Av Erik R. Selmer

frifagbevegelse@lomedia.no

Nestekjærlighet, humanisme eller ganske enkelt politikk? Det avhenger av de øyne som ser. Det som betyr noe, er at Cubas internasjonale helseprogram bringer hard valuta i statskassa. Og at det gagner millioner av fattige som verden rundt ellers ikke ville hatt tilgang på legetjenester som kan bety forskjellen på liv og død.

Helseeksport gir hard valuta

Den cubanske helseeksporten har i dag nådd et slikt omfang at den er blitt den viktigste kilden til hard valuta for Castro-staten. Nær halvparten av all utenlandsk valuta kommer herfra: 6 milliarder dollar i året. Det er like mye som de tre andre store kildene til utenlandsk valuta, turisme og pengeoverføringer fra cubanere i utlandet, med 2,5 milliarder dollar hver, og eksport av nikkel med 1 milliard dollar.

Enten det skyldes altruisme eller en sjanse til å komme seg bort fra Cuba, så var det i 2013 38.868 cubanske leger og sykepleiere som arbeidet i 66 fattige land i Latin-Amerika, Afrika og Asia.

Det antas at cubanske universiteter kan utdanne 5.000 leger i året for å dekke den internasjonale etterspørselen. I tillegg, så vil innen 2015 totalt 20.000 studenter fra utviklingsland ha avsluttet sine medisinstudier på Cuba.

Tall fra Verdens helseorganisasjon (WHO) viser at det mangler 2,4 millioner leger, sykepleiere og jordmødre i verden.

Solidaritet og pragmatisme

Det cubanske legediplomatiet startet tilbake i 1960, bare ett år etter at revolusjonen hadde seiret på Cuba. Da sendte Fidel Castro en gruppe leger til Chile, som var rammet av et kraftig jordskjelv.

– Det som startet som en utføring av en av de grunnleggende verdiene til revolusjonen, helse som en fundamental menneskerett for alle, har fortsatt å være en målsetting, både i idealistisk og pragmatisk forstand, sier sosiologen Julie M. Feinsilver, som i 2010 publiserte en bok om 50 års cubansk legediplomati.

Hun understreker at legediplomatiet har hjulpet revolusjonen i å overleve i svært vanskelige tider. Og at denne formen for samarbeid også har skaffet stemmer i FN til støtte for å oppheve embargoen som USA har opprettholdt mot Cuba siden 1962.

Et førtitall land mottar i dag den cubanske hjelpen gratis. Det dreier seg blant annet om politiske allierte som Nicaragua, Bolivia, Peru, Eritrea og Etiopia, ifølge Cubas egne statistiske helseoppgaver for 2012.

I Bolivia ble for eksempel over 300.000 personer i årene 2006-2008 øyeoperert av cubanske leger, finansiert av Venezuela. Som et historiens paradoks var en av dem Mario Teran, mannen som er blitt utpekt som soldaten som skjøt og drepte Che Guevara i 1967.

Andre land betaler. Også politisk allierte. Som Venezuela, der rundt 35.000 cubanske leger ifølge ulike kilder er blitt sendt de siste ti årene for å arbeide i fattige strøk områder i bytte for billig venezuelansk olje. Og land som Kina, Sør-Afrika, Angola, Algerie, Qatar, Jemen, Argentina, Mexico, Ecuador og Uruguay.

Det siste tiåret har alliansen med Venezuela spilt en grunnleggende rolle i cubansk legediplomati, og i å sikre øyrikets økonomi. Den siste gangen Hugo Chávez tok opp temaet, i februar 2012, sa han at i alt hadde 44.804 cubanske helsearbeidere, leger, sykepleiere, oftamologer og terapeuter medvirket i sju sosiale helseprogrammer, såkalte «misiónes», etter at Fidel Castro kom med ideen da Chávez-regjeringen gjennomgikk en politisk krise i 2003.

Grunnloven av 1999 ga alle venezuelanske borgere rett til helsestell. Men det var lettere sagt enn gjort når leger ikke ville dra hvor som helst. «Misión Barrio Adentro» («Inn i nabolaget») gir helsetjenester til folk på landsbygda og fattige bydeler.

Selv cubanske avhoppere roser opplegget. ¬ Folk i «barrioene» har aldri hatt tilgang på helsestell. De måtte både gå og vente i timevis for å få se en lege. Nå har de cubanske leger og cubansk medisin i nabolaget, sier Otto Sanchez, en lege som hoppet av og i dag bor i Miami, der han arbeider for en organisasjon (Solidarity Without Borders) som hjelper avhoppete cubanske leger.

«Barrio Adentro» har Cubas eget helsevesen som modell. Ved utgangen av august 2010 hadde 83 prosent av Venezuelas befolkning nytt godt av systemet. Det var som en annen verden i forhold til 1980-tallet, da 17 av Venezuelas 24 millioner innbyggere ikke hadde tilgang til helsetjenester.

Venezuela betalte med 105.000 fat olje daglig. Av en samlet handel mellom landene i 2011 på 8.334 milliarder dollar, utgjorde betalingen for helsetjenester 5 milliarder dollar, ifølge Cubas statistiske sentralbyrå, Onei (Oficina Nacional de Estadistica e Información).

Skjær i sjøen

Cuba har lært av sammenbruddet til Sovjetunionen i 1991. Og nå, etter Hugo Chávez’ død og nedgangen og kaoset i Venezuelas økonomi, forsøker Cuba å spre markedene. Landet har søkt finansieringer fra Russland, og forsøker å styrke sin eksport i egen region.

Salget av legemidler til landene i Alba (Den bolivarianske alliansen for Amerikas folk) har økt kraftig. Utenom Alba-landene ser samarbeidet med Brasil ut til å være det mest lovende, og Brasil er i dag den nest største mottakeren av cubanske legemidler og vaksiner.

Men verken legediplomatiet eller forholdet til Brasil er uten skjær i sjøen.

Offisiell statistikk viser at Cuba har 82.088 leger, eller én per hver 137. innbygger. Det er av det beste i verden. Men Cuba med sine 11 millioner innbyggere hadde i mai i fjor også 15.407 leger i utlandet.

Dette har ført til at mange cubanere klager over en forverring av sitt eget helsevesen, som er gratis for alle. Er kritikken velbegrunnet? Har helsediplomatiet undergravd helsevesenet på Cuba?

Etter årtier med amerikansk blokade som begrenset tilgangen på medisiner og utstyr, har Cuba utviklet en betydelig bioteknologisk og farmasøytisk industri, og begynt med helseturisme som et middel til å tjene utenlandsk valuta.

Javier Ludeño fra den spanske NGOen Medicos del Mundo (Verdens leger), som samarbeider med cubanske helsemyndigheter om et program for å forhindre seksuelt overførbare sykdommer, støtter initiativet med helseturisme.

– Inntektene går direkte til helsedepartementets budsjett, og blir så investert i det offentlige helsevesenet. Helse er førsteprioritet for den cubanske regjeringen, sier han.

Hva så med det nye markedet i Brasil? I fjor reiste det seg en veritabel storm i Brasil da regjeringen gjorde kjent at den hadde inngått en avtale med Cuba om leie av 4.000 cubanske leger. Meningene har vært delte, men de mange protestene kom først og fremst fra brasiliansk legehold, som satte spørsmålstegn ved både kvalitet og etikk hos de cubanske legene. Leger utdannes det siste tiåret i rekordfart for å opprettholde legeeksporten og sikre penger i den cubanske statskassa, hevdes det fra en avhoppet cubansk lege.

De som forsvarer avtalen, sier det er bedre med cubanske leger enn ingen i hundrevis av fattige småbyer, der ingen brasilianske leger vil arbeide fordi myndighetene ikke har lagt til rette nødvendig medisinsk infrastruktur.

Kritikere hevder avtalen kom i stand for å sikre president Dilma Rousseff gjenvalg ved presidentvalget i år. Men det avvises fordi myndighetene hadde arbeidet med planer om legeimport i over ett år, lenge før de kraftige gatedemonstrasjonene i fjor med krav om skikkelige sykehus, og fallet i oppslutningen om presidenten.

Utlandet frister

Med en lønn på mellom 25 og 40 dollar i måneden (gjennomsnittslønna på Cuba er 20 dollar) tjener cubanske leger, trass i enkelte frynsegoder, inntil ti ganger mindre enn dem som har tilgang til utenlandsk valuta gjennom jobben, slik som ansatte innen turistindustrien.

Inntil helt nylig har leger vært blant de yrkesgrupper er blitt nektet å emigrere fra Cuba. Årsakene er nok flere, blant annet at leger og helsevesen har vært et av flaggskipene i den cubanske revolusjonen. Og at legediplomatiet er blitt en så innbringende og helt nødvendig valutainntekt for Cuba etter Sovjetunionens sammenbrudd.

Derfor har naturlig nok mange cubanske leger valgt å reise ut på såkalt internasjonalt oppdrag. Noen hopper av. Cuba-vennlige Cuba Absolutely sier 2 prosent. Avisen Miami Herald, som står eksilmiljøet i Florida nær, hevder 10.000 leger, sykepleiere og terapeuter har hoppet av på ti år, og at de fleste av dem har endt opp i Florida.

En lege som hoppet av etter få måneder i Brasil, sa ifølge avisen El Pais i februar i år at brasilianske myndigheter etter avtalen mellom landene skulle betale 10.000 reales, rundt 4.000 dollar, til Cuba for hver lege, og at halvparten av dette skulle gå til legen selv. Men legen fikk bare utbetalt 400 dollar i måneden, mens 600 dollar ble satt inn på konto i Cuba med den betingelse at han bare kunne disponere over disse pengene når han kom tilbake.

Andre uttalelser peker i samme retning, men tallene kan variere. I Venezuela er den direkte betalingen lavere, men kommer i tillegg til levering av olje. En avhopper anklager systemet for å være «en moderne form for slaveri». Men slike uttalelser avvises av forfatteren Steve Bouwer, som har skrevet boka Revolutionary Doctors: How Venezuela and Cuba Are Changing the World’s Conception of Health Care (Monthly Review Press, July 2011). De er ledd i en svertekampanje fra cubanere og venezuelanere i eksil i Miami, skriver Brouwer.

Utrygge og harde arbeidsforhold er imidlertid årsaker til at leger hopper av. I Venezuela er skyhøy kriminalitet en av årsakene til denne vinterens uroligheter. Cubanske leger har ikke sluppet unna dette, trass i beskyttelse fra chavistiske organisasjoner. Det er blitt rapportert at flere cubanskdrevne klinikker ble utsatt for vold, noen brent ned, av opposisjonen før presidentvalget i fjor. I tillegg er cubanske helsearbeidere på samme måte som lokalbefolkningen utsatt for den sterkt økende kriminaliteten i samfunnet.