I BERLIN: Terje I Olsson

frifagbevegelse@lomedia.no

Den tyske landsorganisasjonen DGB har gjennomført en spørreundersøkelse blant over 5.700 yrkesaktive og spurt om de tror at de kan leve av den pensjonen de vil få. Resultatet er nedslående. 42 prosent sier at pensjonen ikke vil strekke til, 40 prosent sier at det holder sånn akkurat mens bare 18 prosent sier at de vil leve godt eller meget godt av sin framtidige pensjon.

Mens Tyskland er Europamester i økonomi og eksportindustrien går så det gviner, holdes lønningene nede og eldre frykter at pensjonen blir alt for liten.

Sigrid M. er ekte berliner, født og oppvokst i Moabit i tidligere Vest-Berlin og nå bosatt i bydelen Reinickendorf, vest i den tyske hovedstaden. Etter obligatorisk niårig skole startet hun sin yrkeskarriere 15 år gammel. Opprinnelig begynte hun som kjøpmannslærling, men byttet ganske raskt til sykepleierskolen 18 år gammel. Når hun i juni neste år blir 65 og går av med pensjon, kan hun se tilbake på nesten 50 år i helsevesenet.

Men når det gjelder pensjonen er det ikke så mye å se fram til.

Ikke mye å se fram til

– Jeg har fått beregnet min pensjon fra juni neste år, og det ser ikke lystelig ut. Den månedlige pensjonen blir på 1.160 Euro brutto eller rundt 9.800 kroner. Når husleie, strøm, forsikring og andre faste utgifter er betalt, sitter jeg igjen med cirka 300 Euro (vel 2.500 kroner). Det rekker ikke, sier Sigrid M.

Noen store innsparingsmuligheter har hun heller ikke. Hun bor rimelig i en borettslagsleilighet i Reinickendorf med 430 Euro (3.650 kroner) i husleie, så der er det ikke noe å spare. Andre poster er det heller ikke å spare noe på.

2.500 kroner måneden er altså alt som er igjen etter 50 år i arbeidslivet. Det rekker selvsagt ikke til alle de dagligdagse utgifter fra mat og klær og en kinobillett i ny og ne. Sigrid M. har allerede snakket med den ene av de to sønnene, og han har lovet å støtte henne. Dessuten er hun på utkikk etter en deltidsjobb.

– Pensjonssystemet i Tyskland er dårlig. Det er litt bittert å sitte igjen med så lite etter en så lang arbeidsinnsats, sier Sigrid M.

Sykepleier og legesekretær

Hun har arbeidet som sykepleier og legesekretær i alle år. De siste 15 årene har hun arbeidet i et av Tysklands største, private pleie- og omsorgskonsern, Pro Seniore. Selskapet har over 9.000 ansatte på 120 omsorgs- og pleiehjem over hele landet, derav åtte i Berlin. Sigrid M. arbeider på et sosialterapeutisk boprosjekt i Charlottenburg og er fagorganisert. På omsorgshjemmet i Meinekestrasse er de 107 ansatte med ansvar for 146 sengeplasser, og Sigrid M. har vært tillitsvalgt de siste åtte årene.

Organisasjonsgraden er dårlig innenfor helsevesenet. På hennes arbeidsplass var de helt opp i 80 prosent organiserte en kort periode, men normalt er de langt under halvparten. Lønningene er lave, og mange helseforetak ansetter nå bare yngre sykepleiere i deltidsstillinger (30 timers uke) og på elendige vilkår, gjerne ned mot 1.250 Euro i måneden. Pro Seniore er intet unntak i så måte. Siste lønnsforhøyelse for de ansatte hos Pro Seniore var i 2000, for 13 år siden. Etter det har lønningene stått stille.

Tariffavtale i 2005

– Fagforbundet Ver.di fikk forhandlet fram en tariffavtale i 2005 som skulle gi forbedringer, men det ble aldri gjennomført. To år senere sa bedriften opp avtalen, sier Sigrid M.

Hun mener både hennes eget forbund Ver.di og landsorganisasjonen DGB gjør for lite for å sikre gode lønninger og spesielt gode pensjonsvilkår.

– Alle må ha en pensjon som man kan leve av. Det er fryktelig at man enten må ha hjelp av familien eller måtte jobbe videre i en eller annen deltidsjobb, sier hun.

«Standardpensjon» på 1.100 Euro

Sigrid M.s pensjon på 1.160 Euro er omtrent på det nivå som man anser som «Standardpensjon» i Tyskland, nemlig 1.100 Euro. Likevel er det veldig mange som ligger vesentlig lavere. De to gruppene som regnes som de store pensjonstaperne, er arbeidstakere fra det tidligere DDR som ikke får anerkjent deler av sin yrkeskarriere som pensjonsgivende, og et stort antall kvinner i Vest-Tyskland (spesielt i sør) som har vært hjemmeværende og passet hus og barn i mange år.

Sigrid M. har to venninner som begge har så lav pensjon at de er henvist til sosialhjelp til tross for mange arbeidsår bak seg. Den ene har en bruttopensjon på 520 Euro i måneden (4.420 kroner), den andre har litt mer, 580 Euro. Begge er henvist til å gå på sosialkontoret for å klare seg, men selv da har de kun penger til det aller nødvendigste.

– Det er helt på sultegrensen, en skam, sier Sigrid M.

Bør være en vekker

Anneli Buntenbach, en av de fem kongressvalgte topplederne i landsorganisasjonen DGB sier at undersøkelsen om folks forventninger til pensjonen bør være en vekker for politikerne.

– Den nye regjeringen må nå dra i nødbremsen og stanse en videre reduksjon av pensjonsytelsene, sier hun.

Som følge av god skatteinngang ble pensjonspremien redusert fra 2012 til 2013 fra 19,6 til 18,9 prosent av skattbar inntekt. Den ennå sittende regjering har også i år varslet av pensjonspremien skal senkes ytterligere i 2014. Tysk LO er sterkt imot denne politikken. DGB ønsker heller at premien forblir uforandret slik at pensjonskassene får mulighet til å bygge seg opp litt og sikre en reserve mot dårligere tider.

Fare for utstrakt aldersfattigdom

– Vi ser at aldersfattigdom kan bli et utbredt og alvorlig problem i årene som kommer. I tillegg kommer den demografiske utviklingen, sier hun.

Tyskland er inne i den samme utviklingen som mange andre industriland, nemlig at det blir stadig flere og eldre pensjonister og relativt sett færre yrkesaktive. Årlige reduksjoner av pensjonspremien med en halv prosent eller der omkring betyr nesten ingen ting for den vanlige arbeidstaker, men har stor betydning for om pensjonskassene skal ha en buffer så de kan møte utfordringene framover.