JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

22. juli:

Astrid overlevde Utøya: – Jeg tror det påvirker AUF og Ap mye mer enn man er klar over

Nestleder i AUF, Astrid Willa Eide Hoem, mener sorgen over vennene hun mistet 22. juli 2011 har utviklet seg. – I dag skulle mange av dem vært rundt 30 år. Før handlet sorgen om å ha mistet dem, nå handler det om at jeg ikke fikk bli kjent med dem slik de ville vært vært i dag.
Nestleder i AUF, Astrid Willa Eide Hoem overlevde Utøya for ni år siden. Hun savner de viktige debattene i ettertid: – Etter 22. juli har det nesten ikke vært lov å bruke ordet rasisme, og debatten har blitt vanna ut.

Nestleder i AUF, Astrid Willa Eide Hoem overlevde Utøya for ni år siden. Hun savner de viktige debattene i ettertid: – Etter 22. juli har det nesten ikke vært lov å bruke ordet rasisme, og debatten har blitt vanna ut.

Mina Ræge

22.07.2020
08:37
22.07.2020 11:45

Denne dagen blir annerledes. Nestleder i AUF, Astrid Willa Eide Hoem, som er kandidat til å overta ledervervet i ungdomspartiet, skal markere ni-årsminnet av 22. juli i regjeringskvartalet, i Domkirka og på Utøya. Koronaepidemien gjør det hele ekstra vanskelig, for noe av det tryggeste på denne dagen, er ifølge Astrid å være sammen med andre.

• Les også: 22. juli-markering uten klemmer: – Jeg synes det er ganske trist

– Det blir rart uten alle de menneskene det er ekstra godt å se 22. juli.

Menneskene det er ekstra godt å se er de overlevende og etterlatte, og hun er en av dem.

Astrid var på Utøya for andre gang det året. Hun var der for aller første gang i 2010, og skulle egentlig vært der i 2009 også, men hun fikk ikke lov likevel fordi foreldrene ble bekymret for gutter og alkohol.

– Gutter var det jo der, men ikke alkohol.

De første dagene var akkurat sånn en sommerleir skal være, med dager fylt med sol og venner. Hun delte telt med fire andre venner, og de satt ofte oppe og snakket på kveldstid. Astrid hadde ansvar for vaffelteltet, og det var der hun stod 22. juli 2011.

Etter at bomben gikk av i regjeringskvartalet ble det en helt annen stemning.

– Det ble et alvor, og lederne bestemte seg for å avlyse resten av programmet for dagen. Jeg fikk ansvar for å rydde opp i vaffelteltet.

Telefonen ringte, og en venninne spurte om hun var i Oslo, og om hun var trygg.

På vei til Sanitærbygget startet skytingen.

– Jeg tenkte at nå er det noen som holder på med noe kinaputt, og tenkte at det var sikkerlig dårlig gjort nå som alle var redde. Så slo det meg at noen kanskje hadde satt i gang et rollespill, litt som sånn man har på konfirmasjonsleir, og jeg tenkte at det var veldig dårlig timing.

Hun møtte på en av de eldre arrangørene, og spurte hva som skjedde.

– Jeg så på hele ansiktet hans at han ikke visste.

De begynte som mange andre å springe nedover kjærlighetsstien for å komme seg vekk. De løp ned mot skrenten, der det er bratt ned mot vannet. En kø hadde oppstått, så alle som var der kunne komme seg rolig ned den bratte skrenten.

De prøvde å hjemme seg inni en sprekk.

– Han sto over oss og skjøt nedover, og jeg husker at jeg kjente på en blanding av at jeg måtte lukke øynene, samtidig som jeg tenkte at jeg måtte se for å ha oversikt. Jeg tenkte at hvis jeg ser nå, så kommer jeg aldri til å klare å glemme det.

– Tusenvis av rare tanker samlet seg i hodet mitt. Jeg begynte å tenke på at jeg hadde glemt å bestille skole-PC, og at jeg kanskje ikke kom til å trenge den likevel. Jeg var redd, men vi byttet på å være den som var redd, og den som passet på. Han var der i to runder og skjøt, men når jeg hørte skyting andre steder så hjalp det ikke å vite at vi var trygge, for da visste vi at det var våre venner han skjøt på.

– Noen av oss fikk meldinger fra venner og familie. Det gikk rykter om at det var Al-Qaida som stod bak, og en av de jeg gjemte meg med kjente på en stor frykt da vi fikk de oppdateringene. Han var en ung muslimsk gutt, og fryktet for hvilket Norge han skulle komme tilbake til, hvis terroristen var fra Al-Qaida.

Situasjonen er uoversiktlig og ganske mange rundt henne var skadet. De visste ikke heller om de som kjørte rundt i båter var med på det.

– I ettertid har jeg fått vite at vi gjemte oss ganske lenge etter at han ble tatt.

De blir fraktet til mottakssenteret på Sundvollen.

– Utøya var fært og brutalt og jeg var redd for å dø og for at vennene mine skulle dø, men på Sundvollen traff virkeligheten meg enda mer brutalt.

De kom noen timer etter at terroristen ble tatt, men var likevel noen av de første som ankom Sundvollen. Busser på busser ble kjørt inn med overlevende.

– Vi la alltid merke til hvem som ikke kom.

De var der hele natta, sammen med de etterlatte.

– De spurte om vi hadde sett barna deres, og man ville ikke være den som ga feil beskjed.

Astrid lette hver dag etter bestevenninna si Guro, som hun delte telt med.

– I retroperspektiv tenker jeg at jeg burde ha skjønt det før. I løpet av døgnet på Sundvolden holdt politiet to samlinger. Etter det første møtet våknet jeg på sofaen i resepsjonen på Sundvolden ved siden av mamma. Hun fortalte meg at det var 80 drepte. Jeg svarte at jeg trodde det var minst hundre. Det var jo så mange som ble skutt. Og det var mange drepte der jeg hadde gjemt meg.

I neste møtet fortalte politiet at de hadde begynt å identifisere de drepte.

– Det tok mange dager før jeg skjønte det. Jeg trodde hun hadde gjemt seg så godt. Vi trodde jo at det var en krigssituasjon. Kanskje hun fortsatt trodde det, eller hadde gjemt seg hos noen som også trodde det. Jeg skjønte det ikke før jeg fikk det bekreftet av en venn.

– Jeg tror at når man står i en sånn situasjon så blir håpet så viktig å klamre seg fast til. Det blir for mye å ta inn over seg.

– Hvordan var det da du fikk vite det?

– Det var brutalt, og det var vanskelig å forstå. Guro var en av mine beste venninner, og det ble ikke virkelig for meg før begravelsen.

– Det er ganske ekstremt å være 16 år og måtte velge ut hvilke begravelser man skal gå i.

Hun opplevde sorgreaksjonen som vanskelig.

– Jeg følte meg helt tom. Jeg var sikker på at når man sørget så skulle man sitte på senga med Ben&Jerry's og hulke høyt som man ser på filmene fra Hollywood. Men jeg følte meg bare helt tom, og jeg tenkte at det må være noe galt med meg. Jeg lærte etterhvert at sorg også kan være så overveldende for kroppen og hjernen, at man ikke føler noe.

Nestleder i AUF, Astrid Willa Eide Hoem, var 16 år da hun overlevde Utøya: – Det er mange i dag som forteller at de fortsatt ikke får hjelpen de trenger, sier hun.

Nestleder i AUF, Astrid Willa Eide Hoem, var 16 år da hun overlevde Utøya: – Det er mange i dag som forteller at de fortsatt ikke får hjelpen de trenger, sier hun.

Mina Ræge

Livet går videre

–I dag er det ni år siden var du 16 år og overlevde Utøya. Hvordan har disse årene vært for deg?

– Jeg tror at for de fleste av oss så har det gått både bra og dårlig. På mange måter har livet gått videre. Den høsten for ni år siden starta jeg i første året på videregående, som er en sårbar situasjon i seg selv. Jeg var redd for at 22. juli skulle definere meg som menneske, og jeg ville ikke skille meg ut på skolen. Så jeg takket nei til å snakke om det, og det var jo litt dumt tenkt. Det stod jo allerede i lokalavisa.

• Les også: – Det som var ekstremt i 2011, er helt vanlig nå

Å forstå at det ikke skulle bli sånn hun tenkte, tok lang tid.

– Jeg kommer til å ha med meg menneskene jeg mistet hele livet. Og selv om jeg var redd for at det skulle definere meg, så vil det jo gjøre det ved å alltid være med meg. Sorgen over dem man har mista utvikler seg med årene. I dag skulle mange av dem vært rundt 30 år. Før handlet sorgen om å ha mistet dem, nå handler det om at jeg ikke fikk bli kjent med dem slik de ville vært vært i dag. Hva ville de blitt, hadde de fått barn? Alle de spørsmålene får man aldri svar på.

– Har det vært noen milepæler i ditt liv som har fått deg til å tenke på dem?

– Jeg og Guro hadde planer om å flytte sammen, og det kjente jeg på da jeg flyttet hjemmefra. Aller mest tenkte jeg på dem da jeg kom tilbake til Utøya i 2015. Å komme tilbake var et av de sterkeste øyeblikkene etter terrorangrepet.

Landsmøte da de vedtok at de var i mot oljevirksomhet i Lofoten, Vesterålen og Senja var en stor dag.

– Det var en av hjertesakene til Guro og flere av de drepte, og vi fikk ført engasjementet deres videre.

• Les også: Åtte år etter terrorangrepet 22. juli mangler Norge fortsatt en helhetlig beredskap

Traumene

Mange av ofrene fra 22. juli har opplevd psykiske plager i etterkant av terrorangrepet.

En pågående studie fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) viser at tidlige fysiske plager etter terror kan gi økt risiko for å utvikle psykiske plager over tid.

En av de overlevende forteller til NRK at det er problematisk at det norske helsevesenet er så oppdelt mellom fysisk og psykisk smerte. VG skrev også denne uken om at for få har fått hjelp av psykologer med kunnskap om traumer og posttraumatisk stresslidelse.

Astrid forteller at hun var veldig heldig i sin hjemkommune Kristiansund, og har fått god hjelp og tilrettelegging.

– Det er ganske kjipt å se tallene på kommuner som ikke har klart og skaffe folk den hjelpen de trenger. Det er veldig trist at systemet ikke har klart å stille opp etter terrorangrepet.

– Det tok jo ikke mange år før man begynte å diskutere at pengene ikke hadde gått til dit de skulle. Og om hjelpen som burde vært der. Mange har følt seg alene, og spesielt i tiden etter at det ble stille i norsk offentlighet. Men også i vennegjengen, og rundt middagsbordet, når man egentlig trengte det. Det blir enda mer ensomt når samtalen stilner. Da burde hjelpeapparatet vært klart.

– Det er mange i dag som forteller at de fortsatt ikke får hjelpen de trenger. Det å skulle starte på universitetet eller ny i jobb er ganske annerledes enn videregående, der alle kjenner deg. I tillegg opplever man at man ikke får gehør i Nav-systemet, og det blir en ekstra belastning.

For hennes del har det vært veldig viktig å fortsette i AUF.

– Da jeg satt på Sundvollen var jeg veldig usikker på AUF skulle være etter dette. Da Eskil Pedersen (daværende AUF-leder) gikk ut og sa at vi skulle tilbake, var det ikke lenger et spørsmål for meg. Jeg måtte være med videre.

Det har kanskje hjulpet deg i å holde på minnene om vennene du mistet også?

– Absolutt. Når jeg jobber med politikk så tenker jeg på dem. Og det har vært viktig for å la de nye AUF-erne bli kjent med de vi mista.

– Hvordan tror du det har vært for nye AUF-erne å komme inn etter Utøya?

– Mange av de som meldte seg inn i ettertid, gjorde det med et ekstra alvor. Jeg er så imponert over hvordan de har jobbet med å forstå hvem de var. De har blitt kjent med dem som mennesker gjennom å stille spørsmål, og lagt blomster på graven deres. Det hadde vært tungt for oss, om vi som en hel generasjon skulle bære dette alene. Det kommer en dag da ingen av oss lever lenger, og 22. juli blir AUF sin historie.

Selv om mange meldte seg inn i AUF og Arbeiderpartiet etter terrorangrepet, mistet de en stor del av generasjonen.

– Jeg tror det påvirker AUF og Ap mye mer i hverdagen enn man er klar over. Vi som var overlevende ble voksne over natta. Samtidig fikk vi en hel generasjon som ikke fikk vokse opp. Både tapet av de vi mista og de som ikke ville være med lenger merkes. Vi fikk inn veldig mange nye, og et fornyet engasjement. Man trengte ikke å ha vært på Utøya for å kjenne at politikk var blitt viktigere enn noen gang.

– Vi er en generasjon som har overlevd det verste terrorangrepet i Norge. Det påvirker i stor grad det arbeidet vi gjør, og vi har på mange måter mista viktige stemmer i vår generasjon.

• Les også: 22. juli forandret livet hennes. Iffit Qureshi ønsket ikke lenger å være den sinte debattanten

Fremtiden

– Hva er sorg for deg i dag ?

– Sorg for meg i dag er at man står i en situasjon ni år senere og tenker at jeg må ringe henne for å fortelle hva som har skjedd, helt til man skjønner at det ikke er mulig. Eller merkedager, som bursdager. Alle er samlet, og jeg tenker at vi mangler Guro, og at hun også skulle ha fylt år i år. Det er de stikkene man får i hverdagen.

– På Utøya har vi noe vi kaller et verditre, der man kan henge lapper. Jeg leste en lapp der det stod: "Sorg er kjærlighet som ikke har et hjem lenger". Kjærligheten har ikke det menneske å komme hjem til lenger, og det kjente jeg meg veldig igjen i.

– Hvordan lærer man seg å leve med sorgen, og sette pris på at man lever igjen?

– Etter 22. juli ble det en dualitet fordi sorgen var så stor, men man hadde jo overlevd også. Det å få leve videre i livet ble veldig sterkt. Det ble en dualitet mellom den sterke sorgen og redselen for at det skulle skje igjen. Jeg tenkte ofte : "herregud jeg har overlevd det her, jeg er så heldig". Jeg tror vennene mine kanskje ble litt lei av at jeg som var sånn: "Livet er et eventyr, skjønner dere hvor deilig det er?" etterhvert og.

Med det lå et alvor i det.

– Jeg ville at de skulle forstå at vi har bare denne ene sjansen, og da må vi som er så heldige å få leve, leve livet sikkerlig.

En som forsto var farmora, som var 11 år da krigen startet, og 15 da den var slutt.

– Vi var de eneste i familien som hadde overlevd angrep fra høyreekstremt tankegods. Hun gikk bort i oktober i fjor. Selv om hun var nitti så var det lettere å snakke med henne, enn det var med venner. Vi hadde den samme redselen for det ekstreme ytre høyre, og forstod hvor ekstremt det kunne bli.

En ting som slo Astrid da hun begynte på videregående var hvor mye tilpssning hun fikk, for eksempel hvis det skulle vises filmer med skyteepisoder, som elevene med fluktbakgrunn ikke fikk.

– Jeg har venner som har opplevd krig som barn, eller andre traumer. Vi burde ha et system som fanger opp alle, ikke bare vi som har opplevd en nasjonal tragedie. De måtte be om tilpassing, det slapp jeg.

• Les også: Skoleelever lærer for lite om tankegodset bak 22. juli, mener forsker

Ikke bare roser og kjærlighet

– I norsk offentlighet glemmer vi ofte det raseriet mange fikk kjenne på kroppen, før vi fikk vite at det var en hvit terrorist. Det var unge kvinner med hijab og mødre som ble hetsa og spytta på. Vi kunne i ettertid si at vi har håndterte terrorangrepet med kjærlighet. Men det var også et par timer da vi håndterte det på en ganske annen måte, og det må også være en del av fortellingen.

– Vi har også et ansvar for den hverdagsrasismen, selv om det ikke var hverdag, så er det et uttrykk for de reaksjonene og tankene mange av oss hadde. Det var på mange måter det Norge den unge muslimske AUF-ern så for seg før vi visste at det var en hvit norsk terrorist.

Hun peker på at det var en mann man kunne gått i klasse med, og som er vokst opp og oppdratt i samme samfunnet som oss alle.

– Det har ikke oppstått i et vakum, og vi har et oppgjør og ta med oss selv som norsk samfunn. Vi kan ikke skylde på noen andre.

Hun tenker også på terrorforsøket i Bærum.

– Det var bare flaks at det ikke ble mer brutalt, og debatten i etterkant handlet plutselig om at var en muslimsk kvinne som ikke ville håndhilse på kronprinsen? Når vi mister debatter om de ekstreme holdningene som utvikles i vårt samfunn, er det også vårt ansvar.

– Hvordan syns du samfunnet har bearbeidet den fremmedfrykten, hatet og rasismen terroristen representerte?

– Vi har snakket alt for lite om det. Det var et angrep på mangfoldet, et flerkulturelt samfunn, og på feminismen. Det er mange av de verdiene jeg mener er viktigst i landet vårt. Det forsvant fra den offentlige samtalen, og vi trenger en større debatt om rasisme og fremmedfrykt, og ikke fornyelse av statsstøtten til HRS.

Det opplever hun lite av.

– Etter 22. juli har det nesten ikke vært lov å bruke ordet rasisme, og debatten har blitt vanna ut. I steden har vi hatt debatter om hvor sterk ytringsfriheten skal være. Folk skal få gå så langt de bare vil, men vi snakker ikke nok om den hetsen AUF-ere, minoriteter og unge kvinner opplever i kommentarfeltet og på telefonen. Det er et uttrykk for at hatet fortsatt finnes, og at vi ikke har tatt et oppgjør med det.

Den nye ungdommen

– Hva mener du er viktig at vi forteller om 22. juli til den oppvoksende generasjonen?

– Jeg har vært tidsvitne en del ganger i 22. juli-senteret. Alle nordmenn husker den dagen ekstremt godt, men etterhvert vil det komme folk som ikke var født en gang. Jeg får en del spørsmål fra barn som lurer på hvorfor det skjedde i regjeringskvartalet og på Utøya – de visste jo ikke at Jens Stoltenberg var statsminister. Vi må fortsette å snakke om det, og det må være en ærlig historie. Både om hva som skjedde den dagen, om rosetoget, men også om de rasistiske reaksjonene. Jeg opplever at rapporten og rettsaken gjorde det, men vi må også ta de vanskelige debattene, selv om det er enklest å bare fortelle om rosetoget.

Hun presiserer at 22. juli var et tydelig politisk angrep som terroristen hadde planlagt helt siden hun selv var 11 år.

– Han hatet AUF og Arbeiderpartiet så sterkt at han mente det var greit å drepe barn og unge. Hvis vi sier aldri mer 22. juli, så må vi diskutere alt som skjedde og ikke stoppe samtalen. Dette syns jeg barna jeg møter i skoleklasser klarer.

– Syns du mediene har vært flinke nok?

– Både ja og nei. Jeg tror mange følte på at i tiden etter 22.juli så var mediepresset veldig stort. Men debatten har fokusert litt på sensasjoner, som hvilke ting terroristen har på fengselscella. Vi har ikke alltid tatt de vanskeligste debattene, men det ansvar faller ikke kun på media, men også alle oss andre.

– I Dagsrevyen-innslaget med deg og avtroppende AUF-leder Ina Libak forteller du om hvordan du har følt på at dere må jobbe videre for det samfunnet som AUF-erne som ble drept på Utøya ønsket seg. Hvilket samfunn er det?

– Drømmen er et samfunn der man kan være den man er uavhengig hvem man forelsker seg i, hva man tror på, og hvor mye penger man har. Vi ønsker oss frihet til å være den man er, og at ingen skal være redd for å bli hetsa for det. Den gangen tenkte jeg naivt at vi var veldig nær, men som vi ser eksempler på har vi en lang vei og gå.

– Hva slags politikk skal AUF jobber for, for å være det ungdomspartiet som representerer deres generasjon?

– For vår generasjon ble politikk enda viktigere enn før. Vi ser at det er mange oppgaver som vi må ta, fordi de før oss ikke har klart å fikse det. Kampen mot rasisme. Kampen for et levelig klima. Kampen mot at ulikheten øker. Det vært visst om lenge, men det blir vår generasjons ansvar. Vi er nødt til å ta del i de store oppgavene, og vi må handle nå, ellers er det for seint. Hvis vi tar feil beslutninger i dag, så er ikke valget der for neste generasjon.

Var dette interessant? Vil du dele den med noen andre?
22.07.2020
08:37
22.07.2020 11:45