ANDERS HAUGE-ELTVIK

anders@lomedia.no

Akkurat nå foregår det et arbeid mellom staten og LO Stat, YS og Unio, som ser på hvordan lønns- og forhandlingssystemet i staten kan moderniseres.

Dette er en forlengelse av arbeidet som startet etter lønnsoppgjøret i 2016. Da ble det to hovedtariffavtaler i staten, én mellom Akademikerne og staten og tre likelydende mellom LO Stat, Unio og YS og staten.

Som en del av oppgjøret, ble partene enige om å sette i gang et arbeid som skulle modernisere og forenkle lønns- og forhandlingssystemet.

• Over 4000 statsansatte tjener mer enn stortingsrepresentantene

Rapport

I februar 2017 kom rapporten fra gruppa som hadde representanter fra alle partene. Den gikk gjennom dagens system, og skisserte tre alternativer, uten å anbefale noe.

Det ene alternativet gikk ut på å fortsette med dagens system, som har sentrale forhandlinger med generelle tillegg til alle, justeringsforhandlinger og lokale forhandlinger, med en del forenklinger.

Det andre alternativet var å gå over til lokalt fastsatte lønnssystem, der kun den økonomiske rammen ble avtalt sentralt. I et slikt system kan alt beregnes lokalt, og lønnsvekst og virketidspunkt avgjøres lokalt.

Det tredje alternativet gruppa diskuterte, var å lage et system som kombinerte noen sentralt fastsatte punkter og lokale fullmakter.

Fortsetter

Mellomoppgjøret i staten i 2017 ga ingen revolusjonerende endringer, utover små justeringer, som å fjerne lønnsrammer som ikke var i bruk lenger.

Statens tilbud var lenge å kun ha lokale forhandlinger og ingen sentrale tillegg. Det er det verste NTL og LO Stat kan tenke seg, da disse foretrekker størst mulig generelle tillegg.

De mener dette er den eneste måten å sikre alle en utvikling i lønna si, og mener at kun lokale tillegg vil gi noen få personer store lønnsøkninger, mens det store flertallet i realiteten går ned i lønn ettersom de ikke får tillegg som dekker inn prisveksten i samfunnet.

Akademikerne ble i sitt oppgjør enige med staten om å bare gi lokale tillegg, og de fjernet samtidig A-tabellen og gikk over til kronebeløp i stedet.

Fjorårets oppgjør for LO Stat, YS og Unio endte med at det ble gitt et lite generelt tillegg og et stort lokalt tillegg.

Partene ble igjen enige om å jobbe videre med modernisering av systemet, og at arbeidet skal bygge på den rapporten som kom for et drøyt år siden, i tillegg til protokolltilførselen fra fjorårets oppgjør.

Siden den gang har representanter fra hovedsammenslutningene og staten jobbet videre med hva som bør eller kan gjøres med lønns- og forhandlingssystemet. Statsoppgjøret vil i år starte 5. april.

LO Stat-leder Egil André Aas sin kommentar til arbeidet som pågår, er at dette er en utfordrende prosess, da de allerede opererer med to ulike avtaler i staten.

– Så gjenstår det å se om vi i arbeidet som pågår kan klare å finne noen fellesområder som gjør at vi bygger oss sammen, i stedet for at ulikhetene i fremtiden forsterkes, sier han.

• (November 17:) NTL UiO: – Arbeidsgiver tar ikke ansvar i lokale forhandlinger

Utålmodig

NTL-leder John Leirvaag mener staten gjør for lite mellom tariffoppgjørene for å få til en god prosess.

– Vi får ikke noe å tygge på fra staten. Det bekymrer meg. Det er vanskelig å vite hva staten ønsker seg, utover at de vil ha mest mulig penger fordelt lokalt, sier han.

For NTLs del er et generelt, sentralt tillegg viktig i tariffoppgjøret i vår, og å følge med på likelønnsutviklinga og sikre reallønnsvekst.

– Jeg synes det høres rart ut å lage et nytt system for 120 000 ansatte ved å snakke på seminar og ikke gå konkret til verks, sier han.

Idémyldring

Personaldirektør Gisle Norheim i staten forteller at han har hatt samlinger, møter og lunsj-til-lunsj-seminarer med lederne i hovedsammenslutningene.

– Dette har preg av å være idémyldring, stille spørsmål og utfordre hverandre. Vi sitter selvsagt ikke i forhandlinger om ting, det kommer senere, sier han.

Blant de tre alternativene som ble skissert fra utvalget i fjor, peker Norheim på «kombinasjonsalternativet» som en favoritt.

– Vi har signalisert til partene at vi ser for oss en kombinasjon mellom sentralt fastsatte standarder eller systemer, med betydelig mulighet for lokale tilpasninger og fleksibilitet, sier han.

Norheim peker på at staten består av rundt 200 virksomheter, og at disse varierer veldig i størrelse.

– Statlige arbeidsgivere sier de har behov for et sentralt system, slik at de ikke må finne opp alt fra bunnen selv. Men vi ønsker ikke at alle skal tvinges til å bruke sentrale systemer, derfor sier vi at det trengs lokale fullmakter for å tilpasse, sier han.

Norheim peker på ansiennitetsopprykk som et område der det kan gjøres lokale tilpasninger.

– Det er et veldig komplisert system i staten i dag, med cirka 40 lønnsrammer. Det er kanskje der det er mest behov for å gjøre lokale tilpasninger, sier han.

Lokale tillegg

Denne lokale handlefriheten gjenspeiles i statens ønske om å sende alle pengene i lønnsoppgjørene ut lokalt.

– Statens ønske er at så mye som mulig av den disponible rammen går til lokale forhandlinger. Det ligger mye lokal frihet i å forhandle om mer penger, sier Norheim.

Personaldirektøren er godt fornøyd med de endringene som har skjedd med avtalesystemet de siste par åra, og at partene har forplikta seg til videre modernisering. Han får tilbakemeldinger fra arbeidsgivere i staten om at de setter pris på handlefriheten, selv om det fra noen steder sies at det er krevende å forvalte to tariffavtaler.

– Men samlet sett er det verdt det, får vi tilbakemelding om. Når vi møter tillitsvalgte og ansatte, får vi forskjellige tilbakemeldinger. De man møter fra Akademikerne er veldig glade for at de har fått en egen avtale. Så kan det hende at kritikken er litt annerledes når man møter tillitsvalgte fra de tre andre hovedsammenslutningene, sier Norheim, som understreker at han ikke har et komplett bilde av hva tillitsvalgte og ansatte mener.

• (Oktober 17:) LO Stat-lederen har allerede begynt å blankpusse streikevåpenet foran vårens lønnsoppgjør
• (Mars 17:) Akademikerne med like krav som arbeidsgiver