ANDERS HAUGE-ELTVIK

anders@lomedia.no

De siste årene har tariffoppgjøret i staten vært preget av hvor mye av lønnstilleggene som skal fordeles sentralt eller lokalt. LO Stat og forbundene har ønsket at tilleggene skal gis sentralt, mens staten har ønsket alt til fordeling lokalt.

Lønnstrinn sakker akterut

Fordelingen har variert, og i fjor ble det gitt cirka halvparten sentralt og lokalt. Et annet år var cirka to tredeler lokale tillegg.

Her kan statsansatte bli tatt ut i streik fra fredag

Med et slikt utgangspunkt, er målet om å sikre kjøpekraften til alle vanskeligere å oppnå. Om man ikke får store nok lokale tillegg, taper man kjøpekraft.

Konsumprisindeksen har steget med 10,6 prosent mellom 2014 og 2018. Ettersom de sentrale tilleggene på lønnstabellen har vært relativt små, har ikke lønnstrinnene fulgt med prisutviklingen. Prisene har steget tre ganger så raskt som lønna på lønnstrinnene, og det betyr at hver enkelt statsansatt må ha steget flere lønnstrinn for å ikke ha tapt kjøpekraft.

To krav er ekstra viktige for LO Stat i statsoppgjøret

NTL har beregnet for Frifagbevegelse hvor mange lønnstrinn en statsansatt må ha fått siden 2014 fram til oppgjøret i fjor for å ha beholdt kjøpekraften sin, med forskjellige utgangspunktpunkt:

Lønnstrinn 40: 5 trinn
Lønnstrinn 50: 4 trinn
Lønnstrinn 60: 4 trinn
Lønnstrinn 70: 4 trinn

– Ikke mulig å reparere

Leder Natalia Zubillaga i NTL Universitetet i Oslo har lang erfaring med lokale forhandlinger og er kritisk til utviklingen i tariffpolitikken til staten. Lokalt jobber NTL UiO hardt for å sikre alle medlemmene, og sikrer at rundt halvparten av deres medlemmer får tillegg i de lokale forhandlingene. Ifølge henne er situasjonen verre for alle ansatte på UiO, ettersom bare 27 prosent av de får tillegg.

– Det er ikke mulig å kompensere for mindre generelle tillegg i det sentrale oppgjøret gjennom lokale forhandlinger. Årsaken er at ikke alle får tillegg lokalt, sier hun.

Saken fortsetter under bildet.

Zubillaga forteller at fra år til år handler det om å løfte de som ikke fikk sist. Samtidig bemerker hun at arbeidsgiver gir god drahjelp i å sikre lønnsutviklinga til de høytlønte.

– Lokale lønnsforhandlinger er ikke lenger et supplement til sentrale oppgjør der alle får gjennom generelle tillegg på lønnstabellen. Stor pott lokalt betyr at vi må ta større ansvar for fordelingen. Der er ikke arbeidsgiver, de bruker fortsatt i stor grad de lokale lønnsforhandlingene som arena for belønning av enkeltindivider, ikke utjevning, sier hun, og legger til at NTL bruker mye forhandlingsmakt for at forhandlingsresultatet skal få en profil som samsvarer med den inntektsfordelinga de ønsker i samfunnet.

DEBATTINNLEGG: «Lik lønnsvekst til alle statsansatte»

– Selv om vi klarer å forhandle frem gode resultater innenfor alle stillingskoder vi organiserer, vil lokale forhandlinger aldri virke utjevnende. De har alltid skapt større forskjeller lokalt, sier Zubillaga.

På sikt er hun bekymret for lønnsnivået i staten. Når en stadig større del av lønnsveksten skjer som lokale og, med det personlige, tillegg, sakker lønnstrinnene på lønnstabellen etter.

– Selv om mange lokalt gir det de kaller «generelle lokale tillegg», som gis til alle innenfor en virksomhet, er dette i realiteten personlige og individuelle tillegg, sier hun.

Når personer slutter og nye skal ansettes, tar de da utgangspunkt i lønnstabellen. Da er det et problem for lønnsnivået i staten hvis tilleggene ikke er gitt på lønnstrinnene i tabellen, gjennom sentrale forhandlinger.

– Pengene følger personer, og blir ikke værende på lønnstabellen. På sikt vil det ramme alle i staten, sier hun, og legger til at dette kan skape større lønnsforskjeller mellom virksomhetene i staten.