Da disse arbeiderne stormet en fabrikk for 96 år siden, utløste de en revolusjon

Johnny Gimmestad

frifagbevegelse@lomedia.no

26. mars 1924 smalt det på Tofte cellulosefabrikk. Hva som egentlig skjedde, har ingen til dags dato kunne gi noe fasitsvar på. Om selve smellet virkelig skyldtes et skarpt pistolskudd, avfyrt av en ingeniør da flere hundre streikende arbeidere rev ned gjerdene, stormet fabrikken og ga «streikebryterne på Tofte velfortjent pryl», er noe vi i dag kun har arbeiderpressens ord for.

Og hvorvidt denne ingeniøren, samt en lensmannsbetjent som angivelig forsøkte å trekke sin tjenestepistol under tumultene, virkelig ble «avvæbnet av folkemassene», slik det het i en avisoverskrift, er også en versjon av historien som den røde pressen er alene om.

Tilbakeblikk: Denne streiken skapte det første frie fagforbundet i austblokka

Den gang som nå var meningene delte, historiene forskjellige og «fakta» høyst diskutable; alt etter politisk ståsted, sympatier og antipatier. Aviser som sto arbeiderbevegelsen nær, som Fremtiden, Norges Kommunistblad og Arbeiderbladet omtalte «optøiene på Tofte» med klar vinkling på at det hadde foregått streikebryteri; en misgjerning som påkalte de alvorligste reaksjoner og som det ikke fantes tilgivelse for i deres verden.

I borgerlige aviser, som Aftenposten, Nationen og Drammens Tidende, hadde pipa en ganske annen låt: «Arbeiderne angrep de arbeidsvillige, og en av angriperne fyret løs med revolver», het det i flere av de blå avisene.

Og lengst i å ta arbeidsgivers parti – mot arbeiderne - gikk som alltid Nationen, den gang organ for Bondepartiet, i dag Senterpartiet. Her ble saken omtalt med følgende overskrift: «Brutale overfaldsmenn trenger inn på Tofte Cellulosefabrikk». Videre het det: «Skamslår 5 ingeniører og marsjerer derpå bort syngende «Internationalen!».

Uansett ståsted er det ingen tvil om at det utspant seg en alvorlig og til dels brutal masseaksjon på Tofte denne vårdagen. Og selv om senere streiker også skulle komme til å være konfliktfylte og vare lenge, utgjør sammenstøtet mellom hundrevis av arbeidere fra Tofte og Sagene på den ene siden – og en håndfull politifolk, et tilsvarende antall streikebrytere og bedriftsledelsen på den andre - klimakset under den mest dramatiske arbeidskonflikten i bedriftens historie:

Foruten skjellsord og munnhuggeri, slag og spark, et pistolskudd med usikkert opphav og et dypt kutt i bakhodet til en av de involverte, førte dramaet på fabrikken til at 46 arbeidere ble tiltalt, men bare tre dømt. Sju av de streikende, blant dem de tre dømte, ble også satt på porten for godt. Det skjedde etter langvarig tautrekking mellom fagforening og forbund på den ene siden, bedriftsledelse og støttespillere i Norsk Arbeidsgiverforening på den andre.

Saken fortsetter under bildet.

Opptøyene på Tofte vakte stor interesse landet rundt og var førstesideoppslag i flere aviser. Her fra Arbeiderbladet.

Faksimile

Det sier noe om hvilke bitre etterdønninger bruduljen også skapte, når en av lederne i Norsk papirindustriarbeiderforbund, Anders Bratvold, i et brev datert 4.september 1924 skriver følgende til fabrikkledelsen på Tofte:

«Fra undertegnedes side er gjort hvad gjøres kan for at kunne gjenoprette det før saa gode forhold ved Tofte. Jeg beklager at mine bestræbelser ikke har ført til det forønskede resultat, men kan forsikre Dem om, at Deres steile holdning ikke vil bli glemt. Jeg forstår at i øieblikket har bedriften overtaket og benytter seg herav. Jeg haaper imidlertid i nær fremtid at forholdet skal bli endret.»

Tre måneder tidligere, 26. juni 1924, hadde fagbevegelsen på Tofte gått på sitt første nederlag i rettssalen, nærmere bestemt i Arbeidsretten: Mot to stemmer fikk de nei til kravet om at de 7 arbeiderne som ledelsen ved Tofte cellulose besluttet å sette på porten, hadde krav på å få tilbake jobbene sine. Og det er nettopp denne avgjørelsen brevskriveren sikter til, når han påpeker at bedriften har overtaket og benytter seg av dette.

Arbeideropprør blir film: – Vi trenger en politisk film som kan fungere som en krig mot egoismen

Blant dem som fikk fyken, ble politianmeldt og gjentatte ganger trukket fram som en av lederne for aksjonen, men ikke dømt, var morfaren min, Petter Emil Hansen. Så dette er ingen beretning fra en nøytral og uhildet observatør. Bare så det er sagt.

I likhet med en av de andre streikelederne, Halvar Bjerketveit, hadde også morfar sittet i kommunestyret for Arbeiderpartiet i perioden 1919 – 1923. På denne tiden var partiet erklært revolusjonært og del av den internasjonale kommunistiske bevegelse, ledet av kameratene i Moskva – revolusjonens hjemland. Der hadde Lenin få år tidligere, i 1917, i spissen for bolsjevikene styrtet tsar-regimet og tatt makten gjennom en blodig revolusjon.

Den russiske revolusjonen ble fakkelen som tente begeistringens og håpets flamme hos arbeiderbevegelsen i mange land. Også Norge. Her gikk Arbeiderpartiet med i et internasjonalt forbund av likesinnede partier, populært kalt Komintern, som i praksis ble styrt ned til minste detalj fra det sovjetiske kommunistpartiets ledelse.

Men allerede i 1923 hadde Arbeiderpartiet, med blant andre Einar Gerhardsen og Martin Tranmæl i spissen, fått nok av å danse etter Moskva-kameratenes pipe. De brøt ut av den kommunistiske bevegelse og innledet dermed et nytt, mer demokratisk kapittel i den norske arbeiderbevegelsen historie.

Alle var ikke enige i dette linjeskiftet. De mer Moskva-tro sa umiddelbart takk for følget og stiftet Norges Kommunistiske Parti. Etter hva jeg har hørt fra egen familie, skal også min bestefar ha tilhørt disse utbryterne. Hvor mange andre Arbeiderparti-folk med røtter i fagforeningen på Tofte som gjorde det samme, og hvilken betydning dette kan ha hatt for aksjonen 26. mars, har jeg ikke hatt mulighet til å undersøke.

Les også: Da bussjåførene gikk til streik for 22 år siden, overrasket de arbeidsgiverne og vant

Men at noen eller mange av de arbeiderne som aksjonerte, uansett partitilhørighet har oppfattet seg som revolusjonære og sågar sang den internasjonale arbeiderbevegelsens kampsang «Internasjonalen» da de skred til verket, er slett ikke usannsynlig.

Før vi går videre i beretningen om opprøret på Tofte, er det på sin plass med en temperaturmåling på det politiske og sosiale klimaet i Norge fra denne tida. Og hvem er bedre egnet som «meteorolog» enn Einar Gerhardsen? I sin erindringsbok «Unge år» har landsfaderen viet et eget kapittel til nettopp dette året, med overskriften «Kampåret 1924».

«Det snakkes stadig om de harde 30-åra, og det kan ikke nektes for at de var harde. Men også første del av 20-åra var harde, skriver mannen som spilte en helt sentral rolle, både i Arbeiderpartiets og i kongerikets ledelse gjennom rundt regnet 50 år. Gerhardsen, som alltid beskjeden på egne vegne, tar sin partifelle Gunnar Ousland som sannhetsvitne på at 1924 var «det alvorligste kampår i hele fagbevegelsens historie».

Årsaken lå først og fremst i ringvirkningene fra en såkalt ulovlig streik blant jernarbeiderne i Oslo høsten 1923. Streiken var en protest mot at arbeidsgiverne ved hjelp av snedige regnestykker fant grunnlag for å sette ned de tariffestede lønningene i en periode da prisene steig. Streiken spredte seg snart landet rundt, først til havnearbeiderne og deretter en rekke andre forbund. Blant dem var Norsk Papirindustriarbeiderforbund, som Tofte cellulosearbeiderforening var med i.

En god illustrasjon på alvoret er følgende tall: 3,5 millioner arbeidsdager gikk tapt i streiker i 1924. Og arbeidsgiverne svarte på fagbevegelsens mobilisering med å sende 70 000 arbeidstakere på porten – i lockout! Og det blant en befolkning som ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) var temmelig nøyaktig det halve, 2,7 millioner mennesker, av dagens.

Hva om 7 millioner arbeidsdager hadde gått tapt i streiker i våre dager? Eller at NHO i 2020 stengte dørene og slo av PC-ene for 140 000 arbeidstakere – i månedsvis? Utenkelig, heldigvis. Selv i et «toppår» som 2010 ble det kun registrert en halv million streikedager, stadig ifølge SSB. Gjennomsnittet ligger betraktelig lavere.

Det som også kan være nyttig å ha med i den historiske bagasjen, er at det å gå til streik på denne tida ikke var noen søndagsskole. Selv om det ikke gikk så blodig for seg som i Sovjet, endte arbeidskonflikter også her til lands ofte i håndgemeng og slåsskamp.

Særlig provoserende var det hvis bedriftsledelsen tok i bruk uorganiserte arbeidere eller på annen måte forsøkte å omgå følgene av en streik. Og igjen kan vi sitere Gerhardsen og hans bok «Unge år» for å få en bedre forståelse av hva som lå bak da «revolusjonen» også avla en visitt på Tofte:

«Streikebrytere ble (ofte) satt inn for å holde arbeidet i gang, noe som førte til stadige sammenstøt mellom de streikende og streikebryterne. Politi og militære ble satt inn på streikebryternes side, noe som i høy grad førte til en skjerping av situasjonen», heter det på første side i kapittelet om «kampåret 1924».

Det Gerhardsen her så treffende beskriver, skjedde også skjedde på Tofte: Etter at streiken hadde gått rolig for seg i vel en måned, fra 21.februar, begynte fabrikkledelsen mandag 24. mars å gjøre forberedelser til å laste en lekter med masseballer. Man ante nok at dette kunne skape reaksjoner. Fem politifolk var innkalt for å holde vakt, mens en håndfull ingeniører under ledelse av fabrikkbestyrer John Strindlund begynte å frakte lasten fra et lager og ned mot brygga.

Aktiviteten gikk ikke upåaktet hen blant lokalbefolkningen. Stadig flere, også kvinner og barn, møtte opp utenfor fabrikkgjerdene, ropte skjellsord, kastet stein og snøballer og ga tydelig uttrykk for hva de syntes om det som foregikk. På selve aksjonsdagen fortsatte både streikebryteriet og protestene mot dem fra morgenen av. Litt seinere samme dag var det tid for å dele ut det faste streikebidraget til de mange hundre som hadde lagt ned arbeidet, både på Tofte og Sagene. Utdelingen skjedde i daværende Tofte kino.

Og etter at arbeiderne hadde fått sine slanter fra streikekassa, var stemningen klar: Streikebryterne skal stoppes! Deretter gikk det slag i slag: De streikende marsjerte i samlet tropp gjennom sentrum og bort til fabrikkporten. Og sammen med dem som allerede var på plass der, utgjorde «en opphisset folkemengde» nå ifølge politirapportene mellom 400 og 500 personer. Mot dem hadde politistyrken på 5 mann lite å stille opp:

Etter å ha revet ned de to meter høye metallgjerdene, stormet mange av «opprørerne» ned mot lageret og brygga, hvor lastingen av lekteren foregikk. Der fikk flere av ingeniørene ganske hard medfart. Verst gikk det ut over ingeniør Halvor Heyerdahl. Ifølge egen politiforklaring fikk han «flere voldsomme slag og spark mot kroppen, ble tildelt blått øye, flere skrammer i ansiktet og et hull på venstre side av bakhodet». På litt uklart vis kan det ifølge politiforklaringene også virke som om Heyerdahl ble reddet fra ytterligere mishandling, ved at en av lederne for aksjonen trakk ham i skjul bak en stabel masseballer.

Stadig ifølge politirapporter- og vitneforklaringer skal enkelte arbeidere også ha vært bevæpnet med kroker av metall og sammenbrettet jernbånd – uten at det blir påvist noen konkrete skader knyttet til dette. Det nevnes fra en av ingeniørene også at en arbeider stilte med en forseggjort batong. Og når det gjelder pistolskuddene, spriker forklaringene i alle retninger.

Ifølge enkelte arbeidere var det nevnte ingeniør Heyerdahl som skal ha vært utrustet med dette skytevåpenet og ha avfyrt et skudd. Derfor ble han angivelig avvæpnet av aksjonistene – og fikk de skadene han selv lister opp under tumultene som da oppsto. Men noe håndfast bevis på at ingeniøren var bevæpnet og smalt av et skudd, ble aldri lagt fram, hverken under etterforskningen eller i den påfølgende rettssaken.

At kampen om virkeligheten også betydde mye for begge parter i striden, viser en pressemelding bedriftsledelsen rykket ut med, gjengitt kun i de borgerlige avisene, med overskriften: «Det var angriperne som skjøt». Det het det videre: « I anledning av en meddelelse til enkelte aviser om at en av våre ingeniører ved arbeidernes overfald på vore folk den 26. mars skulde ha skutt opplyses at saa ikke er tilfælde, idet ingen av fabrikkens folk var bevæbnet. Det skudd, som faldt, blev avfyrt av de angripende voldsmænd».

Like fullt fikk saken et omfattende juridisk etterspill: Mange av de arbeiderne som aksjonerte ble anmeldt av Tofte cellulose. Antall tiltalte i straffesaken endte til slutt med 46 personer. Antallet virker litt tilfeldig, men målet til fabrikkledelsen framstår klart nok: Det var de mest aktive som skulle tas!

Flertallet av de tiltalte kom fra Tofte, men også arbeidsfolk fra Sagene, Filtvedt, Røedsåsen og Klokkarstua var representert. I flokken av tiltalte mannfolk dukker også en enslig kvinne opp: Nora Birgitte Fredriksen, 27 år gammel og datter av en verksmester på Tofte cellulose! Hun skal ifølge anmeldelsen fra bedriftsledelsen ha «stadig opfordret til at sprenge gjærdet & til at gaa paa!».

30. juli var det klart for rettssak i det daværende Folkets Hus, beliggende på fabrikkens eiendom ved Bispen og seinere brukt til kantine. Saken vakte stor interesse landet rundt og var førstesideoppslag i flere aviser. Lokalbefolkningen møtte fulltallig opp, fulgte nøye med og fikk sågar skryt av aktor i etterkant for ha oppført seg eksemplarisk!

Saken fortsetter under bildet.

Folkets Hus på Tofte. Det var her rettssaken foregikk. Forsvarer for de 46 tiltalte var Trygve Lie, senere justisminister og FNs første generalsekretær.

Ukjent

Som forsvarer for de 46 tiltalte, som alle hadde erklært seg ikke skyldige etter tiltalen, stilte en av arbeiderbevegelsens stigende stjerner, sakfører Trygve Lie, seinere justisminister og FNs første generalsekretær.

Lie, med arbeidsrett som spesialfelt, må ha gjort en mer enn brukbar jobb. I første runde endte saken med at tiltalen først ble frafalt for 28 av de 46 på tiltalebenken. Denne gruppa var kun tiltalt for å ha forstyrret offentlig ro og orden.

Blant de gjenværende 18, tiltalt blant annet for trusler, å ha trengt seg ulovlig inn på fabrikkens område og å ha begått legemsskader og annen vold mot 3 ingeniører og bestyrer Strindlund, ble 15 personer frikjent. Tilbake sto tre «opprørere». De ble dømt til fengselsstraff «på vann og brød», som det heter i dommen, pluss 20 kroner hver i saksomkostninger. De tre var:

Vilhelm Eugen Nilsen (60 dagers fengsel).

Reidar Olaf Pettersen (50 dagers fengsel)

Jakob Andreas Antonsen Sørby (30 dagers fengsel).

Da dommen falt 1. august, var arbeidet for lengst i gang igjen på Tofte cellulosefabrikk – og på Sagene. Men striden satte dype spor, ikke minst fordi bedriften sto så steilt på at de oppsagte arbeiderne aldri skulle få komme tilbake. For min bestefar ble løsningen å starte opp med ei beskjeden fiskebu vis a vis Apotekerstranda, med bistand fra sine arbeidskamerater og visstnok en slant fra sin gamle arbeidsgiver.

Jeg har hørt rykter om at de fiskekakene han stekte der, skal ha vært veldig gode. Dessverre fikk jeg aldri noen mulighet til å smake dem selv, langt mindre høre fra hans egen munn om hendelsene i i kampåret 1924. Han døde et par år før jeg ble født.

Men ennå lever det folk med foreldre som deltok i aksjonen – og som husker at det ble snakket om hva som skjedde da revolusjonen kom til Tofte. Men noen stor plass i Hurums historie har nok aldri den dramatiske hendelsen fått.

Artikkelen er også publisert i årbok for Hurum 2020.

Dokument fra rettssaken signert Trygve Lie, forsvarer for de tiltalte som hadde erklært seg ikke skyldige etter tiltalen.

Johhny Gimmestad