det ikke tid til.

Alt var ikke bedre før

– Det var en tid da vi var på jobb 24 timer i døgnet, forteller Jan Werner Hansen og ser seg om i lokalene, renovert siden han sluttet i 2000.

Lyse flater, brennende lys som står igjen på bordet etter de NTL-ansattes morgenkaffe.

– Under tarifforhandlingene hendte det en slang seg ned både på gulv og benk for en blund, minnes han.

Paret reiste gjerne sammen ned til byen om morgenen, kom som oftest hjem igjen til ulike tider om kvelden.

Begge skyver vekk tanken på all verbal juling som måtte tåles, alle de slitsomme arbeidsøktene. Det hørte med, men var underordnet.

At folk vegrer seg for å gå inn i tillitsverv er ikke noe nytt, sånn var det visst for 20 og 30 år siden også.

– Norsk Tjenestemannslag gjør klokt i å satse på ungdommen. Det er de nødt til hvis organisasjonen skal ha samme slagkraft som før, mener Hansen.

Talerstol i stua. Øving gjør mester

– Hva var hjertesaken din?

Spørsmålet stilles til Jan Werner, og Esther Kostøl ler.

– Hjertesaken hans? Det var vel ikke rare saken, det er jo meg, det! sier hun.

Han stopper henne ikke fra å le litt til.

Men det var faktisk flere saker; organisasjonsvirksomhet, utstrakt kontakt med medlemmer. Og Jan Werner Hansen skapte også kurs i taleteknikk.

– Det var artig å se hvordan flere underveis utviklet seg til å bli eminente talere, sier Hansen.

Selv øvde han ved å stille opp en kjøkkenstol i stua og fyre løs.

– Det forventes at organisasjonsfolk skal ha ordet i sin makt, og det er noe en må trene på, mener Hansen.

– Bena rista voldsomt under meg de første gangene. Alle må gjennom denne fasen, supplerer Kostøl.

Følte tenning fra første stund

Sin kvinnelige intuisjon har Esther Kostøl snakket om før. Den som fortalte henne når det var riktig å ta opp saker med ledelsen, og da LO-leder Yngve Hågensen spesielt.

– Vi hadde et utmerket forhold i en meget travel hverdag. Morgenmøtene våre la ofte prioriteringer for dagen. Nye saker burde helst taes opp når det en sjelden gang var rolig rundt oss, for å få best mulig gjennomslag for det en hadde på hjertet, mener Kostøl.

I tillegg til intuisjonen kom motet. For henne var det viktig å våge.

– Fra første stund følte jeg en tenning for dette arbeidet. Jeg tok utfordringene jeg fikk, og synes jeg kom rimelig godt ut av det.

Da Kostøl talte på LO-kongressen for 25 år siden, sa hun blant annet at Fremskrittspartiet ville sette hele likestillingspolitikken i revers, og at det like godt kunne hatt navnet "tilbakeskrittspartiet".

– Jeg akter ikke å bruke flere av mine kostbare minutter på ham og det partiet, sa hun, og siktet til leder Carl I. Hagen.

– Har LO fått gjennom nok på dette området?

– Vi har kommet langt, men mye gjenstår når en sammenligner såkalte manns- og kvinneyrker. Vi må få vurdert disse yrkene opp mot hverandre på en ordentlig måte, for det skal være jobben som bestemmer lønna, ikke kjønnet, sier Kostøl.

På 70-tallet argumenterte hun mot kjønnskvotering. Hun ville velges fordi hun var god nok, ikke fordi hun var kvinne. Nå mener hun kvotering er et viktig virkemiddel for å komme videre.

Reisen til India og kampen mot barnearbeid

I det hele tatt mener Esther Kostøl det stadig behøves et våkent øye på utviklingen, både innad i LO og i samfunnet for øvrig. Ting må ikke settes i revers.

Ifølge ILO (FNs arbeidsorganisasjon) er det i dag 168 millioner barnearbeidere rundt om i verden. I 2000 var tallet 78 millioner høyere.

LO og Norges Fredsråd arrangerte i år fakkeltog i Oslo-gatene for å hylle fredsprisvinnerne. En av dem, Indiske Kailash Satyarthi, har bidratt til internasjonale konvensjoner om barns rettigheter og er sentral i kampen mot nettopp barnearbeid.

I 1987, som LO-sekretær, reiste Kostøl på seminar i India. Hun fikk se barnearbeidet med egne øyne, tok med seg inntrykkene hjem igjen og bidro til å gjøre dem om til politikk. Temaet ble satt høyt oppe på LOs politiske dagsorden.

– Det er jeg svært stolt av, kommenterer hun.

Gitaren er lagt vekk for godt

Og så gitaren, da, som aldri var langt unna Jan Werner Hansen.

Han dro den fram til hverdags og fest, helt til en middels stor stein en dag lå midt på sykkelstien på Rallarvegen og ropte "Jan, kom her"!

På sykkeltur sammen med en gjeng andre var han så uheldig å lystre steinen. Falt av, brakk begge armene, bristet ryggen på to steder.

Han måtte parkere både gitar og sykkel, for armene vil ikke bli helt seg selv igjen. Tross alt hadde han englevakt, mener han.

Kullet tar slutt, jorda må leve

Da ekteparet gjestet NTLs ukelange landsmøte i november, var klima og miljø et av de store temaene. Så stort at Anita Solhaug, avtroppende nestleder, kommenterte at hun trodde hun deltok på et møte i Miljøpartiet De Grønne-regi.

– Hva synes dere om NTLs arbeid på dette feltet?

– Det er helt topp! sier de, omtrent samstemte fra sofaen.

Hele 19 ganger ble Esther Kostøl gjenvalgt som styremedlem i det heleide statlige gruveselskapet Store Norske på Svalbard. Hundre ansatte ble denne høsten varslet oppsagt, og det ser mørkt ut videre.

Gruvedrift har miljøverstingstempel på seg.

– Nyheten var ikke uventet. Det er leit for dem som har hele livet knytta til gruvevirksomheten, men til sist vil det uansett ikke være mer å hente opp, mener Esther Kostøl.

Parkeringa løper ut. Og tidene forandrer seg, i alle fall litt.