Av Karin Sveen

Her om dagen gikk ei leilighet på 57 kvadrat for 5 millioner i Oslo. Hvem har råd til dette? De som ikke har det, får heller leie eller finne seg bolig utafor byen, flirer meklerne. Kort og godt!

Vi får stadig høre at det ikke er en «menneskerett» å bo i by, en latterlig uttalelse. Rett nok går en gård for samme pris som ei toroms i hovedstaden, men du må være storbonde for å leve av landbruk. Dessuten forsvinner arbeidsplassene i distrikts-Norge, så hva skal vi gjøre der? Konklusjon: Ikke kan en bo på bygda, og byene er bare for de pengesterke. Hvor skal folk flest stues inn? I forsteder så klart, i øde sovebyer som i Junaiten.

Det høres ut som vi er rammet av skjebnen og ikke av politikk. Liv Signe Navarsete smiler bare blekt, mens SV er for tannløst til å smile og Arbeiderpartiets mantra er å se framover. Men mot hva da? Mot at 57 kvadrat en vakker dag skal koste ti millioner?

Det verste som har skjedd norsk boligpolitikk, inntraff i 1981. Da gjorde regjeringa Willoch det mulig å selge borettslagsleiligheter til markedspris. For var det ikke urettferdig at vi i borettslaga ikke fikk like mye for boligen som en gjorde på det private markedet? Jooo! Willoch framstilte den nye boligpolitikken som en overdådig gave til det arbeidende folk, og det var ikke mange som mukket heller. Så begynte pengegaloppen, og siden har ingen dratt i tømmene.

Opprettelsen av Husbanken og boligsamvirket etter krigen ga for første gang i norsk historie folk flest mulighet til å få seg et ordentlig hjem, ikke bare et skarve tak over hodet. Jeg husker sjøl hvilket eventyr det var å flytte fra utedo og brønn til innlagt vann, bad med dusj og panelovner i alle rom. Nøysomme var vi vant til å være, og en familie på fire-fem kunne fint klare boutgiftene på ei inntekt. I dag er det ikke akkurat slik lenger.

Innvandring samt innflytting fra bygda gjør at vi står foran enda større samfunnsoppgaver enn vi gjorde etter krigen, oppgaver bare de klokeste hoder kan løse. Det beste forslaget så langt går ut på å bygge kommunale utleieboliger, men dette alene løser ikke boligkrisa.

Det vi trenger, er en ny giv for ei storstilt sosial boligbygging, hvis det ikke var for at rikfolk gulper surt av en så stakkarslig tanke. Mens sosial boligbygging var et flaggskip for velferden helt fram til 1980-årene, lyder det nå i manges ører som en løsning for tapere ingen vellykkede vil assosieres med, narkomane, fylliker, trygdede, enslige lavlønte og ungdom uten rike foreldre. Og utleieboliger? Dårlig svar på stort problem. Er dette hva vi vil tilby hederlige arbeidsfolk som ikke kan bla opp 5 millioner for 57 kvadrat, og som trenger et hjem og ikke bare kortsiktig husly? Vi klarte det i fattigslige etterkrigs-Norge; vi satte vår ære i å gi den lille mann verdighet. Men lar et samfunn markedet rå, da er det marked og ikke et samfunn.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 11/2012)