Helge Rønning Birkelund

helge@lomedia.no

Da SVs delegasjon hadde satt seg i bilen for å reise hjem fra Hurdal og sonderingene med Arbeiderpartiet og Senterpartiet, var det mange de måtte ringe for å få fram hvorfor SV gjorde som de gjorde.

For Audun Lysbakken var det spesielt viktig å ta én telefon.

«Særlig var jeg opptatt av å nå fram til folk i LO-toppene, som jeg visste ville bli svært skuffet over at vi ikke ville bli med i regjering».

Det kommer fram i selvbiografien som tidligere SV-leder Audun Lysbakken nå lanserer.

SV-høvdingen avslutter sin politiske karriere med å skrive sin: «I alle dager. Min historie. Min tid».

Her hevder han at det var politikken – ikke prosessen – som gjorde at det kun ble med sonderingene og ikke ble noen flertallsregjering i 2021.

Likte det ikke

At det var et genuint ønske fra LO at det skulle bli en flertallsregjering med Ap, Sp og SV, stemmer definitivt.

Det ga flere forbundsledere i LO uttrykk for rett etter bruddet.

Det er det også gitt uttrykk for etter at Ap og Sp dannet sin regjering.

I avslutningen på sin åpningstale under LO-kongressen i 2022, et halvt år senere, krevde nemlig LO-leder Peggy Hessen Følsvik at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV måtte finne sammen i regjering.

Hun ga uttrykk for at forventningen om en flertallsregjering etter valget var sterk blant LOs medlemmer. Og var helt sikker på at hun hadde det store flertallet av LOs medlemmer bak seg når hun sa at de tre partiene må finne sammen.

Men SV står fortsatt utenfor. I den ferske boka til Audun Lysbakken får LO-lederen forklaringen på hvorfor det ikke ble slik hun ønsket – sett fra hans side.

Lysbakken selv er glad for at LO har vært en viktig pådriver for rødgrønt samarbeid.

– Og at det fortsatt er linjen som gjelder i fagbevegelsen, sier Lysbakken til FriFagbevegelse.

Ville smerte

Lysbakken har ingen tro på at de ville lykkes hvis de hadde gått videre fra sonderingene. Han mener konfliktene fortsatt ville vært der.

«Arbeiderpartiet og Senterpartiet kom oss ikke i møte på det som skulle til for at vi kunne delta i en regjering», skriver Lysbakken i boka.

Han mener mange også i Arbeiderpartiet ønsket SV med i regjering:

«Men de så ikke for seg at det skulle innebære at SV vant fram i saker som kunne smerte i Arbeiderpartiet», trekker han fram.

Det ville krevd innrømmelser på olje, skatt og velferdsprofitt for at det skulle blitt en flertallsregjering.

Det ville gjort vondt for de to andre partiene, mener han.

Skylder på Eggum

Samtidig viser Lysbakken til et oppslag i Dagbladet, med Fellesforbundets mektige leder, Jørn Eggum.

Dagen før sonderingene startet, var han ute i Dagbladet og sa at «SV ikke kom til å få en eneste seier i oljepolitikken».

«Vi bare lo av ham, men det viste seg jo å være den linjen som gjaldt. Kanskje var det for mange fastlåste kompromisser som allerede var inngått i Ap», skriver han i boka.

«Eller kanskje gjorde forholdet til Senterpartiet det umulig å komme SV i møte på området hvor også Sp ville holde igjen», fortsetter han.

Audun Lysbakken hevder at Ap og Sp hadde brukt en stor del av valgkampen til å konkurrere mot hverandre.

«Da Hurdal kom, hadde de hendene fulle med å bli enig med hverandre. Alt SV ville ha, grep nok inn i og forstyrret balansen mellom de to andre. Slik ble vi det femte hjulet på vognen», oppsummer Lysbakken.

Står seg godt

I dag, tre år etter sonderingene og et snaut år før neste stortingsvalg, mener Lysbakken avgjørelsen som ble tatt på Hurdalsjøen står seg godt.

– Det ble tydelig i Hurdal at det ikke var mulig å få tilstrekkelig gjennomslag for de sakene som var nødvendig for at SV skulle gå i regjering, sier han til FriFagbevegelse.

– Vi visste at vår posisjon i Stortinget var sterk. Jeg mener årene etterpå har vist at vi fikk til mer for vanlige folk på den måten. Det er historisk at et parti i opposisjon driver gjennom store reformer som gratis SFO og tannhelsereformen. Og at spørsmål som begrensninger på oljevirksomhet har blitt del av budsjettforlik, legger han til.

Jenteforsvaret

Audun Lysbakken debuterte på Stortinget allerede i 2001, var SV-leder fra 2012 til i fjor, og statsråd fra 2009 til 2012.

I boken er tre fortellinger vevd inn i hverandre: Den om hans politiske liv, den om tidsånden og den om makten.

Han forteller om dramatikken rundt hans avgang som statsråd etter historien om «Jenteforsvaret», hvor hans departement hadde bevilget 154.000 kroner til organisasjonen for å arrangere selvforsvarskurs.

Han røper blant annet også at han i flere omganger har jobbet for en politisk samling til venstre for Arbeiderpartiet med SV, Rødt og MDG, som han mener kunne stilt til valg som et allianse. Det kom aldri til realitetsbehandling.