Forsker om lønnsforskjellene:
– Over halvparten av lønnsgapet mellom menn og kvinner kan vi ikke forklare
Utdanning og arbeidserfaring kan ikke lenger forklare lønnsforskjellene mellom kjønnene. Likevel er gapet mellom menn og kvinners lønn nesten like stort som for 20 år siden.
MENN TJENER MEST: En del av lønnsgapet mellom menn og kvinner klarer ikke forskerne å forklare.
Colourbox
simen.grimsrud@fagbladet.no
– Utdanningsnivå, erfaring og hvorvidt man jobber deltid eller heltid, er normalt ansett som legitime forklaringer på lønnsforskjeller. De siste årene har imidlertid kvinner gått forbi menn i utdanningslengde, og blitt likere menn på arbeidserfaring, så disse faktorene forklarer ikke lenger lønnsforskjellene vi ser, sier forsker Kjersti Misje Østbakken ved Institutt for samfunnsforskning.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Forsker Kjersti Misje Østbakken ved Institutt for samfunnsforskning.
Pressefoto
– Sju prosentpoeng av lønnsforskjellen klarer vi ikke å måle
I dag tjener kvinner 88 prosent av menns timelønn. Dermed er inntektsgapet tettet med to prosentpoeng siden 2002 og tre prosentpoeng siden 1997.
Misje Østbakken og kollegene har sammenlignet timelønna til kvinner og menn med lik utdanning og arbeidserfaring, og kom i 2012 fram til at fem prosentpoeng av lønnsgapet på 12 prosent kan forklares av at kvinner og menn jobber i ulike deler av arbeidsmarkedet.
– Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet er en viktig forklaring på de forskjellene vi observerer, sier Misje Østbakken.
Kvinner og menn velger ulike sektorer, bransjer og yrker. Det betyr at arbeidsmarkedet blir kjønnsdelt. For eksempel er rundt 80 prosent av de ansatte i oljebransjen menn, mens ni av ti helsefagarbeidere i kommunal sektor er kvinner.
• Dette er kvinneprofilen på LOs krav
– Uforklarlig
– Når vi tar bort såkalte legitime faktorer, står vi fortsatt igjen med et lønnsgap på sju prosentpoeng vi ikke kan forklare.
Det betyr at godt over halvparten av lønnsgapet på 12 prosent, ikke kan forklares.
– Dette er ting som er vanskelig å få begrep om og måle. Noen hevder at kvinner i større grad skyr konkurranse enn menn. Hvis det stemmer, vil effekten av det ligge i den resterende delen vi ikke klarer å måle. Og hvis det skjer både direkte og indirekte diskriminering av kvinner i større grad enn av menn, vil det også ligge her, sier forskeren.
Funnene viser at lønnsforskjellene mellom kvinner og menn som jobber i samme yrke, i samme bransje, i samme sektor, og som har like lang utdanning og arbeidserfaring og lik tilknytning til arbeidslivet, er sju prosent.
• Fellesforbundet fikk gjennomgå
Lite har skjedd på 20 år
Før i tiden var forskjellen på lønn mellom kjønnene i aller høyeste grad forklarlig. Fram til 1961 hadde kvinner egne tariffavtaler, som gjorde dem dårligere betalt enn sine mannlige kolleger. I 1959 var lønnsforskjellen 66 prosent mellom kvinner og menns månedslønn.
De neste 20 årene ble gapet mellom kvinners og menns lønn redusert kraftig. I 1990 var lønnsforskjellen på 21 prosent.
På 2000-tallet har det gått framover i sneglefart. Siden SSBs lønnsstatistikk ble tilgjengelig i 1997, og det ble mulig å beregne en timelønn og se på forskjellene, har forskjellene i timelønn ligget på rundt 15 prosent. I 2012 var tallet 12 prosent.
Tradisjonelle kjønnsroller henger igjen
– Hvorfor er det så vanskelig å tette det siste gapet?
– Det er grunn til å tro at man fikk bukt med mye av den direkte ulikebehandlingen av kvinner og menn i arbeidsmarkedet gjennom avskaffelsen av kvinnetariffer i 1961 og vedtaket av likestillingsloven i 1978. Det resterende gapet ser ut til å være en mer seiglivet prosess å tette. Det handler om hvilke valg og muligheter kvinner og menn har, og hvordan de organiserer sitt privatliv og arbeidsliv. Mange kvinner har fortsatt hovedansvaret på hjemmebane, og høyt utdannede kvinner sluses inn i offentlig sektor fordi det er ansett som en mer familievennlig sektor. Selv om vi har kommet langt i Norge, henger de tradisjonelle kjønnsrollene litt igjen, sier Misje Østbakken.
– Samtidig handler det om hvordan vi belønner oppgaver i samfunnet som er ivaretatt av kvinner og menn, ulikt, fortsetter hun.
– Må flere tiltak til for å komme i mål
– Hvilke grep kan tas for å utjevne forskjellene?
– Å løfte kvinnedominerte yrker, særlig i offentlig sektor, vil kunne ha en effekt på lønnsforskjellene mellom kvinner og menn på kort sikt. Men lønnsforskjellene er størst i de områdene av arbeidsmarkedet der de kollektive avtalene ikke står så sterkt, der individuelle forhandleringer er mer vanlig og lønnsnivået ofte er mye høyere enn gjennomsnittet, blant annet i finansbransjen og oljenæringen. Så lenge det er menn som har de virkelig høye lønningene, vil det å heve de lavtlønte mest sannsynlig ikke ha den helt store og revolusjonerende effekten på likelønnsutviklingen. Det betyr ikke at jeg mener at vi ikke skal heve lavtlønns- og kvinneyrkene, men man må rett og slett jobbe på flere fronter for å komme i mål, mener Misje Østbakken.
– Et langsiktig tiltak er å sørge for at kvinner og menn kan jobbe i alle deler av arbeidsmarkedet. Men vil man ha flere menn inn i pleie- og omsorg, vil man mest sannsynlig måtte heve lønna, tror forskeren.
– Også kvinnene har et ansvar
Misje Østbakken sier at partene i arbeidslivet har et overordnet ansvar for å jobbe for likelønn, men mener også kvinnene må ta litt av ansvaret selv.
– Den enkelte har litt ansvar for hvilken utdanning man tar, hvilket yrke man velger og hvilke investeringer man gjør i arbeidsmarkedet. Lønna speiler gjerne hvor i arbeidsmarkedet det er stor etterspørsel etter arbeidskraft, sier Misje Østbakken.
– I pleie- og omsorgssektoren er det ventet stor etterspørsel etter arbeidskraft i tiden som kommer, men lønna er likevel ikke høy?
– Nei, de som jobber i offentlig tjenesteproduksjon har ikke et alternativt arbeidsmarked som etterspør arbeidskraften deres. Konkurranse om arbeidskraft driver lønningene opp i deler av privat sektor. Fraværet av konkurranse er med på å holde lønningene nede i det offentlige, mener Misje Østbakken.
Fagforbundet mener flere hele stillinger vil gi høyere lønn
LO vil i årets hovedoppgjør gi ansatte i typiske kvinneyrker et ekstra løft. Fagforbundets leder, Mette Nord, mener det er helt nødvendig, samtidig som hun mener flere kvinner må tilbud om heltidsjobb for å heve statusen til for eksempel helsefagarbeideryrket.
– Hadde det vært en selvfølge at kvinner fikk hele stillinger, ville det vært med på å heve kvinnelønna. Hele stillinger synliggjør verdien av yrket mer enn deltidsstillinger. Flere heltidsstillinger ville gjøre yrkene sterkere og kvaliteten på tjenestene ville automatisk gått opp. Med heltidsjobb blir du verdsatt på en annen måte, du får mer erfaring når du er oftere på jobb, det gir mer kontinuitet i arbeidet og organiseringen av arbeidet blir enklere. Som arbeidstaker i full stilling vil du kunne delta mer i utviklingen av arbeidsplassen, sier Mette Nord.
