Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

Med det samme Line Marie Andersen Taule (44) så overskriftene om knivstikkingen, tenkte hun: «Hvor i Oslo er dette?»

– Jeg tenkte ikke engang over at det kunne være i Bergen. Da jeg leste at det var her, kjente jeg det godt i magen, sier sosionomen.

Siden sønnen til Taule er syk, er hun ikke på jobb ved Nav Bergen Nord om dagen. Det gjorde at hun satt alene med følelsene sine i dagene som fulgte etter drapet.

– Jeg fikk ikke den informasjonen som de andre kollegaene mine fikk. Hendelsen vekket tidligere episoder til live og jeg tenkte mye over hvordan det likeså godt kunne gått mye verre de gangene.

Taule tror episoden i Bergen kan få folk til å bli skeptiske til å jobbe i Nav.

– Særlig på grunn av kommentarene som har kommet etterpå. Det å lese at Nav fortjener dette – jeg får gåsehud bare jeg nevner det. Det er nesten som at folk ikke ser på oss som enkeltmennesker. Hatet og fordommene mot Nav må det gjøres noe med. Vi har flere solskinnshistorier enn skrekkhistorier, sier Taule som selv omtaler jobben sin som verdens beste.

Shilpi Bhatnagar (35), sosionom ved Nav Frogner

Hanna Skotheim

Shilipi Bhatnagar ble også preget etter å ha lest kommentarene som seilet inn etter at den ene Nav-ansatte døde av skadene.

– Jeg så kommentarer som viste forståelse og sympati for det som hadde skjedd. Jeg er bekymret for at mennesker som står i en sårbar situasjon og er frustrert over Nav, tenker at det er greit å utøve vold mot offentlig ansatte.

Hendelsen har gjort Bhatnagar mer oppmerksom i møte med klienter, men hun har ikke følt seg utrygg på jobb utover det. Det tror hun handler om at hun har erfaring med ubehagelige hendelser i jobben fra tidligere. Hun tror derimot andre kan påvirkes negativt av episoden.

– Derfor må det komme fram at det jobbes med sikkerheten på Nav og for at etaten skal bli bedre. Hvis det kommer tydelig nok fram, tror jeg ansatte vil kunne føle seg tryggere, sier sosionomen som har en mastergrad i Samfunnssikkerhet og kriseledelse.

Bhatnagar mener blant annet bedre kapasitet vil kunne hindre fremtidige, farlige situasjoner.

– Vi må ha flere ansatte slik at vi kan bli bedre kjent med klientene og ha tid til å ta den telefonen til spesialisthelsetjenesten eller følge klienten til fastlegen for å sikre at de kommer seg til behandling. Det settes ofte i gang tiltak etter slike hendelser, men jeg opplever at de mister alvoret i seg etter hvert. De blir dermed ikke fulgt godt nok opp. Det kan ikke skje nå.

Drept på jobb i Nav: Når Renathe gråter, føler hun at hun mister seg selv. I tida etter Nav-drapet har hun likevel ikke kunnet la være

Ingvild M. Evensen (43), sosionom ved Nav Tromsø

Hanna Skotheim

– Jeg kjente og kjenner på at dette er noe som verken bør eller skal skje. Samtidig vet jeg at det er en risiko for det, sier Ingvild M. Evensen.

Det er over én måned siden en mann knivstakk to Nav-ansatte i Bergen. I ukene etterpå, har Evensen blitt mer bevisst.

– Jeg analyserer møter annerledes og bruker generelt mer tid.

Nå håper hun ansatte vil få mer informasjon om hver enkelt klient i forkant av samtaler. Selv føler hun seg heldig fordi hun i sin stilling sitter på en del informasjon, som blant annet legeerklæringer og eventuell voldsbakgrunn.

– På den måten kan jeg forberede meg før jeg møter dem.

Evensen håper også opplæringen om hva hun skal gjøre hvis en farlig situasjon oppstår, blir bedre.

– Vi må øve mer på de ulike scenarioene som kan skje.

Nav-sjefen: Regjeringa har «store og gode ambisjoner» for Nav

Anette Wagle (34), sosionom ved Nav Asker

Anita Arntzen

Pleksiglass, alarmknapper og fastmonterte møbler. Mange har snakket om hvordan sikkerheten kan bli bedre etter Nav-drapet. Anette Wagle mener tiltakene er nødvendige, men hun mener det er enda viktigere å skape tillit og relasjoner.

– For å få til det, må vi organisere oss bedre og bruke ressursene på en god måte. På den måten kan vi jobbe tettere med klientene, sier hun.

Wagle har også blitt mer bevisst etter drapet.

– Jeg ser mer an hvilken sinnsstemning folk er i i forkant av samtaler.

Selv om Wagle ikke ble så redd, vet hun at mange pårørende ble det.

– Det er jo trist at pårørende skal bli redde for at vi skal dra på jobb, men jeg forstår det.

Nå håper hun at det ikke ties om det som skjedde.

– Hvis vi tenker at alle i Nav er kollegaer, er alle berørt av hendelsen. Vi kommer alle til å ha behov for å samle oss og tenke høyt rundt det som skjedde.

Vil ha full gjennomgang av Nav: – Det som skulle bli «én dør inn» har blitt en labyrint for mange

Charlotte Husomanovic (26), sosionom ved Nav Kristiansand

Martin Guttormsen Slørdal

Drapet ble en tankevekker, det kunne vært meg eller noen av mine kollegaer, sier Charlotte Husomanovic.

For at Nav-ansatte skal føle seg tryggere på jobb, mener Husomanovic at lederne må ta seg tid til de ansatte til tross for en hektisk hverdag.

– God sosial støtte fra kollegaer og leder vil gjøre oss i stand til å takle større utfordringer og er en viktig buffer mot stress, utbrenthet og sykdom.

Husomanovic mener det må være lav terskel for å si ifra når grensen din er nådd.

– Og så må det jobbes mer for å hindre at Nav-brukere blir voldelige. Det handler ikke kun om fysiske sikkerhetstiltak. Politikere som setter føringer for oss, må se på det store bildet, sier hun og legger til:

– For mange kan Nav-systemet virke komplekst og krevende å navigere i. Det kan skape frustrasjon og økt risiko for trusler og vold.

Husomanovic kan ofte føle på et ubehag i møte med ukjente situasjoner der hun opplever at kompetansen hennes ikke strekker til.

– I møte med sårbare mennesker som er ute etter svar og løsninger, er det mange fagområder som vi må ha kunnskap om. Fordi vi skal kunne litt om alt, kan vi fort bli generalister og mangle dybde. Ofte skulle jeg ønske jeg var spesialist i noen av fagfeltene.

Hun håper utdanningene blir bedre på å gi fremtidige sosialarbeidere kompetanse som er relevant for dagens utfordringer.

Veterankontakt i Nav: Haaken (58) sov med pistol under puta. Nå hjelper han andre med traumer

Astrid Rønning (67), sosionom ved Nav Øvre Eiker

Hanna Skotheim

Astrid Rønning og hennes kollegaer snakket mye om drapet i Bergen i ukene etter.

– Det får en jo til å tenke. På kontoret her har vi alarmer, vi har øvd på ulike scenarioer og vi har hatt en person innom for å lære oss hvordan vi skal opptre i trusselsituasjoner. Jeg opplever at ledelsen har gjort alt for å beskytte oss, men de kan ikke beskytte oss hundre prosent, sier Astrid Rønning.

Så lenge 67-åringen jobber med folk som hun samtaler med inne på et rom, vet hun at det kan oppstå farlige situasjoner uten at hun er forberedt på det.

– Derfor må vi være i forkant. Vi må forebygge. Klienter må få den hjelpen de trenger og de må få svar fra og bli ivaretatt av kompetente folk. Hvis du står i en halvtime og venter i kø på telefon, forstår jeg at du kan bli frustrert, komme ned på kontoret og slå i bordet.

Rønning er sjelden redd og ble ikke redd etter drapet i Bergen. Hun har heller ikke opplevd mange ubehagelige episoder i løpet av sine over 30 år i tjenesten. Det tror hun har med å gjøre at hun jobber på et mindre sted hvor de kjenner til de fleste menneskene som er innom kontoret.

– Vi har en relasjon til dem og kan møte dem på en god måte. Ved å kjenne til dem kan vi også bedre sanse når noen har en dårlig dag og være mer forsiktig. Da går det stort sett greit.

Sosionomen skjønner at de som er i kontakt med Nav kan bli frustrerte.

– Vi sosialarbeidere er vel blant de mest utsatte. Vi innvilger jo penger.