NINA HANSSEN

nina.hanssen@lomedia.no

For de to NTL-organiserte deltidsarbeidene er det helt uforståelig at menn skal tjene mer enn kvinner i arbeidslivet. Men fortsatt er det slik i Norge at kvinners inntekt er lavere enn mennenes.

Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) ble lønnsforskjellene mellom kvinner og menn redusert fra 2017 til 2018.

I år er det 60 år siden Norge vedtok lik lønn for likt arbeid: Hvorfor får vi ikke tettet lønnsgapet mellom kjønnene?

Betalt lunsj

Både Marie og Håvard er på lønnstrinn 42 i staten. De to unge deltidsarbeideren studerer begge ved siden av og for dem er inntekten fra stillingen i SV-info et kjærkomment tillegg til studielånet.

Bruttolønn for 20 prosentstillingen i lønnstrinn 42 utgjør 6523,40 kroner, i tillegg til at de har betalt lunsj mot at de er tilgjengelige. De veileder bachelorstudenter med det meste praktiske og gjør samme jobb.

Begge kaller seg feminister og er direkte opprørt over at mannlige professorer skal stikke av med størstedelen av den lokale potten til fordeling ved arbeidsplassen og at ikke kvinnene får sin del av potten.

ph

– Jeg synes det er dypt urettferdig at menn skal ha mer betalt for samme jobb som kvinner, slår den unge mannen fast.

Sagbakken Saanum er både aktiv i NTL Ung ved universitetet og sitter også i sentralstyret til AUF. Han har alltid vært opptatt av likestilling og likelønn.

– Ja, det virker jo helt sykt at man skal ha mindre betalt fordi man er feil kjønn, sier Sørhaug og rister på hodet.

Hun har jobbet ved universitetet i tre år, men selv om hun også lærer opp nyansatte og har bygd opp kompetanse på feltet har hun aldri fått tilbud om ekstra betaling utover lønnstrinnet. Sørhaug mener fagforeningene har en viktig rolle i lønnsoppgjørene ved å sette det på dagsorden og er glad for at NTL er pådrivere i dette arbeidet.

For henne er kampen for rettferdig lønn og arbeidsvilkår viktig og hun har fulgt likelønnskampen på Island med stor interesse.

– Jeg synes også den norske likelønnsaksjonen er på sin plass for å få fortgang i dette arbeidet, sier hun.

– Det er jo et paradoks her vi sitter på Blindern, at i Norge er det flest kvinner som tar høyere utdanning, men når vi er ferdig med utdanninga kommer allikevel mennene til å tjene mer, sier hun.

I 2018 utgjorde gjennomsnittslønnen for kvinner 88,5 prosent av heltidsansatte menn. For heltids- og deltidsansatte samlet, var kvinners lønn kun 87,1 prosent av menns lønn.

SSBs statistikker viser også at lønnsforskjellen er minst når de ansatte er i tyveårene og at den stiger, jo eldre de ansatte blir.

Strukturelt

Universitetet i Oslo er en av de største forhandlingsstedene i staten. I 2018 var den lokale potten på litt under 60 millioner kroner.

For begge ungdommene har det vært en selvfølge å melde seg inn i NTL mens de holder til ved universitetet og er glad for at deres lokale leder Natalia Zubillaga engasjerer seg i likelønnskampen.

To krav blir ekstra viktige for LO Stat i statsoppgjøret

– At kvinners inntekt fortsatt er 87 prosent av menns, er nedslående. Det viser at likelønnskampen absolutt ikke har kommet langt nok. Jeg frykter at lønnsforskjellene vil øke fremover, sier hun.

Det tror hun skyldes flere forhold. Mange av de er strukturelle, politiske forhold som gjør at mange kvinner jobber deltid, er midlertidig ansatt og at økt konkurranse og privatisering fører til at lønnsforskjellene øker.

Zubillaga tror også at presset på velferdsstaten og fellesskapsløsninger hemmer kampen for likelønn.

– En viktig forutsetning for å få tettet igjen likelønnsgapet, er at lønnsdannelsen skjer sentralt, sier hun.

Saken fortsetter under bildet.

Natalia Zubillaga, leder av NTLs avdeling på Universitetet i Oslo.

Anne Siri Renå

Mannlige professorer

Zubillaga sier at NTL bruker veldig mye forhandlingsmakt på å sikre at kvinnene som jobber på institusjonen skal få sin rettmessige del av lønnsmassen.

– Vi bruker også mye tid på likelønn i forberedelsene og har dette som et klart krav og profil – for eksempel ser vi på hvordan kvinner er plassert sammenlignet med menn innenfor samme stillingskoder. Og i hvilke stillingskoder kvinner er plassert i, og løfter disse, sier hun.

Men hun innrømmer at det ikke alltid er like lett å få gjennomslag for dette lokalt.

– I 2016 ble kvinneprofilen enda dårligere på UiO fordi i Akademikernes forhandlinger var det de mannlige professorene, først og fremst i medisin, som fikk mest. Og sånn kan vi ikke ha det hvis vi mener alvor med at vi skal oppnå likelønn, sier hun.

Kamp om tariffavtale

I staten i dag står i en kamp om hva tariffavtalen skal være, hvor og hvordan lønnsdannelsen skal skje, og ikke minst hvor forhandlingsmakta skal ligge. Natalia Zubillaga i NTLs UiO er bekymret for denne utviklingen.

– Det vi risikerer er en avvikling av sentrale partenes muligheter til å sikre lønnsutvikling for alle ansatte i staten gjennom generelle tillegg på lønnstabellen. Det er et essensielt virkemiddel for å kunne løfte lavtlønte, sikre en sammenpresset lønnsstruktur og ikke minst, sikre likelønn, sier hun.

ph

Zubillaga sier de store lokale pottene i staten er skumle:

– Da er ikke lokale lønnsforhandlinger lenger et supplement til de sentrale forhandlingene, men at mesteparten av lønnsdannelsen skjer lokalt. Og lokalt møter vi en arbeidsgiver som først og fremst er interessert i å ivareta enkeltindivider og der fordelingsperspektivet blir helt borte, sukker hun.

«Stabilt, godt humør»

Zubillaga er bekymret for at lokal arbeidsgiver ønsker å bruke lønn som et styringsverktøy, hvor det er den enkeltes prestasjoner som skal belønnes, da er det ikke rom for overordna mål, som for eksempel likelønn.

Hun mener en oppsplitting av avtaleverket og mer penger til lokale forhandlinger på individnivå gjør det vanskeligere for lokale tillitsvalgte.

– Vi skal da sitte og forhandle om lønn uten streikerett. Da kan arbeidsgiver tillatte seg å møte våre argumenter om oppgaver, ansvarsnivå og ansiennitet med argumenter som «stabilt, godt humør» og «positiv og blid». Dette blir det ikke likelønn av, sier Zubillaga.

Hun er overbevist om at kollektive tariffavtaler er det viktigste redskapet i likelønnkampen.

– Kollektive avtaler og sentralisert lønnsdannelse er de viktigste virkemidlene og de beste garantistene for likelønn, mener hun.