Anders Hauge-Eltvik

anders@lomedia.no

Forrige uke la Holden-utvalget fram sin rapport, som har sett på hvordan måten Norge gjennomfører lønnsoppgjørene fungerer. Hovedkonklusjonen i utredningen er at frontfagsmodellen virker godt og bør videreføres.

Frontfagsmodellen er det systemet vi har for lønnsdannelse i Norge, der lønnsforhandlingene i eksportindustrien kommer først.

Resultat i disse forhandlingene danner den økonomiske rammen for resten av lønnsoppgjørene.

Tanken bak frontfagsmodellen er at dersom andre bransjer øker sine lønnstillegg mer enn frontfaget, vil det legge press på konkurranseutsatte næringer og drive opp lønnsnivået der. Det kan gjøre at norske virksomheter taper i konkurransen utlandet.

NTL enige

Nestleder Ellen Dalen i Norsk Tjenestemannslag støtter konklusjonene fra utvalget.

– Det er enten frontfaget, eller «alles kamp mot alle». En frontfagsmodell der vi får koordinert lønnsutviklingen er helt klart å foretrekke, understreker hun.

Samtidig sier hun det er viktig at frontfaget ikke fungerer som et tak, og at offentlig sektor må henge med den reelle lønnsutviklingen i industrien.

Men hun ser likevel faresignaler:

– Lønnsandelen i Norge har gått ned de siste ti årene, noe som selvsagt er veldig uheldig. Det er viktig å sikre arbeidstakernes andel av verdiskapingen, hvis ikke svekkes oppslutningen om modellen, sier hun.

Lønnsandelen er andelen av verdiskapningen som går til arbeidstakerne, framfor til bedriftseierne.

Dalen påpeker også at det går for seint på områder som likelønn og at kvinner skal tjene det samme som menn.

– Det er mulig å sikre dette gjennom frontfagsmodellen, om partene prioriterer det. Men det går for treigt, sier Dalen.

For NTL er det selvfølgelig viktig at deres områder holder følge med lønnsutviklinga i frontfaget.

– Vi krever ingen endringer i modellen, men vi må sikre at statens lønnsutvikling holder tritt med industrien, inkludert funksjonærene. Det er en kamp som skjer i forhandlingene, og forutsetter ingen endringer i modellen.

Avviser mindretallsmerknadene

I utvalget skilte medlemmene fra Unio og Akademikerne seg fra resten av medlemmene med en egen mindretallsmerknad. Der skriver de blant annet:

• «I konkurransen om arbeidskraft, er det viktig at lønn benyttes i større grad som virkemiddel».

• «Unio og Akademikerne viser til at fleksibiliteten i frontfagsmodellen innebærer at det er rom for ulike økonomiske rammer i ulike forhandlingsområder».

• «Det er ikke uvanlig i norsk arbeidsliv at det er ulike tariffavtaler innenfor samme sektor.»

• «Særlig i offentlig sektor er det en sammenpresset lønnsstruktur, og høyere utdannede i offentlig sektor sakker akterut lønnsmessig sammenlignet med tilsvarende grupper i privat sektor.»

Dalen er kritisk til mindretallsmerknadene.

– En sammenpresset lønnsstruktur er positivt og ikke må fremstilles som et hinder for lønnsutviklingen til arbeidstakere med høyere utdanning. De fleste av disse befinner seg i et lønnsmessig mellomsjiktet som også vil tjene på at midlene omfordeles fra de som ligger i toppen, sier Dalen.

Akademikerne og Unio ønsker en større grad av lokal lønnsdannelse i staten for å hindre sammenpresset lønnsstruktur og for å løse utfordringer til blant annet likelønn.

Vil ha samling om kollektive rettigheter

Dalen avviser også at mer lokal lønnsdannelse kan løse utfordringene med likelønn, kvinnelønn og rekruttering.

– Det er ingen erfaringer eller tall som tyder på at de lokale parter er i stand til å sikre likelønn på den bedre måte enn de sentrale, mener Dalen. 

hun viser til en undersøkelse fra Kommunal- og distriktsdepartementet som viser at nesten halvparten av arbeidsgiverne svarer at likelønn ikke har vært et særskilt tema i lokale forhandlinger i 2022. Bare 17 prosent av arbeidsgiverne sier at de selv og Akademikerne og Unio i «stor grad» vektla likelønn i disse forhandlingene. 

– NTL ønsker ikke at inntektene skal styres av konkurranse. I staten finnes det egne forhandlingsløsninger for å rekruttere, de øvrige forhandlingene vil vi jobbe for at skal brukes for å nå overordna målsettinger om at alle skal ha lønnsutvikling, med en fordeling som bidrar til likestilling og små forskjeller. Dette er på ingen måte i strid med å sikre de 80 prosent av statens ansatte med høyere utdanning, sier hun. 

Hun synes også det er oppsiktsvekkende at de to hovedsammenslutningene fremhever punktet med ulike avtaler innen et tariffområde.

– Det håper jeg ikke betyr at de mener ulike tariffavtaler i staten er et mål i seg selv. Vi mener at statens ansatte bør ha likelydende avtaler, med sterke kollektive rettigheter, sier hun.