Roy Ervin Solstad

roy@lomedia.no

– Jeg kjører bare på tilkalling nå, smiler 72-åringen.

Det har han gjort siden sommeren 2017, men han har ingen planer om å slutte ennå.

– Jeg må fornye sertifikatet hvert år, så jeg tar ett år av gangen. Jeg kjører så lenge jeg synes det er gøy, sier den blide vestlendingen.

Om tre år er det uansett slutt. Enten han vil eller ikke.

p

– Jeg får ikke lov til å kjøre buss lenger enn til jeg blir 75, sier han.

Holdt på å gi seg

Den 13. september 1969 meldte Bernes seg inn i Transportarbeiderforbundet.

På dagen 50 år senere overraskes han med en diger marsipankake på klubbkontoret på Tide Buss sitt anlegg på Haukås ikke langt fra Åsane utenfor Bergen.

Det hadde han åpenbart ikke ventet, for han må raskt opp i øyekroken og tørke vekk en liten tåre.

– Jeg setter pris på dette, men blir litt satt ut, ser han.

Saken fortsetter under bildet.

BLE FEIRET: - Fellesforbundet er så nytt for meg at jeg ikke har vendt meg til det ennå, sier Kåre Bernes. Kaka hadde logoen til både det gamle og det nye forbundet.

Roy Ervin Solstad

Tårene forsvinner imidlertid raskt når Bernes forteller om hvordan livet som bussjåfør har vært.

– Vi hadde mye bedre tid før, sukker han og forteller historien om en kollega som innimellom var på kirkegården for å legge blomster på graven til sin avdøde kone.

– Han stoppet midt i bussruta og lot passasjerene vente til han kom tilbake. En annen parkerte en buss i veikanten da skiftet hans var slutt. Han gikk hjem, og etterlot passasjerne i bussen. Da måtte de til slutt sende en ny buss for å hente passasjerene, ler Bernes.

Det hadde aldri gått i dag. Nå synes han det er langt mer travelt.

– Det har vært perioder der man nesten har møtt seg selv i døra på rutene. Det var ikke like greit, så da holdt jeg på å gi meg, sier Bernes.

Statusyrke

Men det gjorde han ikke, og siden 1969 har han holdt ut som bussjåfør, mens både kjøretøy og samfunnet har endret seg.

– Da jeg begynte, bodde det 12.000 mennesker i Åsane. Nå er det 40.000. Det har vært en rivende utvikling både i folketall, veier og på bussene. De første årene kjørte jeg busser fra 50-tallet, smiler han.

I samme periode har arbeidsgiveren byttet navn fra Åsane Billag til Pan, Gaia og nå Tide. Selv forbundet han meldte seg inn i, Transportarbeiderforbundet, er borte.

– Fellesforbundet er så nytt at jeg ikke har klart å venne meg til at jeg er medlem der ennå, innrømmer han.

Å få kvinnelige kolleger som bussjåfører måtte han imidlertid venne seg til ganske tidlig.

– Den første kvinnelige sjåføren begynte på slutten av 70-tallet, og jeg husker vi tenkte at «dette går nok over». Men det gjorde det jo ikke, sier Bernes og ler så han rister over hvordan de så på kvinnelige sjåfører for 40 år siden.

Alt var med andre ord ikke bedre før. Selv om noe var det.

p

– Det var en helt annen status å være bussjåfør den gang, og da hadde vi også et eieforhold til de bussene vi kjørte. Sånn er det ikke lenger, sier Kåre Bernes og skjærer et stykke av den store marsipankaka.

På oppfordring fra både klubben og foreninga skjærer han også et digert stykke som han skal ta med hjem til kona på andre siden av fjorden som skiller fastlandet fra Osterøy. Hun må imidlertid vente noen timer på den kaka.

– Jeg skal kjøre i ettermiddag. De mangler jo så mye folk, smiler den 72 år gamle bussjåføren Kåre Bernes.