Tom Vestreng

Dagsavisen

Nå kjemper han for erstatning, som staten har lovet, men ennå ikke bestemt når skal utbetales.

Men det haster for kreftsyke Hans Marwoll. 70-åringen skulle brukt pensjonisttilværelsen til å fiske. Til å dra på jakt. Til lange turer i fjellet, og til bobilturer med samboer Nina.

Slik gikk det ikke. I stedet kjemper han for å overleve, etter at han i 2019 fikk påvist beinmargskreft, som følge av jobben i Nordsjøen.

Betaler prisen

– Kreften går ikke an å kurere, så jeg skal dø av jobben jeg har gjort for oljeselskapene og staten. Det er prisen jeg betaler, sier han stille til Dagsavisen.

I oppkjørselen står bobilen parkert, med «Hansemann og Nina på nye eventyr», skrevet på den ene siden av bilen. På brygga rett nedenfor huset i Bømlo ligger sjarken og skjærgårdsjeepen og dupper.

– Fiske er det eneste jeg greier å få til. Men på grunn av balansen så kan jeg ikke dra ut i båt alene, sier han.

Fiske er en av Hans Marwolls store lidenskaper.

Privat

På 70-tallet var Norge en ung oljenasjon, og man visste lite om farer og langtidsvirkninger av å jobbe med olje.

– Jeg begynte som mekaniker for Aker på Statfjord A i 1977. Jeg jobbet med pumper, kompressorer og ventiler. Vi behandlet den oljen som kom opp, og som var full av det farlige stoffet Benzen, som vi pustet inn, sier han.

– Da visste vi lite om farene, sier han.

I 1987 tok Statoil over Statfjord-feltet.

– Vi ble med over dit, og fikk med oss avtaler og goder fra Mobil, som jeg jobbet for fra 1980, sier ham, og fortsetter.

– I 1991 gikk jeg over til Sleipner, og jobbet der som spesialist på turbiner. I den perioden jobbet jeg også en del på land, men var ofte ute på plattformene for å jobbe med vedlikehold, sier han.

Sleipner-feltet var tidlig ute med å ta CO₂ ut av gassen for så å trykke den ned i havbunnen igjen.

Men for Hans, som jobbet med kompressorer, ble det innånding av enda mer benzen. Benzen finnes naturlig i olje og gass, og først i 2021 fastslo norske myndigheter, som i en FN-rapport, at benzen er langt farligere enn de tidligere har visst.

Benzen

Hele tiden ble han eksponert for Benzen, og sikkerheten var det så som så med.

– Først på 90 tallet begynte arbeidet med benzen og kjemikalier å bli bedre. Vi brukte maske, men den hadde liten effekt. Det var ingen som fortalte oss at det vi pustet inn var farlig. Vi var underlagt amerikanerne, men det de gjorde var godkjent av norske myndigheter. Det var mye horribelt som skjedde på den tiden, sier han hoderystende.

– Selskapene var gjennomsyret av dårlige sikkerhetsrutiner. De var mer opptatt av profitt enn HMS. Først da Petroleums-tilsynet ble dannet i 2004, ble det mye bedre. Men fortsatt ikke bra nok, sier han.

Hans Marwoll har vært igjennom mange og tøffe behandlinger som følge av benmargskreften.

Privat

Når man hører snakk om oljepionerene i Nordsjøen, er det som oftest snakk om dykkerne. De som gjorde de vanskeligste og farligste jobbene.

Det har lenge vært klart at nordsjødykkingen medførte betydelig risiko. Samtidig har det i liten grad vært dokumentert eller tallfestet, blant annet fordi det ikke fantes noen samordnende instans eller myndighetsorgan for dette.

Det kan også ha spilt en rolle at Nordsjødykkerne i hovedsak var utlendinger og ofte ansatt i utenlandske selskaper som utførte oppdrag i ulike sektorer og under ulike jurisdiksjoner i Nordsjøen.

Lossius-kommisjonen, som leverte sin rapport til regjeringen Bondevik i 2003, konkluderte med at de aller fleste av de 375 norske pionerdykkerne hadde klart seg godt og arbeidet i andre yrker, men at 63 av dem nå var uføre. Før oversendelse til Stortinget i 2004, innhentet regjeringen Bondevik en uttalelse fra sin egen lovavdeling som konkluderte med at staten ikke hadde noe slikt ansvar. Stortinget fulgte likevel opp med et bredt forlik, der Nordsjødykkerne eller deres etterlatte i 2005 ble tilkjent inntil 2,5 millioner kroner hver.

Syk i 2019

Hans Marwoll ble pensjonist for fem år siden, men rett etterpå, i 2019 begynte han å føle seg dårlig.

– Fram til da var jeg i veldig god form. Jeg trente, gikk på jakt, fisket, jeg løp. For å si det slik, jeg satt aldri på «ræva», sier Hans og puster tungt.

– I dag er alt dette borte, bortsett fra litt fiske. Også har vi bobilen, som gjør at jeg kan komme meg opp på fjellet, og nyte utsikten, legger han stille til.

Han forteller at han har mye vondt i kroppen, og at det bare blir verre. Bare til frokost tar han rundt 20 forskjellige tabletter for å holde sykdommen og smertene mest mulig i sjakk.

– Problemet er nerver i beinet, som gir meg mye smerter. Det føles ut som jeg går barbeint på is, og svære pølser under føttene gjør det vanskelig å holde balansen. Og jeg har mye smerter i korsryggen. Livet er blitt et helvete, sier han.

Hans Marwoll har alltid vært godt trent. 

Privat

Fastlegen, som tok jevnlige blodprøver av Hans, oppdaget at alt ikke var som det skulle.

– Legen fant først symptomer på en blodsykdom, så de fortsatte å ta prøver. Ved en tilfeldighet fant de at jeg hadde blodkreft og lymfekreft. De sjekket igjen, og det var det jeg hadde, sier han, om blodsykdommen MGUS og som utviklet seg til Myolomatose, som er en beinmargskreft.

Etter dette var det mye ut og inn av sykehuset og mange tøffe behandlinger.

– Helvetet startet da jeg lå og fikk beinmargstransplantasjon. Da måtte de drepe ned alt i kroppen med cellegift. Heldigvis var jeg godt trent før dette men jeg gikk ned fra 100 til 82 kilo, under sykehusoppholdet, forteller oljearbeideren.

Han er ikke den eneste som er blitt rammet, og som har fått kreft som følge av arbeidet i Nordsjøen.

– Da jeg lå på Haukland for beinmargstransplantasjon lå det tre andre oljearbeidere på samme rommet, i samme aldrer som meg, som hadde jobbet like lenge som meg, med samme kreftsykdom som meg, sier han.

Da han fikk kreftdiagnosen spurte han legene om hva prognosene var.

Samboer Nina Strømsnes deler Hans Marwolls lidenskap for fiske

Privat

– Det var ingen som ville si det direkte til meg, men de anslo fra et par år og oppover, sier Hans Marwoll.

Kompetansen til Hans var det mange som ønsket seg, og da han gikk av med pensjon fikk han flere tilbud om jobb på land.

– Men de tilbudene har jeg aldri fått gjort nytte av. I stedet har kampen for å få erstatning kostet meg mye krefter, og ikke minst mye økonomisk. Men jeg er sta, og når jeg først har bestemt meg for noe, så gjennomfører jeg det. Derfor gir jeg ikke opp kampen om rettferdighet og erstatning, sier han.

Ikke bestemt seg

Men de som jobber på plattformen, og som ble utsatt for farer, som kunne dukke opp mange år senere, var det lite snakk om.

I desember 2022 bestemte en regjeringsoppnevnt kommisjon at oljearbeidere i pionertiden, som var blitt utsatt for kjemikalier, kunne får alvorlige og varige helseskader.

Ifølge rapporten lå det an til en kompensasjon for 400 oljearbeidere.

Men ennå har de ikke fått en eneste krone i erstatning.

– Tallene er klare, ja alt er klart. Det er bare for Stortinget å si ja. Det eneste som gjenstår er at arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna (Ap) sier ja, slik at dette kommer opp i revidert budsjett. Men etter det jeg har skjønt, så har hun ikke engang lest igjennom rapporten, sier han.

– Det haster med å få dette på plass. Folk dør, og de dør fort, og de fleste er oljearbeider på min alder, sier Hans Marwoll.

Han er bitter og frustrert over at det skal være så vanskelig å få utbetalt erstatning.

– Jeg, og mange andre har fått ødelagt helsa vår, for å bidra til Norges velstand, sier han

Paradoksalt så hadde det vært enklere og lettere å få erstatning om han hadde ramlet ned en stige på plattformen, og havnet i rullestol. Da hadde det vært regnet som yrkesskade.

– Etter at jeg ble dårlig brukte yrkesmedisinsk avdeling ved Haukeland sykehus fire måneder på å utrede meg. Jeg ble fulgt opp på alle mulige måter, og det har aldri vært tvil om at kreften er yrkesrelatert som et resultat av Benzen og andre kjemikalier, sier han.

– Når man jobber i Nordsjøen er man på jobb to uker i strekk, og 12 timer døgnet. Det er ikke som en jobb på land, hvor man kan gå hjem etter åtte timer og ha fri hver helg. Offshore får man aldri tid til å hente seg inn, sier han.

Nav har godkjent kreftformen hans som yrkesskadesykdom, og han fikk 500.000 kroner i menerstatning.

Menerstatning er en personlig erstatning for en konkret fysisk eller psykisk varig skade eller sykdom. For å kunne søke om menerstatning, må du ha fått en betydelig og varig fysisk eller psykisk skade eller sykdom som skyldes en arbeidsulykke eller skadelig påvirkning i et yrke.

– Nav godkjente sykdommen min som yrkesskadesykdom, noe ikke forsikringsselskapet gjorde. De mener ansvaret ligger hos Equinor, som var min arbeidsgiver i mange år. Men derfra har jeg hørt minimalt. De ringte en gang og ba om unnskyldning. Ikke engang en blomsterkvast har jeg fått fra den kanten, sier han.

Men han er redd det er for sent. At han vil være borte før han for erstatning.

– Rett før påske var det tre tidligere kolleger som døde. Selv har jeg hatt lungebetennelse tre ganger det siste året, jeg har hatt infeksjoner i kroppen, og jeg har hatt korona. Så jeg har et dårlig immunforsvar, sier han.

– Jeg prøver å leve som før, men livet er satt på vent. Skal jeg få erstatning, så må jeg få det nå, avslutter Hans Marwoll.

Grundig

Arbeids- og inkluderingsdepartementet har lest Hans Marwolls historie, og de mener at oljearbeiderne i pionertiden har gjort en stor innsats.

– Regjeringen har vært opptatt av å gjennomgå saken om oljepionerene på en grundig måte. Vi har i det siste også møtt ulike organisasjoner som representerer oljearbeiderne, og som er opptatt av saken, skriver statssekretær Per Olav Skurdal Hopsø (Ap) til Dagsavisen.

Men de kan ikke sette noen dato for utbetaling av erstatning.

– Vi vil så snart som mulig komme tilbake til Stortinget om saken, sier han om det.

– Er dette en gruppe oljearbeidere som er blitt glemt av staten og ikke verdsatt nok?

– Det er ingen tvil om at oljearbeiderne i pionertiden har gjort en stor innsats. Vi vet at det var et utfordrende arbeidsmiljø og at oljearbeidere fikk helseskader som følge av arbeidet i pionertiden, sier han til slutt.

Gjør inntrykk

Også Hans Marwolls mangeårige arbeidsgiver, Equinor har lest, og kjenner godt til historien om Hans.

– Historien til Hans Marwoll har gjort inntrykk på oss. Vår øverste prioritet har vært og er at folk skal være trygge på jobb for oss. Det er leit at Marwoll ikke har følt seg ivaretatt i sin situasjon, sier Gisle Ledel Johannessen, pressetalsperson hos Equinor til Dagsavisen.

Han kan ikke gå nærmere inn på saksgangen, men sier at benzen er en utfordring bransjen har levd med lenge.

– Benzen er en utfordring vi som bransje har levd med lenge og kunnskapen har utviklet seg over tid. Med økt kunnskap har bransjen gjort forbedringer på arbeidsprosesser og utstyr for å redusere eksponeringen. Dette arbeidet har redusert benzen-risikoen på våre anlegg, våre krav til grenseverdier er strenge og kunnskapsbaserte. Det kan alle som jobber på våre anlegg i dag være trygge på, sier han.