Skatteoppkrevere, «skrivedamer» og fyrbøtere var med fra start: Her er historien om NTLs spede begynnelse

Anders Hauge-Eltvik

anders@lomedia.no

Norsk Tjenestemannslag ble stiftet 1. november 1947 og feirer dermed 75-årsjubileum i år. Forbundet kunne egentlig ha vært noen år eldre. Navnet ble nemlig lansert allerede i 1939, og det var satt i gang et arbeid som skulle utrede mulighetene for å danne et eget forbund for de statsansatte.

Et møte som skulle forberede dannelsen av Norsk Tjenestemannslag, var planlagt 10. april 1940, men det måtte av åpenbare grunner avlyses. Arbeidet ble dermed mange år forsinket.

Henger etter på lønn: Nav-ansatt Lillian er skuffet på vegne av de statsansatte: – Utrolig urettferdig

Tomrom i staten

Ønsket om at LO skulle ha et forbund for de statsansatte var til stede allerede lenge før krigen. I 1919 gikk Norsk Jernbaneforbund, Norsk Lokomotivmannsforbund og Norsk Postforbund inn i LO. Dette var statsansatte medlemmer og utgjorde store grupper.

Samtidig vokste staten. Fra å være mange embetsmenn ble det etter hvert flere tjenestemenn som identifiserte seg mer som arbeidstakere. Flere organiserte seg, og den første sammenslutningen ble uavhengige STAFO, som ble stiftet i 1923. Dette forbundet finnes fortsatt i dag og er en del av YS.

Gjennom siste halvdel av 1930-tallet var det sonderinger mellom LO og STAFO, med tanke på at de skulle bli en del av LO. Det endte med at STAFO takket nei til LO. Årsakene som ble pekt på ifølge NTL-historieboken Samling og strid, var LOs tilknytning til Arbeiderpartiet og økning i kontingenten. Forfatter Jan Messel skriver i boken at den reelle grunnen like godt kunne være at STAFO ikke ville risikere å bli splittet opp i andre forbund der LO allerede organiserte.

Konklusjonen skal ha skapt bitterhet på begge sider, men sentrale personer i LO gikk videre med egne planer om et forbund for de ansatte i staten.

Fikk du med deg denne? De har passet på norske arbeidsfolk i 125 år. Her er historien om Arbeidstilsynet

Gjenreising og vekst

Under krigen ble LO tatt over av okkupasjonsmakten, og det ble ikke gjort noe mer med opprettelsen av et statsforbund. Etter krigen var imidlertid behovet stort. Tallet på statsansatte hadde økt fra 70.000 i 1939 til nesten 110.000 i 1946.

Rettsoppgjøret, avviklingen av okkupasjonsstyret og gjenreisingen av Norge skapte nye institusjoner og behov for arbeidskraft. Samtidig ble nye grupper ansatt i staten. Departementene hadde for eksempel vært dominert av jurister, og rundt 80 prosent av de ansatte hadde høyere utdanning. I perioden etter krigen ble det ansatt mange uten høyere utdanning. I tillegg hadde stadig flere av de nyansatte tilknytning til arbeiderbevegelsen.

Utover høsten 1945 og vinteren 1946 fikk LO og Statstjenestemannskartellet (i dag LO Stat) stadig flere henvendelser fra statsansatte som ønsket medlemskap i LO.

Det var først da Den Norske Fyrbetjentforening tok kontakt og ba om medlemskap nyttårsaften 1945, at noe begynte å skje. De ble en avdeling av Norsk Telegraf- og Telefonforbund. Samtidig begynte de ansatte i sentraladministrasjonen å jobbe for en fagforening som skulle tilslutte seg LO. Det ble i januar 1947 dannet en komité som skulle forberede en samleforening i sentraladministrasjonen, som etter hvert utviklet seg til å bli et utvalg som jobbet for å danne et statsforbund.

Slutt på fyrbøteryrket: Frank Otto Røiseland kan være Norges siste fyrvokter

LOGO-KONKURRANSE: NTL utlyste en konkurranse i 1948 om utforming av emblem for forbundet. Vinnerforslaget har stått last og brast med forbundet til i dag, og ble laget av Henning Paulsen fra Statens Sjøkartverk.

Faksimile, Samling og strid

Opprettelsen

Dette forbundsutvalget kalte i august inn til et konstituerende landsmøte for Norsk Tjenestemannslag 31. oktober og 1. november 1947. Det ble avholdt i Prøvesalen i Folketeateret, og det var 26 delegater på landsmøtet. Inkludert gjester var det ikke mer enn 40 personer til stede.

Men det var mer enn nok for å danne Norsk Tjenestemannslag, som på det tidspunkt hadde 835 medlemmer og ti foreninger. Optimismen var stor, og delegatene regnet med medlemsvekst. Men det var også usikkerhet. Einar Gerhardsen var visstnok skeptisk til at det nå ville bli uro og konkurranse om organiseringen i staten.

LO var heller ikke så engasjert og sendte nestformannen til landsmøtet i stedet for lederen Konrad Nordahl. På landsmøtet var det ingen diskusjon om navnevalget. Men to spørsmål skapte debatt. Det ene var nivået på kontingenten. Forslaget lå mye høyere enn det STAFO hadde. Satsen ble tatt noe ned, men likevel var den vesentlig høyere enn kontingenten til konkurrenten.

Valget av leder skapte imidlertid de største problemene. I forberedelsene hadde Rasmus Nordbø blitt lansert som forbundsleder, og var klar til å bli valgt. Men to dager før landsmøtet ble han statssekretær i Landbruksdepartementet og dermed uaktuell.

Flere navn ble lansert, og flere ville ikke stille, så til slutt var det Reidar Gigernes fra Sentraladministrasjonens Tjenestemannslag som ble valgt. Han var ung og hadde lite organisasjonserfaring. Løsningen ble dermed å velge David Anthonisen til nestformann. Han hadde bred erfaring fra Jernbaneforbundet og ble ulønnet nestleder.

Fra første stund organiserte NTL statsansatte på samme måte som vi kjenner i dag. Det var direktører og «skrivedamer». Det var byråkrater, oppsynsfunksjonærer på vintersildfisket med 18-timers arbeidsdager og domkirkearbeiderne ved Nidarosdomen. Og nå var alt klart for en voldsom vekst.

Kilde: Samling og strid,
Norsk Tjenestemannslag 1947 til 1997
av Jan Messel