Knut Arne Sanden

Den 4. februar 1970 ble gruvearbeiderstreiken i Kiruna i Nord-Sverige avblåst. Det kunne se ut som om de streikende ga opp. På en måte gjorde de det, men deres nesten to måneder lange streik skulle komme til å endre Sverige, den gamle autoritære svenske modellen og legge grunnlaget for den arbeidslivsmodellen vi ser i dag. Virkningen kunne også merkes på den andre siden av kjølen. Mange at forbedringene i arbeidsmiljøet i Norge kom som en konsekvens av denne streiken.

Det var en «villkattstreik» uten støtte fra det mektige svenske gruvearbeiderforbundet eller Landsorganisasjonen i Sverige. Den sosialdemokratiske regjeringen så med misnøye på at ansatte gikk til streik i det statlige gruveselskapet LKAB. Det var uhørt å gjøre slikt i det perfekte svenske «Folkhemmet». Folkhemmet var det begrepet sosialdemokratene brukte på den nye svenske likhetssamfunnet, men som var preget av litt for mye «ordning och reda». Men «Folkhemmet» var ikke perfekt. Man var for ensidig opptatt av materielle krav.

Følte seg ufrie

Fagbevegelsen hadde vært for lenge opptatt av materielle krav, og det som Thorbjørn Berntsen en gang omtalte som «det er ikke nok å slåss for lengre brød og kortere arbeidstid». I denne kampen var hensynet til mennesket forsvunnet. Det var det Kirunastreiken dreide seg om, medbestemmelse, arbeidsrutiner, selvrespekt og menneskeverd, og selvsagt bedre lønn. Fastlåste produksjonsmetoder innført fra den amerikanske forsvarsindustrien passet ikke lenger på vanlige arbeidsfolk som følte seg ufrie. De ville noe mer.

Virkningene var store også utenfor Sveriges grenser. I Norge fikk man økt oppmerksomhet på det indre miljøet, arbeidsmiljøet og man begynte å snakke om psykisk arbeidsmiljø, ikke bare det fysiske som støy og ulykkesrisiko.

Fra akkord til fastlønn i Norge

Ikke minst kom Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund til å spille en avgjørende rolle. På deres landsmøte i 1974 lanserte man kampanjen «Miljø i Metall». Det skulle senere ende opp med den nye arbeidsmiljøloven, som Thorbjørn Berntsen fikk farskapsansvaret for da den ble banket igjennom i Stortinget i 1977. I Norge ble arbeidsmiljøloven kjempet igjennom i 1977. Jern og Metall fikk gjennomslag for at fastlønnssystemer for arbeidere skulle være normen i stedet for akkordlønn basert på tidsstudier. Lov om bedriftsdemokrati var også en reform som ble kjempet igjennom mot arbeidsgivernes ønsker.

– Vi ble sett på som dyr

Men det hele startet før jul i 1969 den 9. desember. Det skjedde i Leveäniemi-gruva i Svappavaara og det var 29 grader kaldt utendørs. 35 gruveslusker stemplet inn som vanlig, tok heisen ned hundretalls meter i mørket og satte seg. Disse tente gnisten til det som skulle bli den største svenske arbeidskonflikten siden den andre verdenskrig.

Reino Viktor Niemi var 24 år den gangen og hadde gått på ski til jobben som vanlig fordi offentlig transport fantes ikke. Han er en av de få som lever i dag og som deltok.

– Vi ble sett på som dyr (buskap) og ikke som mennesker, sier han i dag til den svenske tidsskriftet Arbetet.

Streiken ble erklært ulovlig. Den var i strid med «fredsplikten» som gjaldt i avtaleperiodens lengde. To dager senere spredte streiken seg til Kiruna og verdens største jernmalmgruve og Malmberget. 5000 menn, nesten bare menn, streiket mot overmakten.

Walter Korpi har forsket på arbeidskonflikter og betegner streiken som et vendepunkt på nivå med utbruddet av krig i 1939. (som Sverige forøvrig ikke deltok i).

Radikale gruvearbeidere

Gruveselskapet LKAB var blitt statlig på 1960-tallet, direktøren het Arne Lundberg og var tidligere statssekretær i den sosialdemokratiske regjeringen. Han satt trygt og varmt på hovedkontoret i Stockholm.

Gruvearbeiderne var mer radikale av seg enn mange sosialdemokrater. Mange hadde stemt på kommunistpartiet. Kravet deres var 40 øre mer i timen, men det var bare en del av det. Kritikken var rettet mot akkordsystemet som var amerikansk og het UMS, Universal Maintenance Standards. Forkortelsen ble imidlertid til «Utan Mat i Skåpet» eller «Ultra Moderne Slaveri». Alt skulle måles og gjøres raskere for å få utbetalt full lønn. Toalettbesøk måtte registreres og det var spiker i toalettsetene slik at ingen kunne sitte der mer enn nødvendig, sier Reino Niemi 50 år etter.

Streiken ble møtt med sympati og fire millioner kroner ble samlet inn i streikestøtte, mange av dem var norske. 64 prosent av den svenske befolkningen støttet streiken og 80 prosent mente at kravene var rimelige. Selskapet, som tapte 120.000 tonn jernmalm til en verdi av 75 millioner kroner per dag, nektet å ha noe med streikekomiteen å gjøre. Streikekomiteen ville ikke akseptere sentrale forhandlinger med sikte å finne en løsning. Streiken varte gjennom jula, som ble annerledes enn vanlig. Men streiken tærte på krefter, humøret og ikke minst på lommeboka. Utpå nyåret stemte streikekomiteen over å gå tilbake til jobben eller fortsette.

Utfallet ble 12–12.

Lederen Ture Rantatalos stemme avgjør. Han stemmer for at de går tilbake. Det var en tung og følelsesladet avgjørelse.

Rekordlang streik

Men det ble enighet senere som medførte lønnsøkninger på 14 prosent. Akkordsystemet ble skrotet og man fikk fast månedslønn og produktiviteten holdt seg. Gruvaselskapet meldte seg ut av den svenske arbeidsgiverforeningen og flyttet senere hovedkontoret til Kiruna.

Spiren til den nye svenske arbeidslivsmodellen hadde våknet. Det førte etter hvert til Medbestemmelsesloven, MBL og Loven om ansettelsesbeskyttelse, LAS, og senere forslaget om lønnstakerfond som ikke ble slik man hadde håpet.

Sånn sett kan man si at streiken var vellykket, selv om det kunne fortone seg annerledes den 4. februar 1970, da de gikk tilbake og ned i de dype og mørke gruvesjaktene hvor alt hadde stått stille.

57 dager var etterkrigsrekord i Sverige for antall streikedager.

I dag er Kiruna fortsatt verdens største produsent av jernmalm, og mellomtiden har hele byen blitt flyttet for å få tilgang til nye malmganger.

Men Kiruna-streiken glemmes aldri.