Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

For med 24 vernepleiere av til sammen 55 årsverk, er det ikke til å unngå at det til enhver tid er en vernepleier til stede ved Baterød Bosenter i Sarpsborg kommune.

Slik er det ikke overalt. En fersk kartlegging gjort av Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming (NAKU) og Fellesorganisasjonen (FO), viser at det kun er 10,7 prosent som har vernepleierutdanning i tjenester for personer med utviklingshemming. 33,2 prosent har ikke formell helse- og sosialfaglig utdanning i det hele tatt. Dette er ikke noe nytt. For 40 år siden var andelen fagutdannet personell i disse tjenestene nesten akkurat det samme. Mens det i 1977 var 6,8 prosent vernepleiere i tjenesten, var det kun 8,7 prosent seks år senere.

Kritisk for tjenesten, mener FO: Kun én av ti ansatte i tjenester for personer med utviklingshemming har vernepleierutdanning

Faglig utvikling

Vernepleier Annicken Karlsøen Westlund (32) mener utviklingen er uheldig. Selv har hun valgt å bli på Baterød Bosenter mye fordi de nettopp er så mange vernepleiere og andre med høyskoleutdanninger.

– Siden vi er så mange, opplever jeg å få den faglige utviklingen som jeg ønsker, sier Westlund.

Annicken Karlsøen Westlund (t.v.), Beate Wormli og teamleder Merethe Signebøen er alle utdannet vernepleiere. Ved Baterød Bosenter hvor de jobber, er det mange vernepleiere og ansatte med bachelor innen helse, sosialfag og pedagogiske utdanninger.

Adrian Nielsen

Kollega og tillitsvalgt Beate Wormli (35), stemmer i. De to har begge erfaring fra å være bortimot den eneste vernepleieren i en tjeneste for personer med utviklingshemmede. Da Wormli var alene vernepleier, savnet hun en annen å diskutere fag med.

– Jeg tenker ikke at vi bare skal være vernepleiere, men det er viktig at vi er en del av grunnstammen. Derfor synes jeg det er fint at vi her på Baterød har en tverrfaglig sammensetting med mange ansatte som har ulik bakgrunn fra høgskole, universitet og fagbrev. Vi har også utelukkende studenter som er i et utdanningsløp og skal bli noe innenfor helse- og sosial- eller pedagogiske fag, sier Wormli.

Vernepleier Beate Wormli.

Adrian Nielsen

Vanskelig å være alene

På sin tidligere arbeidsplass måtte Westlund kjempe for å få gjennom tiltak som det var teoretisk bevist at fungerte. Hun opplevde at kompetansen hennes ikke ble tatt så seriøst og kunne være uenig i tilnærmingen til brukerne.

– Hvis en ansatt sier: «Nå er det kaldt ute og vi drar ikke noe sted før du har tatt på jakka di», tenker jeg at det kan man ikke si. Vi er bevisst på maktforholdet og brukermedvirkning, altså at brukeren selv skal bestemme i eget liv. Vår rolle er å veilede, sier Westlund.

Vernepleieren har også opplevd å måtte komme på jobb utenom arbeidstid eller at endring i valg av legemidler har måttet vente til hun var der neste vakt fordi det har vært få som hadde kompetanse i å endre ordinasjonskort i Gerica og legge medisiner i dosett.

Det at vernepleiere også er helsepersonell, mener de to kollegaene er viktig.

– Mange kan ha kompetanse på somatikk og flere på psykiske lidelser, men vår styrke som vernepleiere er at vi har en god grunnkompetanse på utviklingshemming i tillegg til somatikk, medikamenthåndtering og psykiske lidelser, sier Wormli og understreker at vernepleiere er gode til å se hele mennesket også i kontekst med andre relasjoner og arenaer.

Ikke så lukrativt

Da teamleder Merethe Signebøen (46) startet i jobben ved Baterød i 2009, var det en mye høyere andel assistenter og fagarbeidere i tjenesten. For å øke kvaliteten og forsvarligheten i tjenesten ble flere assistent- og fagarbeiderstillinger hjemlet om til vernepleierstillinger året etter. I starten opplevde Signebøen at det var enkelt å rekruttere vernepleiere, men det har endret seg i løpet av de siste elleve årene.

I løpet av den tiden teamleder Merethe Signebøen har jobbet ved Baterød Bosenter har hun sett en økning i antall ansatte med vernepleierutdanning.

Adrian Nielsen

– Vernepleiere er attraktive, og jeg tror at de synes det er spennende å jobbe på andre områder enn i tjenester til utviklingshemmede, sier Signebøen som også er utdannet vernepleier.

– Hvorfor vil de helst jobbe andre steder, tror du?

Vernepleier Annicken Karlsøen Westlund tar ordet og sier:

– Jeg opplever at flere tenker at det å jobbe i denne tjenesten ikke er så lukrativt. Jeg tror ikke de ser hva det kan være. I stedet tenker de at det bare er mye stell og «vaffelbolig». At de bare skal følge med på aktiviteter, dra på kafé og lage vafler. Jeg vet også at mange opplever at de må fly fra sted til sted fordi det er lite ressurser. Men sånn er det ikke her på Baterød.

Gjør utlysninger mer attraktive

Selv om teamleder Signebøen opplever at mange søker seg til vernepleierstudiet, vet hun at det er flere som ikke kommer inn.

– Det betyr at vi ikke har kapasitet nok til å utdanne så mange vernepleiere som det er behov for i disse tjenestene. Siden det på bosenteret ofte er få vernepleiere som søker, skriver Signebøen ofte: «vernepleier/miljøterapeut» i utlysningstekstene.

I Sarpsborg kommune har de i flere år jobbet med å utnytte kompetansen til vernepleierne på en bedre måte. Den faglige satsingen, merker de ansatte ved Baterød Bosenter godt. Annicken Karlsøen Westlund (32) står i rødt, Beate Wormli bak og Merethe Signebøen i hvitt.

Adrian Nielsen

For å få flere til å søke seg til bosenteret, har Signebøen jobbet med å gjøre utlysningene mer attraktive.

– Vi har fokusert på at det hos oss er gode muligheter for faglig utvikling og at du ikke vil jobbe alene som vernepleier, men i et stort fagmiljø, sier Signebøen som opplever at muligheten for faglig utvikling er viktig for vernepleiere og andre høyskoleutdannede medarbeidere.

FO: Kritisk for tjenesten

Marit Isaksen, leder for vernepleierne i FO, mener det er kritisk for tjenesten at det ikke har vært noe endring i antall vernepleiere på 40 år.

– Det viser en manglende prioritering og satsing på gruppa med utviklingshemmede i samfunnet, sier hun.

Marit Isaksen, leder for vernepleierne i FO. Foto: Hanna Skotheim

Hanna Skotheim

Isaksen er glad for at de nå har gjennomført kartleggingen som de startet på i 2018. Samtidig er hun lei seg over resultatet og viser til den lille framgangen som har skjedd på så mange år.

Brudd på rettigheter

I 2013 forpliktet Norge seg til å følge FN-konvensjonen om rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Konvensjonen skal hindre diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne og sikre at de sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene deres respekteres.

Likevel har det skjedd brudd på disse rettighetene gang på gang.

I 2016 analyserte og vurderte et utvalg hvilke endringer som er nødvendig for å sikre oppfyllelsen av grunnleggende rettigheter til mennesker med utviklingshemming. De fant ut at Norge brøt med CRPD på alle områdene som utvalget gikk inn på.

I en rapport fra Helsetilsynet året etter kom det fram at 45 av 57 kommuner hadde alvorlig svikt i tjenestetilbudet. Svikten gikk blant annet ut på at ansatte manglet grunnleggende kunnskap om utviklingshemming og om målrettet miljøarbeid, utilstrekkelig opplæring i enkeltbrukeres funksjonsnivå, diagnoser, utfordringer og behov.

– I tjenester for personer med utviklingshemming skjer det svikt på svikt, og det er dramatisk. Vernepleierprofesjonen ble designet for å være spesialister på utfordringene denne gruppa har. Hvorfor har man ikke da satsa mer på feltet? Og hvordan kan vi tillate oss å se at tjenesten fortsatt er for dårlig? spør Isaksen.

Kun to vernepleiere i kommunen

I Stor-Elvdal i Innlandet er Evy Hofseth Hirkjølen én av to vernepleiere i kommunen. Før jobbet begge i tjenester for personer med utviklingshemming. Men da Hofseth Hirkjølen byttet jobb til rus og psykisk helsetjeneste, ble det bare én igjen.

– Med kun to vernepleiere i kommunen, er det en brukergruppe som ikke får like stor glede av den kompetansen vi sitter med, hun.

Evy Hofseth Hirkjølen, vernepleier i Stor-Elvdal kommune. Foto: Privat

Privat

Da hun gikk på høgskolen, hørte de ofte om alle mulighetene man har som vernepleier og at man ikke nødvendigvis må jobbe med utviklingshemmede.

– Jeg tror ikke det er så ettertraktet blant vernepleiere å jobbe med personer med utviklingshemming. Derfor er det viktig å få fram at dette er en givende jobb slik at vi får rekruttert flere vernepleier, sier Hofseth Hirkjølen som er redd vernepleierne kommer til å forsvinne fra tjenesten.

I dag er det en fysioterapeut som er leder på enheten. Selv om Hofseth Hirkjølen tenker at en fysioterapeut er god på mange måter, skulle hun heller ønske seg at lederen var vernepleier.

– En vernepleier hadde hatt mer fokus på de områdene som er viktig i en slik type enhet. Den kompetansen vi har til å se hele menneske, er unik, sier hun.

Venter til det går galt

FO krever nå en kraftig økning av vernepleiere for å forsikre at tjenestene er faglig forsvarlige. For å få til det, må det utdannes flere vernepleiere, ifølge Isaksen. Tjenesten for personer med utviklingshemming må også gjøres mer attraktiv.

Isaksen mener man må være villig til å gjøre om stillinger som for eksempel assistentstillinger til fagarbeiderstillinger og fagarbeiderstillinger til miljøterapeutstillinger eller vernepleierstillinger.

– Det betyr ikke at assistentene som jobber i tjenestene i dag, skal sparkes ut. Men de bør få tilbud om kompetanseheving og de bør få mulighet til å ta fagbrev.

Isaksen opplever at det ofte er først etter at det har gått galt i en sak, at man henter inn vernepleiere. Hun viser til en kommune hvor det var mange avvik i tjenester for personer med utviklingshemming. For å få lukket avvikene, ansatte de flere vernepleiere, de ble flinkere til å veilede ansatte og de fikk bedre rutiner.

– Ofte er det ikke før det brenner at man kaller inn forsterkninger, sier Isaksen.

Færre jobber deltid

Den ferske studien viser også at mange jobber deltid i disse tjenestene. Det er de ansatte uten helse- og sosialfaglig utdanning som i stor grad jobber i mindre stillinger. Halvparten av dem jobber så lite som mindre enn ti timer i uken. I tillegg til at FO ønsker at andelen vernepleiere økes, vil de også at bruken av kort deltid skal opphøre.

Fra 2019 til 2020 har det ene teamet ved Baterød Bosenter gått fra å ha 11 ansatte på hundre prosent stilling til 17. Reduksjonen i andelen som jobber deltid, kan de takke prosjektet «Årsturnus» for.

Baterød Bosenter i Sarpsborg kommune består av 2 team, Team 1 og Team 2 gir til sammen tjenester til sju tjenestemottakere.

Adrian Nielsen

Med årsturnus blir alt kjent fravær planlagt inn i turnusen. Når fraværet legges inn, utløses ledige vakter som må dekkes opp av medarbeidere med nødvendig kompetanse. Siden de som jobber deltid planlegges inn i de ledige vaktene, blir det mulig å øke deres stillingsstørrelse.

– Mindre deltid er vinn-vinn

Vernepleier Annicken Karlsøen Westlund synes tjenesten får bedre kvalitet når det er mindre deltid.

– Det er færre folk inn og ut hos brukeren, og det gjør hverdagen for disse menneskene mer forutsigbar, sier hun.

– Mindre deltid er en vinn-vinn-situasjon. Når vi får tryggere brukere, får vi en tryggere og roligere arbeidshverdag. Samtidig blir vi ansatte mer samkjørte siden vi er de samme personene som jobber med de samme brukerne, legger kollega Beate Wormli til.

Det ene teamet på Baterød Bosenter er blant dem som har testet ut årsturnus og skal fortsette å gjøre det i 2021. Erfaringen som flere kommuner har hatt, er at turnusen fører til mer heltid, større stillinger, økt kvalitet på tjenestene, et godt arbeidsmiljø og redusert sykefravær. Målet er at turnusen skal implementeres i alle virksomheter innenfor helse og velferd.