Anders Hauge-Eltvik

anders@lomedia.no

72 000 nordmenn har verger administrert av Fylkesmannen fordi de trenger hjelp til å ivareta de mest grunnleggende interessene sine.

De offentlig oppnevnte vergene tar hånd om disse menneskene, som trenger bistand med blant annet å betale regninger, sende søknader og holde kontakt med offentlige instanser.

Flere verger har den siste tiden organisert seg i NTL for å forsøke å få bedre betingelser. Kompensasjonen har stått stille siden 2013, og staten, som er oppdragsgiver, betaler ikke for forsikringer eller pensjon.

Viktig oppgave

Jan Erik Wilhelmsen, Stephan Ibsen og Jan Harsem er tre av dem som nå har organisert seg i NTL. De startet som verger ut ifra et ønske om å hjelpe mennesker. For Wilhelmsen og Ibsen utgjør vergemål en betydelig del av arbeidsuka, mens Harsem har trappet noe ned.

– Jeg startet som verge for 12 år siden fordi jeg ville se landet fra en annen vinkel. Det har vært en interessant reise og en spennende jobb. Men det henger lenge i når noen dør på grunn av en feil man gjør. Det er knapt til å unngå i denne jobben, fordi det er en veldig utsatt gruppe vi jobber for, sier Wilhelmsen.

Ibsen karakteriserer jobben som «svært givende».

– Min inngang var at jeg ønsket å bidra til fellesskapet. I hverdagen opplever jeg alt fra å være en drittsekk for dem som synes jeg gir dem for lite penger, til å få ros for at jeg er den beste personen som har inntruffet i livet til den enkelte. Det svinger helt fra ytterkantene, sier han.

Trange rammer

Felles for dem alle er at de mener ordningen i dag legger opp til for lite tid med vergehaverne, og at det betales for dårlig.

– De fleste av mine vergehavere har en eller annen lidelse. Enten innenfor demensspekteret, innen alle slags former for psykiske lidelser, spillavhengighet eller rusavhengighet, sier Ibsen.

En del av en verges oppgaver er å finne ut hva vergehavers «reelle vilje» er. Altså hva vedkommende egentlig ønsker, uten at dette blir påvirket av avhengighet, sykdom eller kortsiktige ideer.

– I hverdagen får jeg mange telefoner fra en del av dem som spør om de kan få mer penger. Da må jeg spørre meg om dette egentlig er det vedkommende ønsker, ut ifra det vi har avtalt tidligere, sier Ibsen.

Wilhelmsen forklarer systemet vergene jobber i: Enten velger man en fast sats for vergeoppdraget. Eller så leverer man timelister med samme sats. Han sier det ikke er mulig å få noen effektiv drift med timelister, og dermed er standarden med fast sats det vanlige.

Fast sats bygget i 2013 på 25 timer à 400 kroner per år – som næringsinntekt.

– Når vi må stramme inn på tidsbruken, blir det færre timer til å bli kjent med klienten vår. Vi skal ta avgjørelser på vegne av dem, og så langt som mulig skal de være identiske med det klienten selv ville bestemt. Da trenger man litt tid over noen kaffekopper med vergehaver, sier Wilhelmsen.

Mange brev

Wilhelmsen har 43 personer han er verge for og Ibsen 52. De sier de burde hatt mange flere for å kunne hatt en levbar inntekt.

De forteller at en vanlig dag starter med noen telefoner fra vergehavere under frokosten. Etter hvert må de gå igjennom posten. Alle brev fra det offentlige eller kreditorer sendes til vergene.

– Å få omadressert alle gjeldskrav har ofte en god psykisk effekt på disse personene. De får ikke så mange sinte brev lenger, sier Wilhelmsen.

Vergene betaler regninger og prioriterer hva som skal tas først: husleie, strøm, lege og apotek betales før det settes av penger til livsopphold. Vergene bekrefter at de er veldig glade i avtalegiro og e-faktura.

– Men det er også oppgaver knyttet til personlige interesser, som kommunikasjon med offentlige instanser, søknadsskriving og salg av eiendom, sier Ibsen.

Harsem mener kommunale enheter bør ha bedre kunnskap om hvilke tjenester som er et kommunalt lovpålagt ansvar, og hva som kan forventes av en verge. Verger møter forventninger om å gjøre flere oppgaver enn det som ligger i mandatet fra Fylkesmannen, forteller han.

– Det er kommunens ansvar at person i en gitt situasjon kommer seg til lege eller spesialist, men jeg har vært i dilemmaer der jeg følger vedkommende, selv om det er utenfor vergeoppdraget, konstaterer han.

Staten bestiller

Det er fylkesmennene som administrerer ordningen med verger. De får den faste summen, og så må de dekke alt selv.

– Pensjonsordning, husleie og telefon. Sykepenger finnes ikke, ramser Ibsen opp.

– Skal jeg ha samme lønn som sønnen min som er snekker, må jeg nok ha tre ganger så mange vergehavere som i dag, sier Wilhelmsen.

De driver vergeaktiviteten som enkeltpersonforetak eller egne aksjeselskaper, og får dermed ingen av de rettighetene vanlig ansatte har.

– Vi må få en justering av satsene, og staten må dekke forsikringene våre. Dette er jo en forsikring staten selv mener vi må ha og som i hovedsak sikrer vergehaver. Om det ikke blir orden på dette, må vi bli ansatt i staten i stedet, sier Wilhelmsen.

Vergene har verken lønnsjustering eller ansiennitetstillegg.

– Jeg mener det er fair å få en justering av lønna etter prisveksten hvert år. Det er vanlig ellers i samfunnet. Og så mangler det et system for ansiennitet. Man får lik betaling om man har holdt på med dette i ti år eller er helt ny, sier Ibsen.

De spør seg om noen private bedrifter kunne hatt et sånt kontraktsforhold til sine leverandører. Om det ikke blir bedre, spår de at mange faste verger med bred erfaring og kompetanse slutter.

Liv eller død

Wilhelmsen illustrerer situasjonen med en person han tok over som verge for. Der hadde en advokat utført de samme oppgavene for rundt 65 000 kroner i året. Som offentlig oppnevnt verge fikk Wilhelmsen 11 000.

– Om jeg ser at en vergehaver over tid trenger så mye oppfølging at de 25 timene blir altfor lite, må jeg tre ut av vergemålet. Det er noen som mener frivilligheten skal ta seg av dette. Men du kan ikke forvente at de svakeste i samfunnet skal overleve på frivilligheten. For flere av mine klienter handler arbeidet jeg gjør om liv eller død, sier Wilhelmsen.